Redigerer Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (avsnitt)

== Opprettelsen ==
[[31. januar]] [[1946]] ble den nye grunnloven for ''Den føderale [[folkerepublikk]]en Jugoslavia'' vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den [[Sovjet|sovjetiske]] grunnloven, og etablerte seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser, og bestod av [[Bosnia-Hercegovina]], [[Kroatia]], [[Nord-Makedonia]], [[Montenegro]], [[Serbia]] og [[Slovenia]]. Alle er i dag selvstendige stater. 

Dessuten ble det innenfor Serbias reduserte grenser, etablert to ''provinser'', som fikk begrensede autonome rettigheter: [[Vojvodina]] og [[Kosovo og Metohija]].<ref>Provinsen Kosovos offisielle navn i Serbia er [[Kosovo og Metohija]]</ref>

Landet tok etter hvert avstand fra Sovjet (Tito brøt offisielt med [[Stalin]] i [[1948]]) og bygde sin egen [[sosialisme]] under Titos sterke politiske ledelse. Landet kritiserte åpent de andre [[østblokken|østblokk]]landene og Sovjet. Samtidig var man like kritisk overfor [[NATO]]. Sammen med flere andre land startet man i 1961 [[De alliansefrie staters organisasjon]]; dette forble landets offisielle tilhørighet til landet opphørte. 

I 1963 byttet nasjonen navn til ''Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia'', og Tito ble utnevnt til «president for livet». 

I 1974 fikk de to provinsene Vojvodina og Kosovo utvidet indre selvstyre og flere statsrettslige rettigheter innenfor føderasjonen. Det samme fikk republikkene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Samtidig ble albansk og ungarsk anerkjent som offisielle minoritetsspråk, og språket i Bosnia og Montenegro ble endret til en variant basert på det lokale språket og ikke på standardene fra Zagreb og Beograd. 

I SFRJ hadde hver republikk og provins sin egen [[grunnlov]], [[høyesterett]], [[parlament]], [[president]] og [[statsminister]]. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt president Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet. Kommunistpartiet var også en viktig maktfaktor. Presidentene for hver republikk og provins, og presidenten for sentralkomiteen hadde innflytelse.

Tito var den viktigste og mektigste personen i landet, deretter kom statsministrene og presidentene i republikkene og provinsene, og deretter presidentene for kommunistpartiene. Mange mennesker led under hans mistillit til dem. Slobodan Penezić Krcun, sjef for det hemmelige politiet i Serbia, døde i en omstridt bilulykke etter han hadde begynt å klage på politikken til Tito. Innenriksministeren Aleksandar Ranković mistet alle sine titler og rettigheter etter en større uenighet med Tito angående statens politikk. 

Undertrykkingen av nasjonale identiteter eskalerte etter den såkalte «Kroatiske våren» i [[1970]] – [[1971]], da studenter i Zagreb arrangerte demonstrasjoner for større sivile rettigheter og friheter og for større kroatisk selvstyre. Regimet dempet de offentlige protestene og fengslet lederne, men mange viktige kroatiske representanter støttet i stillhet denne saken. Derfor ble en ny grunnlov vedtatt i 1974, og denne gav flere rettigheter til de individuelle republikkene og provinsene. Ifølge denne grunnloven kunne republikkene ta flere avgjørelser selv, deriblant løsrivelse fra føderasjonen.