Redigerer Den russiske borgerkrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Trotsky_on_a_Polish_poster_of_1920.jpg|thumb|Polsk anti-sovjetisk plakat som demoniserer [[Lev Trotskij]].]]

=== Første verdenskrig ===
* Se hovedartikkel: [[Første verdenskrig]]
[[Det russiske keiserdømmet|Det russiske imperiet]] kjempet i første verdenskrig fra [[1914]] sammen med [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] ([[trippelententen]]) mot Tyskland, [[Østerrike-Ungarn]] og [[det osmanske rike]]t ([[sentralmaktene]]).

=== Februarrevolusjonen ===
* Se hovedartikkel: [[Februarrevolusjonen (Russland)|Februarrevolusjonen]]
Februarrevolusjonen i [[1917]] resulterte i at tsar [[Nikolaj II av Russland]] [[Abdikasjon|abdiserte]]. Som et resultat ble den sosialdemokratiske [[Den russiske provisoriske regjering|russiske provisoriske regjeringen]] opprettet, og sovjeter (russisk ''sovet'', «råd»)<ref>[https://naob.no/ordbok/sovjet «sovjet»], ''NAOB''</ref>, valgte råd av arbeidere, soldater og bønder ble organisert over hele landet, noe som førte til en situasjon med dobbel makt. Den russiske republikken ble utropt i september samme år.<ref>[http://www.prlib.ru/en-us/History/Pages/Item.aspx?itemid=1112 «The Russian Republic proclaimed»], ''Presidential Library''</ref>

=== Oktoberrevolusjonen ===
* Se hovedartikkel: [[Oktoberrevolusjonen]]
Den provisoriske regjeringen, ledet av [[Det sosialistrevolusjonære partiet]]s politiker [[Aleksandr Kerenskij]], var ikke i stand til å løse de mest presserende og akutte problemene i landet, viktigst av alt for å avslutte krigen med sentralmaktene. Et mislykket militærkupp av general [[Lavr Kornilov]] i september 1917 førte til at [[bolsjevik]]ene fikk økt oppslutning, og de tok kontroll over sovjetene, som inntil da hadde vært kontrollert av de sosialistiske revolusjonærene. Bolsjevikene lovet en slutt på krigen og «all makt til sovjeterne», og avsluttet deretter dobbeltmakten ved å styrte den provisoriske regjeringen i slutten av oktober, på tampen av den andre all-russiske kongressen av sovjeter av representanter fra arbeidere og soldater i [[St. Petersburg|Petrograd]], i det som skulle bli den andre revolusjonen i 1917.

Den innledende fasen av [[oktoberrevolusjonen]] som involverte angrepet på Petrograd skjedde stort sett uten noen menneskelige skader.<ref>Shukman, Harold (5. desember 1994): [https://www.google.co.uk/books/edition/The_Blackwell_Encyclopedia_of_the_Russia/ScabEAAAQBAJ?hl=en&gbpv=1&dq=october+revolution+bloodless&pg=PA343&printsec=frontcover ''The Blackwell Encyclopedia of the Russian Revolution'']. John Wiley & Sons. ISBN 978-0-631-19525-2; s. 343.</ref><ref>Bergman, Jay (2019): [https://www.google.co.uk/books/edition/The_French_Revolutionary_Tradition_in_Ru/5UKjDwAAQBAJ?hl=en&gbpv=1&dq=october+revolution+bloodless&pg=PA224&printsec=frontcover ''The French Revolutionary Tradition in Russian and Soviet Politics, Political Thought, and Culture'']. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-884270-5; s. 224.</ref><ref> McMeekin, Sean (30. mai 2017): [https://www.google.co.uk/books/edition/The_Russian_Revolution/aXmZDgAAQBAJ?hl=en&gbpv=1&dq=october+revolution+bloodless&pg=PT155&printsec=frontcover ''The Russian Revolution: A New History'']. Basic Books. ISBN 978-0-465-09497-4; s. 1-496.</ref> Til tross for bolsjevikenes maktovertakelse tapte de for det sosialistiske revolusjonære partiet i valget til den russiske grunnlovgivende forsamlingen i 1917, og den grunnlovgivende forsamlingen ble oppløst av bolsjevikene som gjengjeldelse. Bolsjevikene mistet snart støtten fra andre allierte til ytre venstre, slik som partiet De venstresosialist-revolusjonære, etter deres aksept av vilkårene i [[Freden i Brest-Litovsk|Brest-Litovsk-traktaten]] presentert av [[det tyske keiserrike]].<ref name="Stone">Stone, David R. (2011): «Russian Civil War (1917–1920)», Martel, Gordon (red.): ''The Encyclopedia of War''. Blackwell Publishing Ltd. doi:[[doi:10.1002/9781444338232.wbeow533|10.1002/9781444338232.wbeow533]]. ISBN 978-1-4051-9037-4. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:153317860 153317860].</ref> Motsatt hadde en rekke framtredende medlemmer av de venstresosialistiske revolusjonære inntatt stillinger i Lenins regjering og ledet kommissariater på flere områder. Dette omfattet landbruk (Andrei Kolegayev), eiendom (Vladimir Karelin), rettsvesen (Isaac Steinberg), postkontorer og telegrafer (Proš Prošjan) og lokale myndigheter (Vladimir Trutovskij).<ref>Abramovitch, Raphael R. (1985): [https://books.google.com/books?id=L_q1WAmv7XkC&q=Steinberg+became+the+People%27s+Commissar+of+Justice,+Proshyan+became+the+People%27s+Commissar+for+Posts+and+Telegraphs ''The Soviet Revolution, 1917-1939'']. International Universities Press; s. 130.</ref> 

