Redigerer Den katolske kirke i Norge (avsnitt)

== Historie==
[[Fil:"Dioecesis Bergensis Tabula." (22259530775).jpg|mini|Kart over Bjørgvin bispedømme i Geographia Blaviana, utgitt i Amsterdam, 1659.]]
=== De fem historiske bispesetene ===
{{hovedartikkel|De fem historiske bispesetene i Norge}}
Kong [[Olav Kyrre]] opprettet rundt 1068 de tre første faste bispeseter i Norge:
* [[Selja bispedømme|Selja]] (i [[Nordfjord]]) for det [[Vestafjells|Vestenfjellske Norge]],
* [[Nidaros erkebispedømme|Nidaros]] (i [[Trondheim]]) for det [[Nordenfjells|Nordenfjellske Norge]],
* [[Oslo bispedømme|Oslo]] for det [[Østafjells|Østenfjellske Norge]].

Senere tilkomster og endringer i bispeseter:
* 1125: [[Stavanger bispedømme (1125–1682)|Stavanger]],
* 1153: [[Hamar bispedømme|Hamar]],
* 1170: [[Selja bispedømme|Bispesetet på Selja]] flyttet til [[Kristkirken]] i [[Bjørgvin bispedømme|Bjørgvin]] ([[Bergen]]).

Disse regnes således som [[de fem historiske bispesetene i Norge]]:
* [[Nidaros bispedømme|Dioecesis Nidrosiensis]],
* [[Bjørgvin bispedømme|Dioecesis Bergensis]],
* [[Oslo bispedømme|Dioecesis Osloensis]],
* [[Stavanger bispedømme|Dioecesis Stavangrensis]],
* [[Hamar bispedømme|Dioecesis Hamarensis]].

=== Den norske kirkeprovins ===

'''Den norske kirkeprovins''' ble i [[1152]] opprettet med [[erkebispesete]] i [[Nidaros erkebispedømme|Nidaros]], som [[den katolske kirken]]s utpost mot Europas nordvestlige hjørne, omfattende hele det [[norrøn]]e området med Norge, Island, Færøyene, Grønland, Orknøyene og Isle of Man.

I 1152 kom den engelske kardinalen Nicholas Breakspear, som to år senere ble pave under navnet [[Hadrian IV]], til Norge for å organisere den norske kirkeprovins og vigsle den tidligere stavangerbispen [[Jon Birgersson]] til landets første [[erkebiskop]]. Den norske kirke ble i årene som fulgte utstyrt med omfattende privilegiebrev, med fullt indre selvstyre. I en periode preget av borgerkrig kunne kirken manøvrere slik at den skaffet seg større makt på bekosting av både konge og ting. Da [[Håkon Herdebrei]] falt i 1162, steg en ny tronpretendent fram med hjelp av lederen av lendmannspartiet, [[Erling Skakke]]. Ved hans sønn [[Magnus Erlingsson]]s salving og kroning fikk kirken enda større privilegier.

=== Middelalderen ===
{{utdypende|Kristningen av Norge}}
I tidlig middelalder (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av [[Reims]] i Frankrike. Tidlig katolsk innflytelse kom ved handel, inntak av slaver fra katolske områder, nordmenn som møtte katolisismen i utlandet, og ved misjonsvirksomhet fra vest og fra sør. Frem til 1152 lå så landet under [[Lund (by)|Lund]] i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble [[Nidaros erkebispedømme|erkebispesetet i Nidaros (Trondheim)]] opprettet, som følge av at landets skytshelgen [[Olav den hellige|St. Olav]] var skrinlagt i domkirken der.

Med Olav den hellige ble den katolske kirkes posisjon befestet i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble katolisisme den dominerende og etter hvert eneste tro. [[Den katolske kirke]] var eneste kirke i Norge fram til [[reformasjonen]] i 1537, da den ble forbudt.

===Etter reformasjonen===
{{Utdypende|Reformasjonen i Norge}}
Det var ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Overgangen fra [[katolisisme]] til [[protestantisme]] skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at kong [[Christian III av Danmark og Norge|Kristian III]] fikk hånd om alt kirkegodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet.

Den nye troen var fremmed for nordmennene, og ble introdusert gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som tvang av svært mange. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med på å dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn.

Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, [[Den norske kirke]], ble den eneste tillatte. Den katolske kirken ble forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke.

=== Motreformasjonen i Danmark-Norge ===
Den første tiden etter reformasjonen fikk de nordiske kirkene stort sett være i fred. Paven og den katolske kirken var de første årene mest opptatt av det som skjedde i Tyskland og nabolandene.

Det ble likevel flere ganger laget planer om å overta makten i [[Danmark-Norge]], blant annet med hjelp av [[Peder Oxe til Nielstrup|Peder Oxe]] og senere ved [[Andreas Lorichs]] prosjekt ved å overfalle Danmark med spanske styrker.

Etterhvert ble det opprettet teologiske studier for nordboere i Roma. Senere også i de spanske Nederlandene (ca Belgia), Polen og andre steder. Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på katolske messer, skrifte og katolsk nattverd. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er [[Laurentius Nicolai Norvegus]]. Skolene fikk også godt ry på seg. De var flinke å lære fra seg, de holdt ungdommene i streng kustus og de var billigere enn skoler de konkurrerte med. Flere begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet [[Laurits Clausen Scabo]] som var biskop i Stavanger og [[Christoffer Hjort]] som var rektor ved [[Oslo katedralskole|Oslo skole]]. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig.

I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant.

I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i [[1624]] forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff.

Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte.

===Etter 1843===
I [[Norges Grunnlov]] fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske [[generalkonsul]] i [[Oslo|Christiania]] ønsket å [[dåp|døpe]] sin datter katolsk. Kong [[Karl III Johan]] ga tillatelse til dette, og presten [[Gottfried Ignatius Montz]] reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire [[messe (katolsk)|messe]] i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med [[Kirkedepartementet]] og det [[Det teologiske fakultet (UiO)|teologiske fakultet]]. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.

[[6. mars]] [[1843]] ble det ved [[kongelig resolusjon]] gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.

I 1845 vedtok Stortinget [[dissenterloven]], som ga religionsfrihet for kristne utenfor [[Den norske kirke|statskirken]] (men ikke for andre religioner).

Med endringer i 1851, 1897, 1956 og i 1964 hadde §2 i den norske Grunnloven følgende ordlyd: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»