Redigerer Den spanske selvstendighetskrigen (avsnitt)

== Krigens gang ==
Krigen brøt ut i 1808 med et opprør som begynte den 2. mai i [[Madrid]], og dette ble etterfulgt av Napoleons personlige felttog i Spania fra oktober 1808 til januar 1809. De spanske myndighetene løste seg opp i uenige provinsielle ''[[junta|juntaer]]'' – først i 1810 ble en gjenopprettet nasjonal regjering, ''[[Cádiz-cortesen]]'', opprettet i [[Cádiz]] – som viste seg ute av stand til å rekruttere, trene og utstyre effektive hærstyrker, 

Den spanske uavhengighetskrigen ble en av de første, og også en av de mest suksessfulle nasjonale eller totale kriger og markerte også opprettelsen av store [[gerilja]]er (fra ''Guerra de guerrillas'' – krig av små kriger), hvorfra blant annet [[norsk]] har lånt ordet. Årene med krig i Spania slet gradvis ut Napoleons [[La grande armée|Grande Armée]]. Selv om de franske arméene ofte seiret i slagene under krigen, ble deres kommunikasjons- og forsyningslinjer stadig satt på prøve, og enhetene deres ble stadig avskåret, forstyrret og overfalt av partisaner. Til tross for at den regulære spanske hæren var blitt beseiret og nesten gått til grunne klarte ikke franskmennene å endelig ødelegge den og partisanene fortsatte å ubarmhjertig jage franskmennene.   

Mens de franske okkupasjonsmaktene ødela den spanske administrasjonen og avsatte den spanske kongen [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] til fordel for Napoleons bror [[Joseph Bonaparte]], førte Napoleons manglende evne til å pasifisere spanjolene til at spanske, britiske og portugisiske styrker kunne sikre Portugal i 1808 og angripe de franske styrkene på den portugisiske grensa mens de spanske geriljaene svekket de franske soldatene i det okkuperte Spania. Samarbeidet mellom disse irregulære og de regulære, allierte styrkene hindret Napoleons [[Marskalk av Frankrike|marskalker]] fra å betvinge de opprørske spanske provinsene. 

Året 1812 ble et vendepunkt i den spanske uavhengighetskrigen. Dette var året da franskmennene bestemte seg for å annektere [[Catalonia]] uten å vinne katalanernes støtte. Året etter ble Napoleon alvorlig svekket etter at den fransk-allierte hæren var blitt nærmest tilintetgjort under [[Napoleons felttog i Russland 1812|invasjonen av Russland]]. En kombinert alliert hær ledet av [[Arthur Wellesley]] – den senere hertugen av Wellington – rykket fram fra Portugal og befridde [[Madrid]]. Den franske marskalken [[Jean-de-Dieu Soult]] ledet vinteren 1813 den utslitte og demoraliserte franske hæren i et kjempende tilbaketog over [[Pyreneene]] og inn i Sør-Frankrike. Wellesley fortsatte sitt felttog inn i Frankrike fram til etter Napoleon hadde abdisert etter nederlaget i krigen mot den sjette koalisjonen. 

Krig og revolusjon mot Napoleons okkupasjon førte til at Cádiz-rådet vedtok [[Spanias grunnlov av 1812|den spanske 1812-grunnloven]], som senere ble en del av grunnmuren i [[Europa|europeisk]] [[liberalisme]].