Bolsjevikene reserverte også en rekke ledige seter i sovjet- og sentralledelsen for de [[Mensjevikene|mensjevikiske]] og venstresosialistiske revolusjonære partiene i forhold til deres stemmeandel på kongressen.<ref>Deutscher, Isaac (1954): [https://archive.org/details/dli.ernet.507702/page/335/mode/1up?view=theater ''The Prophet Armed Trotsky 1879-1921'']. Oxford University Press; s. 330–336.</ref> Oppløsningen av den konstituerende forsamlingen ble også godkjent av venstresosialistiske revolusjonære og [[Anarkisme|anarkister]], begge grupper var for et mer radikalt demokrati.<ref>Liebman, Marcel (1975): [[iarchive:leninismunderlen0000lieb_f2h6/page/237/mode/1up|''Leninism under Lenin'']]. London : J. Cape. ISBN 978-0-224-01072-6; s. 237.</ref>

=== Dannelse av den røde armé ===
* Se hovedartikkel: [[Den røde armé]]
Fra midten av 1917 og utover begynte den russiske hæren, som etterfulgte [[Den keiserlige russiske hær|den gamle keiserlige russiske hæren]], å gå i oppløsning;<ref>Calder (1976), s. 166. Sitat: «... the Russian Army disintegrated after the failure of the Galician offensive in July 1917.»</ref> bolsjevikene brukte de frivillig-baserte rødgardistene som sin viktigste militærstyrke, forsterket med en væpnet militær komponent av [[Tsjeka]] («Den allrussiske ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje»), det vil si det bolsjevikiske hemmelige politiet. I januar 1918, etter betydelige bolsjevikiske tilbakeslag i kamp, ledet den framtidige russiske folkekommissæren for militære og sjøfart [[Lev Trotskij]] reorganiseringen av rødgardistene til en arbeider- og bondes røde armé for å skape en mer effektiv kampstyrke. Bolsjevikene utnevnte [[Politisk kommissær|politiske kommissærer]] til hver enhet av den røde armé for å opprettholde moralen og sikre lojalitet.<ref>Schiopu, Ana Maria (7. januar 2019): [https://europecentenary.eu/the-reorganization-of-the-red-army-all-those-vagrants-unstable-elements/ «The reorganization of the Red Army: “…all those vagrants, unstable elements”»], ''Europe Centenary''</ref>

I juni 1918, da det hadde blitt klart at en revolusjonær hær som utelukkende var sammensatt av arbeidere ikke ville være nok, innførte Trotskij obligatorisk [[verneplikt]] av landlige bøndene til den røde arméen. <ref>Read (1996), s. 237. Sitat: «By 1920, 77% of the Red Army's enlisted ranks were peasant conscripts.»</ref> Bolsjevikene overvant motstanden fra russere på landsbygda mot vernepliktsenheter fra den røde armé ved å ta gisler og skyte dem når det var nødvendig for å tvinge fram underkastelse.<ref>Williams, Beryl (1987): [https://archive.org/details/russianrevolutio0000will ''The Russian Revolution 1917–1921'', Blackwell Publishing Ltd., ISBN 978-0-631-15083-1; Sitat: «Typically, men of military age (17 to 40 years old) in a village would vanish when Red Army draft-units approached. The taking of hostages and a few summary executions usually brought the men back.»</ref> Den tvungne verneplikten hadde blandede resultater, og skapte en større hær enn de hvite, men med medlemmer som var likegyldige til [[Kommunisme|den kommunistisk ideologi]].<ref name="Stone"/>

