Redigerer Den kaledonske fjellkjede (avsnitt)

== Kaledonske dekker i Norge ==
Da litosfæreplatene støtte sammen ble de lette landskorpene på hver side av havet forskjøvet og foldet når man kommer utover fra sentralsonen. ''Dekker'' og ''skyveflak'' opptrer langs hele den kaledonske foldesonen fra Jæren i sørvest til Tana i nordøst. Bergarter av ulik men avgrenset alder (kambrium-devon) er skjøvet stedvis noen hundre kilometer, og siden slitt ned. I Norge gir dette soner av ulikt skyvedekke hvor de nedre dekker øst i [[Hemsedal]], [[Valdres]], [[Oppland]], [[Hedmark]], [[Jämtland]] og [[Härjedalen]] er eldst, med mye hard sandstein. Midt i fjellkjeden har noen steder havbunnsskorpe blitt foldet opp, andre steder er opprinnelig [[grunnfjell]] skjøvet oppover – som i [[Jotunheimen]]. Dekkene vestover blir gradvis yngre til øverste dekkserie som er fra ordovicium og silur i [[Trondheimsfeltet|Trøndelag]], [[Nordland]] og [[Troms]]. Helt i vest har noen små deler av fjellkjeden vært oversvømmet i devon og er dekket av sedimentære bassenglag, først og fremst i et stort felt i [[Nordfjord]].

Øst for foldesonen ligger mer eller mindre upåvirket, opprinnelig (stedegent) grunnfjell som er 2&nbsp;700 – 900 millioner år gammelt. Norske områder som ikke har kaledonske dekker omfatter sørlige [[Dalane]], [[Ryfylke]], [[Agder]], [[Telemark]] og sørvestre [[Buskerud]], og øst for [[Oslofeltet]] videre [[Østfold]], [[Akershus]], mesteparten av [[Sverige]] og [[Finland]]. Også vest for de kaledonske skyvemassene finner vi opprinnelig grunnfjell, som er sterkt foldet og som har kommet opp i dagen fordi de kaledonske dekkene over har blitt slitt ned av erosjon. Disse vestlige grunnfjellsområdene omfatter nordøstlige [[Hordaland]], [[Sogn og Fjordane]], [[Møre og Romsdal]] og ytre [[Sør-Trøndelag]] med [[Agdenes]] og ytre [[Fosenhalvøya]]. Dessuten består [[Vesterålen]], [[Lofoten]] og [[Ofoten]] av mye eldre grunnfjellsmasser.