Redigerer Den skotske uavhengighetskrig (avsnitt)

== Bakgrunn og opptakt ==
[[Fil:Alexander III statue, West door of St. Giles, Edinburgh.jpg|thumb|upright=0.88|Statue av Aleksander III på vestdøren i St Giles-katedralen i Edinburgh]]
I iveren etter å skaffe seg en mannlig arving red kong [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]] av sted gjennom natten i et fryktelig uvær til sin unge brud [[Yolande av Dreux]] den 19. mars 1286. Ingen vet hva som skjedde, men han synes å ha blitt kastet av hesten og omkom, 44 år gammel. Han ble gravlagt i klosteret [[Dunfermline Abbey]], og Skottland sørget over sin døde konge. Et stykke sørgevers ble bevart av Andrew av Wyntoun:

{{sitat|''Quhen [when] Alexander our kynge was dede,''<br>
''That Scotlande led in lauche [law] and le [peace],''<br>
''Away was sons [plenty] of alle [ale] and brede [bread]''<br>
''Of wyne and wax, of gamyn [sport] and gle [glee],''<br>
''Our gold was changit into lede [lead].''<ref> Sitert etter Magnusson (2000), s. 106</ref>}}

Hans død kastet Skottland inn i en konstitusjonell krise som til sist førte det ut i en kamp for sin eksistens og uavhengighet som nasjon og kongerike mot England, et allmektig naborike og en fryktelig fiende.<ref> Magnusson (2000), s. 106</ref>

I henhold til [[Walter Scott]] pedagogiske fortelling om Skottlands historie: «De fulle konsekvensene av ondskapen var ikke synlige i begynnelsen; for selv om alle Aleksanders barn var døde før ham, hadde likevel en av dem, som hadde giftet seg med Eirik, Norges konge, etterlatt seg en datter som het Margaret...»<ref> Scott,  Walter (1828-1830): [http://www.walterscott.lib.ed.ac.uk/works/prose/grandfather.html ''Tales of a Grandfather''], A & C Black, kapittel VI.</ref> Etter Alexanders død i Kinghorn ble tomrommet i styring fylt av seks av de fremste adelsmenn og biskoper i Skottland, ''communitas regni Scotie'', kjent som ''Guardians of Scotland'' (vokterne eller vergene av Skottland).<ref name="BBC1"/> De besto av to biskoper: [[William Fraser]] av St. Andrews og [[Robert Wishart]] av Stirling; to jarler: Alexander Comyn, 2. jarl av Buchan og Duncan III MacDuff, jarl av Fife; og to baroner: [[James Stewart, 5. High Steward av Skottland|James Stewart]] og [[John Comyn (sorte)|John Comyn, lord av Badenoch]]. Tre av dem skulle regjere var fra nord for [[Firth of Forth]] og tre av sør for denne bukten, men den mektige adelsfamilien i sørvestlige Skottland, [[huset Bruce]], var påtagelig ikke representert.<ref name="Magnusson_109"> Magnusson (2000), s. 109</ref> Det var heller ikke [[John Balliol]] av Galloway, svoger av John Comyn, en utfordrer ved slektskap til den skotske tronen, slik også [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale|Robert Bruce av Annandale]] var det. Straks kongen var død sendte Wishart og Fraser to dominikanermunker sørover til kong [[Edvard I av England]], den avdøde kongens svoger fra hans første ekteskap og til nå en venn av Skottland, med beskjed om hva som hadde skjedd.<ref>MacNair Scott (1982), s. 16.</ref> 

Edvard var i [[Gascogne]] og forhandlet med den franske kongen over uenigheter om grenser og mottok de skotske utsendingene i byen [[Saintes]] i september 1286. Han ønsket vergene velvilje, men innad begynte han å utpensle en annen visjon for Skottlands framtid.<ref name="MacNair_17">MacNair Scott (1982), s. 17.</ref> I henhold til Fiona Watson, forfatter av en biografi over Edvard I: «Fra Skottlands ståsted var det svært uheldig at vi hadde en dynastisk krise i en tid da England hadde en så dynamisk konge. Jeg tror det er en av de største tragediene i perioden.»<ref>Watson, Fiona J. (1998): ''Under the Hammer: Edward I and Scotland, 1286-1306'', Tuckwell Press</ref>