Den røde armé brukte også tidligere tsaroffiserer som «militære spesialister» (''voenspetsij'');<ref name="Overy_446"> Overy (2004), s. 446. Sitat: «By the end of the civil war, one-third of all Red Army officers were ex-Tsarist voenspetsy»</ref> noen ganger ble familiene deres tatt som gisler for å sikre deres lojalitet.<ref name="Williams"> Williams, Beryl (1987): ''The Russian Revolution 1917–1921'', Blackwell Publishing Ltd., ISBN 978-0-631-15083-1.</ref> Ved begynnelsen av borgerkrigen utgjorde tidligere tsaroffiserer tre fjerdedeler av offiserskorpset i den røde armé.<ref name="Williams"/> Ved slutten var 83 % av alle divisjons- og korpssjefer for den røde hæren eks-tsarsoldater.<ref name="Overy_446"/>

=== Anti-bolsjevikisk bevegelse ===
* Se hovedartikkel, [[Den hvite armé]]

[[Fil:Колчак, Нокс и английские офицеры восточного фронта.jpg|thumb|Admiral [[Aleksandr Koltsjak]] (sittende) og den engelske general [[Alfred Knox]] (bak Koltsjak) observerer militærøvelse, 1919]]

[[Den hvite armé|Den hvite bevegelsen]], også kjent som «de hvite», var en løs sammenslutning av anti -kommunistiske styrker som kjempet mot de kommunistiske bolsjevikene, også kjent som «de røde», i den russiske borgerkrigen og som i mindre grad fortsatte å operere som militariserte sammenslutninger av opprørere både utenfor og innenfor russiske grenser i [[Sibir]] fram til omtrent [[andre verdenskrig]] (1939–1945).<ref>[https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/zdq46v4/revision/5 «Russian Civil War - The White Army - October Revolution»], ''BBC''</ref>

Da den hvite armé ble opprettet, ble strukturen til den russiske hæren i den provisoriske regjeringsperioden brukt, mens nesten hver enkelt formasjon hadde sine egne særtrekk. Den militære kunsten til den hvite hæren var basert på erfaringene fra første verdenskrig, som imidlertid satte et sterkt preg på detaljene i borgerkrigen.<ref> Gorkin, Alexander; Zolotarev, Vladimir et al., red. (2002): ''Military Encyclopedic Dictionary'', Moskva: Great Russian Encyclopedia, RIPOL Classic.</ref><ref>[https://alphahistory.com/russianrevolution/white-armies/ «The White armies»] {{Wayback|url=https://alphahistory.com/russianrevolution/white-armies/ |date=20230405030704 }}, ''Alpha History''. 15. august 2019.</ref>

Under den russiske borgerkrigen fungerte den hvite bevegelsen som en stor politisk paraplybevegelse som representerte en rekke politiske meninger i Russland forent i deres motstand mot bolsjevikene; fra de republikansk-tenkende liberale og [[Aleksandr Kerenskij|Kerenskijs]] sosialdemokrater på venstresiden gjennom [[Monarki|monarkister]] og støttespillere av et forent multinasjonalt Russland til de ultranasjonalistiske og reaksjonære grupperingen [[de svarte hundre]] på høyresiden som blant annet motsatte seg at eneveldige styreformen til monarken skulle endres.<ref>[https://www.csce.gov/articles/following-in-the-footsteps-of-tsar-nicholas-ii/ «Following in the Footsteps of Tsar Nicholas II»], ''CSCE (.gov)''</ref>

=== Oppløsning og opprør av den grunnlovgivende forsamlingen ===
[[Fil:Nikolai Avksentiev.jpg|thumb|Nikolaj Avksentjev i midten av en menneskemengde.]]

Den russiske konstituerende forsamlingen hadde vært et krav fra bolsjevikene mot den provisoriske regjeringen, som fortsatte å forsinke den. Etter oktoberrevolusjonen ble valget drevet av organet utnevnt av den forrige provisoriske regjeringen. Den var basert på allmenn stemmerett, men brukte partilister fra før Venstre-Høyre-SR-splittelsen. De anti-bolsjevikiske høyre-SR-ene vant valget med flertallet av setene,<ref> Carr (1985), s. 111–112.</ref> hvoretter Lenins ''Teser om den grunnlovgivende forsamlingen'', som ble argumentert i avisen ''[[Pravda]]'', at formelt demokrati var umulig på grunn av klassekonflikter, konflikter med Ukraina og Kadet-Kaledin-opprøret. Han hevdet at den konstituerende forsamlingen betingelsesløst må akseptere suvereniteten til den sovjetiske regjeringen, ellers ville den bli behandlet «med revolusjonære midler».<ref>Carr (1985), s. 113–115.</ref>

Den 30. desember 1917 ble SR Nikolaj Avksentjev og noen tilhengere arrestert for å ha organisert en konspirasjon. Dette var første gang bolsjeviker brukte denne typen undertrykkelse mot et sosialistisk parti. Avisen ''[[Izvestija]]'' skrev at arrestasjonen ikke var tilknyttet til hans medlemskap i den konstituerende forsamlingen.<ref>Carr (1985), s. 115.</ref>

[[Fil:Viktor Chernov (1873-1952), Russian revolutionary (small).jpg|thumb|upright|left|Viktor Tsjernov]]
Den 4. januar 1918 vedtok den all-russiske sentraleksekutivkomiteen en resolusjon som sa at slagordet «all makt til den konstituerende forsamlingen» var kontrarevolusjonært og like ille som med «ned med sovjetene».<ref> Carr (1985), s. 115–116.</ref>

[[Fil:Marija Spiridonova.jpg|thumb|upright|Maria Spiridonova]]
Den konstituerende forsamlingen møttes 18. januar 1918. Høyre SR [[Viktor Tsjernov]] ble valgt til president og beseiret den bolsjevikstøttede kandidaten, Venstre SR [[Maria Spiridonova]] (hun skulle senere bryte med bolsjevikene og etter tiårene i [[gulag]] ble hun på Stalins ordre henrettet i 1941). Bolsjevikene oppløste deretter den konstituerende forsamlingen og fortsatte å styre landet som en ettpartistat med alle opposisjonspartier forbudt.<ref> [https://cyberleninka.ru/article/n/kontseptsiya-sotsialisticheskoy-demokratii-opyt-realizatsii-v-sssr-i-sovremennye-perspektivy-v-sng Концепция социалистической демократии: опыт реализации в СССР и современные перспективы в СНГ]</ref><ref> Ulam, Adam Bruno (1998): ''The Bolsheviks: the intellectual and political history of the triumph of communism in Russia''. Harvard University Press; s. 397.</ref> En samtidig demonstrasjon til fordel for den grunnlovgivende forsamlingen ble spredt med makt, og det var få protester deretter.<ref>Carr (1985), s. 120–121.</ref>Tsjeka

Den første store undertrykkelsen av [[Tsjeka]] som involverte drap på [[Frihetlig sosialisme|frihetlige sosialister]] i Petrograd begynte i april 1918. Den 1. mai 1918 fant det sted et slag i Moskva mellom anarkistene og det bolsjevikiske politiet.<ref name="Berkman"> Berkman, Alexander; Goldman, Emma (januar 1922): [https://theanarchistlibrary.org/library/emma-goldman-alexander-berkman-bolsheviks-shooting-anarchists «Bolsheviks Shooting Anarchists»], ''Freedom''. '''36''' (391): 4.</ref>

=== Den grunnlovgivende forsamlingens opprør ===
Unionen eller forbundet av regenerering ble grunnlagt i Moskva i april 1918 som et underjordisk byrå som organiserte demokratisk motstand mot det bolsjevikiske diktaturet,<ref>[https://qmro.qmul.ac.uk/xmlui/handle/123456789/1842 «The Union of Regeneration: the Anti-Bolshevik Underground in Revolutionary Russia, 1917-1919»], ''QMRO''</ref> sammensatt av blant annet folkesosialistene, høyresosialistiske revolusjonære og forsvarere. De fikk i oppgave å støtte opp anti-bolsjevikiske styrker og å skape et russisk statssystem basert på borgerlige friheter, patriotisme og statsbevissthet med mål om å frigjøre landet fra det «tysk-bolsjevikiske» åket.<ref name="Norman_65">Pereira, Norman G.O. (1996): [https://books.google.com/books?id=73lLeNeICXUC ''White Siberia: the politics of civil war'']. McGill-Queen's University Press. ISBN 978-0-7735-1349-5; s. 65.</ref><ref> Lazarski, Christopher (2008): [https://books.google.com/books?id=2gd7F6t2lCcC ''The lost opportunity: attempts at unification of the anti-Bolsheviks, 1917–1919  – Moscow, Kiev, Jassy, Odessa'']. Lanham: University Press of America. ISBN 978-0-7618-4120-3; s. 42–43.</ref><ref> Brovkin, Vladimir N. (1991): [https://books.google.com/books?id=Mt9qzSvBrI4C ''Dear comrades: Menshevik reports on the Bolshevik revolution and the civil war'']. Hoover Press. ISBN 978-0-8179-8981-1; s. 135.</ref>