[[Fil:Margaret, Maid of Norway.jpg|thumb|upright=0.88|Margrete, «jomfruen fra Norge», framstilt på glassmaleri i Lerwick Town Hall]]
I 1286 var Aleksanders arving til tronen den mindreårige [[Margrete av Skottland|Margrete av Norge]], antatt tronarving allerede i 1284 («vår dame og rettmessige arving»).<ref name="Magnusson_109"/> Da dronning Yolandes påstand om at han var gravid var beviselig en illusjon, samlet vergene adelen og kirkens øverste geistlige på [[Scone Abbey]] for å sverge troskap til «dronningen over vannet».<ref name="MacNair_17"/> Den lille Margrete var datter av Aleksanders datter [[Margaret av Skottland (Norge)|Margaret]] (som døde i barselseng i 1283) og kong [[Eirik II Magnusson|Eirik Magnusson]] av Norge. Edvard I krevde at den unge tronarvingen i Norge skulle gifte seg med hans to år gamle sønn, den kommende [[Edvard II av England|Edvard II]]. Det var flere problemer med dette. Et ekteskap mellom skottenes dronning og den framtidige arvingen til Englands trone ville ha dyptgående dynastisk betydning, og ville antagelig føre til en union mellom de to rikene under en monark. Ikke alle ønsket dette, særskilt ikke Skottlands kirke, som absolutt ikke ønsket å bli underkastet Englands kirke og i særdeleshet [[Erkebiskop av York|erkebiskopen i York]].<ref name="Magnusson_109"> Magnusson (2000), s. 109</ref> Fra norsk side var man opptatt av kongens unge datters utsikter i sentrum for de mange stridende fraksjoner i Skottland, men også dypt bekymret for [[blodskam]]. Margretes mor og og far til Edvard II var søster og bror, noe som var forbudt i henhold til [[kanonisk lov]].<ref> Magnusson (2000), s. 110</ref>

[[Fil:Eirik-Magnusson-segl.JPG|thumb|left|Framsiden og baksiden av Eirik Magnussons segl fra 1298]]
I det norsk-skotsk-engelske trekantforhandlingene tok Edvard I føringen. Allerede våren 1286 sørget Edvard I for sette den norsk kongen i personlig avhengighet var å yte ham et personlig lån på 2000 mark sterling.<ref name="MacNair_18">MacNair Scott (1982), s. 18.</ref> Norge var også avhenghig av et godt forhold til England, i første omgang for å tilrettelegge den viktige handelssjøfarten over Nordsjøen.<ref name="Helle_202">Helle, Knut (1995): ''Under kirke og kongemakt 1130-1350'', Aschehough, s. 202</ref> Det samme året fikk Edvard I paven til å utstedte en [[bulle]] som ga dispansjon mot hindring til det nære slektskapet og legitimere ethvert avkom fra det planlagte ekteskapet.<ref name="MacNair_18"/> Edvard I insisterte også på at Antony Bek, biskop av Durham, skulle være hans løynant i Skottland på vegne av det unge paret og krevde at de skotske vergene skulle adlyde ham.<ref name="Magnusson_111"> Magnusson (2000), s. 111</ref> I mai 1290 sendte Edvard I «et stort skip» fra Yarmouth for å frakte hans framtidige svigerdatter fra Norge. Skipet var lastet med fiken, sukkerbrød, honningkaker og godsaker han mente en ung pike ville sette pris på, men kong Eirik insisterte på at en prinsesse fra Norge skulle fraktes med et norsk fartøy, og det engelske skipet måtte gjøre vendereis. Tiden trakk ut, og det norsk skipet seilte først fra Bergen da høststormene satte inn i september med kurs for [[Leith]]. Underveis brøt tilsynelatende helsen til den lite robuste pike, hun ble syk, så dårlig at de måtte gjøre landgang på [[Orknøyene]] (fortsatt norsk territoium), hvor hun døde den 26. september 1290 i armene på biskopen av Bergen som var hennes ledsaker. Med henne døde dynastiet MacMalcolm ut, og Skottland hadde fortsatt ingen framtidig monark.<ref name="Magnusson_111"/> Hele avtaleverket med Norge falt i grus. De norske sendebudene gikk senere med til å kreve utbetaling av årsavgiften av Sudrøyene, som Skottland var trege til, og andre økonomiske krav som tilsynelatende kom langt nede på listen. Kong Eirik giftet seg igjen, da med [[Isabella Bruce]], en sønnedatter av en skotsk tronkandidat fra [[huset Bruce]],<ref>Moseng, Ole Georg, et al (2007): ''Norsk historie I. 750-1537'', Universitetsforlaget, s. 153</ref> og søster av en framtidig konge av Skottland.