Den 7. mai 1918 startet det åttende partirådet for [[det sosialistrevolusjonære partiet]] i Moskva og anerkjente unionens ledende rolle, og la politisk ideologi og klasse til side for Russlands frelse. De bestemte seg for å starte et opprør mot bolsjevikene med mål om å gjeninnkalle den russiske konstituerende forsamlingen.<ref name="Norman_65"/> Mens forberedelsene pågikk, kontrollerte [[De tsjekkoslovakiske legionene|de militære tsjekkoslovakiske legionene]] bolsjevikstyret i regionene [[Sibir]], [[Uralfjellene|Ural]] og [[Volga]] i slutten av mai-begynnelsen av juni 1918, og sentrum for SR-aktivitet flyttet dit. Den 8. juni 1918 dannet fem medlemmer av den konstituerende forsamlingen den all-russiske komiteen av medlemmer av den konstituerende forsamlingen (''Komutš'') i [[Samara]] og erklærte den som den nye øverste myndigheten i landet.<ref>Smele (2015), s. 32.</ref> Den sosialrevolusjonære provisoriske regjeringen i det autonome Sibir kom til makten 29. juni 1918, etter opprøret i [[Vladivostok]].<ref> Chamberlin, William (1935): ''The Russian Revolution, 1917-1921'', bind II, New York: The Macmillan Company; s. 12–14.</ref><ref>[https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1918Russiav02/d350 «Historical Documents: Papers relating to the Foreign Relations of the Unated States, 1918, Russia»], ''Office of the Historian (.gov)''</ref>

=== Ekskludering av mensjeviker og regjeringsmedlemmer ===
På den 5. all-russiske sovjetkongressen 4. juli 1918 hadde de venstre sosialistrevolusjonære 352 delegater sammenlignet med 745 bolsjeviker av totalt 1132. Venstre-SR-ere fremmet uenigheter om undertrykkelse av rivaliserende partier, dødsstraff og hovedsakelig Brest-Litovsk-traktaten. Bolsjevikene ekskluderte høyre-SR-erne og mensjevikene fra regjeringen 14. juni for å ha assosiert seg med kontrarevolusjonære og forsøkt å «organisere væpnede angrep mot arbeiderne og bøndene» (selv om mensjevikene ikke hadde støttet dem), mens venstre-SR-ene tok til orde for å danne en regjering av alle sosialistiske partier. Venstre-SR-ene gikk med på utenrettslig henrettelse av politiske motstandere for å stoppe kontrarevolusjonen, men motsatte seg at regjeringen lovlig skulle avsi dødsdommer, en uvanlig posisjon som best forstås innenfor konteksten av gruppens egen fortid med terror. Venstre-SR-ene var sterkt imot Brest-Litovsk-traktaten og motsatte seg Trotskijs insistering på at ingen skulle prøve å angripe tyske tropper i Ukraina.<ref>Carr (1985), s. 161–164.</ref>

Ifølge belgiske marxistiske historikeren [[Marcel Liebman]] ble Lenins krigstidstiltak som å forby opposisjonspartier foranlediget av det faktum at flere politiske partier enten tok til våpen mot [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|den nye russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikken]], eller deltok i sabotasje, samarbeid med de avsatte tsaristene eller utførte attentatforsøk mot Lenin og andre bolsjevikiske ledere.<ref name="Liebman_1-348">Liebman (1985), s. 1–348.</ref><ref>Post, Charles (6. mai 2020): [https://spectrejournal.com/leninism/ «Leninism?»], ''Spectre Journal''</ref> Liebman bemerket at opposisjonspartier som kadettene og mensjevikene som ble demokratisk valgt til sovjeterne i noen områder, deretter fortsatte med å bruke sitt mandat til å ønske velkommen inn i tsaristiske og utenlandske kapitalistiske militærstyrker.<ref name="Liebman_1-348"/> I en hendelse i Baku fortsatte det britiske militæret, etter at de hadde blitt invitert inn, med å henrette medlemmer av bolsjevikpartiet som fredelig hadde stått fra Sovjet da de ikke klarte å vinne valget. Som et resultat forbød bolsjevikene hvert opposisjonsparti da det vendte seg mot den sovjetiske regjeringen. I noen tilfeller ble forbudet opphevet. Dette forbudet mot partier hadde ikke samme undertrykkende karakter som senere forbud som ble håndhevet under det stalinistiske regimet.<ref name="Liebman_1-348"/>

=== Undertrykkelse ===
I desember 1917 ble [[Feliks Dzerzjinskij]] utnevnt til plikten til å utrydde kontrarevolusjonære trusler mot den sovjetiske regjeringen. Han var direktør for den all-russiske ekstraordinære kommisjonen (også kalt [[Tsjeka]]), en forgjenger for [[KGB]] som fungerte som hemmelig politi for sovjeterne.<ref name="Bird"> Bird, Danny (5. september 2018): [https://time.com/5386789/red-terror-soviet-history/ "How the 'Red Terror' Exposed the True Turmoil of Soviet Russia 100 Years Ago], ''Time''.</ref>

[[Fil:Lenin, 1914 (Photo of B.D.Vigilev).jpg|thumb|Lenin i 1914.]]
Bolsjevikene hadde begynt å se anarkistene som en legitim trussel og assosierte anarkistiske grupperinger med kriminalitet som ran, ekspropriasjoner og drap. Deretter besluttet [[Folkekommissærenes råd]] (''Sovnarkom'') å hensynsløshet likvidere alle som ble definert som kriminelle, assosierte med anarkister og avvæpne alle anarkistiske grupper i møte med deres milits.<ref>Goodwin, James (2010): [https://www.google.co.uk/books/edition/Confronting_Dostoevsky_s_Demons/Pun07YW3t7sC?hl=en&gbpv=1&dq=anarchists+criminal+elements+cheka+april&pg=PA48&printsec=frontcover ''Confronting Dostoevsky's Demons: Anarchism and the Specter of Bakunin in Twentieth-century Russia'']. Peter Lang. ISBN 978-1-4331-0883-9; s. 48.</ref>

Fra tidlig i 1918 startet bolsjevikene fysisk eliminering av opposisjonen, andre sosialistiske og revolusjonære fraksjoner. Anarkister var blant de første:

<blockquote>
«Av alle de revolusjonære elementene i Russland er det anarkistene som nå lider under den mest hensynsløse og systematiske forfølgelsen. Deres undertrykkelse av bolsjevikene begynte allerede i 1918, da — i april måned samme år — den kommunistiske regjeringen angrep, uten provokasjon eller advarsel, Anarkistklubben i Moskva og ved bruk av maskingevær og artilleri «likviderte» hele organisasjon. Det var begynnelsen på anarkistisk jakt, men det var sporadisk i sitt vesen, brøt ut nå og da, ganske planløst og ofte selvmotsigende.»<br/>
— [[Aleksander Berkman |Alexander Berkman]], [[Emma Goldman]], «Bolsheviks Shooting Anarchists»<ref name="Berkman"/>
</blockquote>

11. august 1918, før hendelsene som offisielt skulle katalysere [[den røde terroren]], hadde [[Vladimir Lenin]] sendt telegrammer «for å innføre masseterror» i [[Nizjnij Novgorod]] som svar på et mistenkt sivilt opprør der, og for å «knuse» grunneiere i [[Penza]] som gjorde motstand, noen ganger voldelig, rekvirering av kornet deres av militære avdelinger:<ref name="Werth_4"> Werth et al. (1999), kapittel 4: The Red Terror.</ref>

<blockquote>
«Kamerater! [[Kulakker|Kulakopprøret]] i deres fem distrikter må knuses uten medlidenhet ... Dere må være et eksempel for disse menneskene.
:(1) Heng (jeg mener heng offentlig, slik at folk ser det) minst 100 kulaker, rike jævler og kjente blodsugere.
:(2) Publiser navnene deres.
:(3) Beslag alt kornet deres.
:(4) Skille ut gislene i henhold til mine instruksjoner i gårsdagens telegram.
Gjør alt dette slik at folk i mil rundt ser alt, forstår det, skjelver og forteller seg selv at vi dreper de blodtørstige kulakene og at vi vil fortsette å gjøre det ...»<br/>
— ''Lenins ordre om henging''<ref name="Werth_4"/>
</blockquote>

I et brev fra midten av august 1920, etter å ha mottatt informasjon om at i [[Estland]] og [[Latvia]], som Sovjet-Russland hadde inngått fredsavtaler med, ble frivillige registrert i anti-bolsjevikiske avdelinger, skrev Lenin til Efraim Sklyanskij, nestleder i det revolusjonære militærrådet i republikken:<ref name="Litvin"> Litvin, Alter: ''Красный и Белый террор в России в 1917—1922 годах'' [Den røde og hvite terror i Russland i 1917-1922], ISBN 5-87849-164-8.</ref>

<blockquote>
«Flott plan! Fullfør det med [Feliks] Dzerzhinskij. Mens vi utgir oss for å være de «grønne» (vi vil skylde på dem senere), vil vi avansere 10–20 mil og henge kulaker, prester, grunneiere. Premie: 100.000 rubler for hver hengt mann.»<ref name="Litvin"/><ref> Sniegon, Tomas: [https://sd.usd.cas.cz/pdfs/sod/2022/03/03.pdf The Iron or Rustproof Felix?] (PDF), ''Akademie věd'', DOI: 10.51134/sod.2022.036</ref>
</blockquote>

Bolsjevikenes røde terror førte til motreaksjoner. Moisej Uritskij var sjef for Tsjeka i Petrograd, og ble myrdet av Leonid Kannegiesser, en ung kadett, utenfor Tsjekas hovedkvarter som reaksjon på henrettelsen av en venn og offiserer.<ref>[https://bdralyuk.wordpress.com/2017/10/18/dartmouth-and-kannegisser/ «Dartmouth and Leonid Kannegiesser (1896-1918)»], ''Boris Dralyuk''</ref><ref name="Schneer"> Schneer, Jonathan (2. oktober 2020):[https://crimereads.com/two-assassinations-and-one-attempt-that-changed-the-course-of-the-russian-revolution/ «Two Assassinations (and One Attempt) That Changed The Course of the Russian Revolution»], ''CrimeReads''</ref>

Den 30. august forsøkte SR [[Fanny Kaplan]] uten hell å myrde Lenin.<ref name="Wilde"> Wilde, Robert (20 februar 2019): [https://www.thoughtco.com/the-red-terror-1221808 «The Red Terror»], ''ThoughtCo''.</ref>

=== Opprør mot kornrekvisisjon ===
Protester mot at bøndenes korn rekvirert var en viktig del av årsaken bak Tambov-opprøret og lignende opprør. I 1920-1921 reiste en rekke bønder i [[Guvernementet Tambov|Tambov]] og [[Guvernementet Voronezj|Voronezj]] seg mot Sovjet-Russland. Tambov-opprøret regnes som det mest effektivt organiserte bondeopprøret mot bolsjevikene.<ref> Conquest, Robert (1986): [http://www.ditext.com/conquest/harvest.html ''The Harvest of Sorrow: Soviet Collectivization and the Terror-Famine''], New York: Oxford University Press. ISBN 0-195-04054-6</ref>

Politikken for «matdiktatur» som ble proklamert av bolsjevikene i mai 1918 utløste voldelig motstand i en rekke distrikter i det europeiske Russland: opprør og sammenstøt mellom bøndene og den røde armé ble rapportert i [[Voronezj]], [[Tambov]], [[Penza]], [[Saratov]] og i distriktene [[Kostroma oblast|Kostroma]], [[Moskva oblast|Moskva]], [[Novgorod oblast|Novgorod]], [[Leningrad oblast|Petrograd]], [[Pskov oblast|Pskov]] og [[Smolensk oblast|Smolensk]]. Opprørene ble blodig knust av bolsjevikene: i Voronezj oblast drepte rødgardistene seksten bønder under pasifiseringen av landsbyen, mens en annen landsby ble beskutt med artilleri for å tvinge bøndene til å overgi seg og i Novgorod oblast ble de opprørske bøndene spredt med maskingeværild fra et tog sendt av en avdeling av soldater fra den latviske røde hæren.<ref> Smith, Scott Baldwin (15. april 2011): [https://books.google.com/books?id=5ueUEE8jVRsC ''Captives of Revolution: The Socialist Revolutionaries and the Bolshevik Dictatorship, 1918–1923'']. University of Pittsburgh Press. ISBN 978-0-8229-7779-7; s. 68–70.</ref> Mens bolsjevikene umiddelbart fordømte opprøret som orkestrert av SR, er det faktisk ingen bevis for at de var involvert i bøndenes opprør.<ref> Smith, Scott Baldwin (15. april 2011): [https://books.google.com/books?id=5ueUEE8jVRsC ''Captives of Revolution: The Socialist Revolutionaries and the Bolshevik Dictatorship, 1918–1923'']. University of Pittsburgh Press. ISBN 978-0-8229-7779-7; s. 68.</ref>

=== Alliert intervensjon ===
* Se hovedartikkel: [[Den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrig|Alliert intervensjon i den russiske borgerkrigen]]

De vestlige allierte bevæpnet og støttet motstandere av bolsjevikene. De var bekymret for en mulig russisk-tysk allianse, utsiktene til at bolsjevikene skulle gjøre opp med sine trusler om å misligholde det keiserlige Russlands enorme utenlandsgjeld og muligheten for at kommunistiske revolusjonære ideer ville spre seg (en bekymring som også ble delt av mange [[Sentralmaktene|sentralmakter]]). Derfor uttrykte mange av landene sin støtte til de hvite, herunder også levering av tropper og forsyninger. [[Winston Churchill]] erklærte at bolsjevismen må «kveles i vuggen».<ref>[https://web.archive.org/web/20061004110408/http://www.winstonchurchill.org/i4a/pages/index.cfm?pageid=282 «Cover Story: Churchill's Greatness»], Interview with Jeffrey Wallin, ''The Churchill Centre''. Arkivert fra [https://winstonchurchill.org/i4a/pages/index.cfm?pageid=282 originalen] 4. oktober 2006</ref> Britene og franskmennene hadde støttet [[Østfronten (første verdenskrig)|Russland under første verdenskrig]] i massiv skala med krigsmateriell.

Etter traktaten så det ut som mye av det materialet ville falle i hendene på tyskerne. For å møte den faren grep de allierte inn med Storbritannia og Frankrike som sendte tropper inn i russiske havner. Det var voldelige sammenstøt med bolsjevikene. Storbritannia grep inn for å støtte de hvite styrkene for at de skulle å beseire bolsjevikene og forhindre spredning av kommunismen over hele Europa.<ref> Fuller, Howard (2019): «Great Britain and Russia's Civil War: The Necessity for a Definite and Coherent Policy», ''Journal of Slavic Military Studies'' '''32'''(4), s. 553–559.</ref>

=== Buffer-stater ===
[[Fil:Map Treaty Brest-Litovsk.jpg|thumb|Grensene til bufferstatene som ble trukket opp ved [[Freden i Brest-Litovsk|Brest-Litovsk-traktaten]].]]

Det tyske riket opprettet flere kortvarige bufferstater innenfor sin innflytelsessfære etter Brest-Litovsk-traktaten: Det forente baltiske hertugdømmet, Hertugdømmet Kurland og Semigallia, Kongeriket Litauen, [[Kongeriket Polen]],<ref> Bullivant, Keith; Giles, Geoffrey J.; Pape, Walter (1999): ''Germany and Eastern Europe: Cultural Identity and Cultural Differences''. Rodopi. ISBN 90-420-0678-1; s. 28–29.</ref> Den hviterussiske folkerepublikken, og [[Den ukrainske stat|Den ukrainske staten]]. Etter Tysklands våpenhvile i første verdenskrig i november 1918, ble statene avskaffet.<ref>Biskupski, Mieczysław B. (1990): [https://www.jstor.org/stable/25778473 «War and the Diplomacy of Polish Independence, 1914–18»], ''Polish Review'', s. 5–17.</ref><ref>Snyder, Timothy (2004): [https://www.jstor.org/stable/j.ctt1npt4f ''The Reconstruction of Nations: Poland, Ukraine, Lithuania, Belarus, 1569–1999''], Yale Uuniversity Press.</ref>

[[Finland]] var den første republikken som erklærte sin uavhengighet fra Russland i desember 1917 og etablerte seg i den påfølgende [[Den finske borgerkrigen|finske borgerkrigen]] mellom [[De hvite (Finland)|de uavhengige hvite garde]] («de hvite») og [[De røde (Finland)|pro-russiske bolsjevikiske røde garde]] («de røde») fra januar–mai 1918.<ref>Kirby, D.G. (1978): [https://doi.org/10.1080%2F03585522.1978.10407894 «Revolutionary ferment in Finland and the origins of the civil war 1917–1918»], ''Scandinavian Economic History Review''. '''26''': 15–35. doi:[https://doi.org/10.1080%2F03585522.1978.10407894 10.1080/03585522.1978.10407894].</ref> [[Andre polske republikk|Den andre polske republikken]], [[Litauen]], [[Latvia]] og [[Estland]] opprettet sine egne hærer umiddelbart etter avskaffelsen av Brest-Litovsk-traktaten og på begynnelsen av [[Den sovjetiske vestoffensiven (1918–1919)|den sovjetiske offensiven vestover]] og den påfølgende [[Den polsk-sovjetiske krig|polsk-sovjetiske krigen]] i november 1918.<ref>Lieven, Anatol (1993): ''The Baltic revolution: Estonia, Latvia, Lithuania, and the path to independence'', Yale University Press, s. 54–61.</ref>