Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

== Opprinnelsen ==
=== Det nordlige Italia på slutten av middelalderen ===
[[Fil:San Marco horses.jpg|thumb|''Sankt Markus’ hester'' i bronse som står ved [[Markuskirken]] ble erobret i [[Konstantinopel]] i [[1204]] og fraktet til [[Venezia]] som trofé og triumfsymbol, og kan ses på som et monument over Venezias sjømakt, en av betingelsene for renessansen.]]
På slutten av middelalderen var det sentrale og sørlige Italia, to ganger selve hjertet i [[Romerriket]], langt fattigere enn det nordlige Italia. Roma var en by som hovedsakelig lå i ruiner, og [[Kirkestaten|pavestatene]] var et løst administrert område med lite lov og orden, på grunn av at [[Avignon-pavedømmet|paven hadde flyttet]] til [[Avignon]] i [[Frankrike]] etter press fra kong [[Filip IV av Frankrike]]. [[Napoli]], [[Sicilia]] og [[Sardinia]] hadde for en tid vært under utenlandsk herredømme.

Det nordlige Italia var langt mer velstående og [[Italienske bystater|bystatene]] der var blant de rikeste i Europa. [[Korstog]]ene hadde gitt varige handelsforbindelser med [[Midtøsten]], og [[det fjerde korstoget]] hadde gjort mye for å ødelegge [[Østromerriket]] som en kommersiell rival til [[Venezia]] og [[Genova]]. De viktigste handelsrutene fra øst gikk gjennom Østromerriket eller arabisk land og til havnene som var knyttet til Genova, [[Pisa]] og Venezia. Luksusvarer, som [[krydder]], fargestoffer, og [[silke]], kom fra Midtøsten og ble solgt videre til resten av Europa. Innlandet i Nord-Italia, som [[Po]]dalen, hadde rike jordbruksarealer. Fra [[Frankrike]], [[Tyskland]] og [[Nederland]] ble det fraktet varer som [[Ull (tekstil)|ull]], [[hvete]] og verdifulle metaller inn til området, på handelsruter som gikk over land og langs elver. Den omfattende handelen strakte seg fra [[Egypt]] og til [[Østersjøen]] og frambrakte betydelig overskudd, som igjen tillot store investeringer i bergverksdrift og jordbruk. Nord-Italia var ikke rikere i ressurser enn andre deler av Europa, men utviklingen, stimulert av handelen, tillot området å blomstre. Firenze ble en av de rikeste byene i Nord-Italia, hovedsakelig på ulltekstilindustrien under overoppsyn av dens dominerende handelslauger, ''[[Arte della Lana]]''. Ull ble importert fra Nord-Europa (og på 1500-tallet fra [[Spania]])<ref>De Lamar Jensen, ''Renaissance Europe''. Side 95</ref> og fargestoffer fra øst ble brukt i produksjonen av tekstiler av høyeste kvalitet.

De italienske handelsrutene som dekket [[Middelhavet]] og bortenfor var også betydelige kanaler for kultur og kunnskap. I middelalderen kom verker som var preget av klassisk lærdom fra grekerne til Europa, via [[arabisk]]e oversettelser og avhandlinger, fra [[Toledo]] og [[Palermo]]. Korsfarere førte til en del europisk kontakt med den klassisk lærdommen, bevart av [[Arabere|araberne]], men viktigere enn dette var den spanske ''[[Reconquista]]''<ref>spansk og portugisisk for «gjenerobring»</ref> på 1400-tallet og oversettelser av arabiskspråklig litteratur fra arabister<ref>forskere i arabisk</ref> i [[Salamancaskolen]]. Fra Egypt og Midtøsten kom den vitenskapelige, [[filosofi]]ske og [[Matematikk|matematiske]] tenkingen til araberne til det nordlige Italia. Fra [[Konstantinopel]] kom greske tekster og forskere til vesten etter at byen ble erobret av [[Osmanere|ottomanske styrker]] i [[1453]], og lærte italienere å lese dem i akademier i [[Firenze]] og [[Venezia]]. Humanistiske forskere og lærere søkte i klosterbiblioteker etter antikke manuskripter, og gjenoppdaget [[Tacitus]] og andre [[latin]]ske forfattere. Med gjenoppdagelsen av [[Vitruvius]] ble antikkens arkitektoniske prinsipper igjen studert, og renessansekunstnere ble oppmuntret av den humanistiske optimismen til å være like fremragende og overgå antikkens mestre.

=== 1200-tallets framgang ===
På 1200-tallet opplevde Europa generelt en økonomisk vekst. Handelsrutene til de italienske statene, som var forbundet med de etablerte middelhavshavnene og [[hansaforbundet]] i det nordlige Europa og Østersjøen, skapte en nettverksøkonomi i Europa for første gang siden [[200-tallet]]. [[De italienske bystatene]] ekspanderte meget i denne perioden og vokste i makt til å bli ''de facto'' helt uavhengig av [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon]]. I løpet av denne perioden ble den moderne kommersielle infrastrukturen utviklet, med felles [[aksjeselskap]]er, et internasjonalt banksystem, et systematisk utenlandsk [[valutamarked]], [[forsikring]] og regjeringsgjeld.<ref>Peter Burke: ''The Italian Renaissance: Culture and Society in Italy''. Side 232</ref> Firenze ble senteret for denne økonomiske industrien og [[Italiensk gullflorin|gullflorin]] ble den viktigste [[valuta]]en for internasjonal handel.

Dette skapte en ny styrende handelsklasse som vant posisjoner gjennom finansiell dyktighet, tilpasset deres mål til den [[Føydalisme|føydale]], [[aristokrati]]ske modell som hadde dominert Europa i middelalderen. En side ved middelalderen i det nordlige Europa var framveksten av urbane samfunn som hadde ristet av seg kontrollen til biskoper og lokal adel. I store deler av regionen var adelen betydelig fattigere enn de urbane patriarkene, i middelalderens økonomi hvor den økende inflasjonen etterlot jordbruksadelen utarmet. Økningen i handelen i løpet av den tidlige renessansen økte disse motsetningene. Føydalismens tilbakegang og framveksten av byene påvirket hverandre, eksempelvis førte etterspørselen etter luksusgoder til økning i handelen, noe som førte til at et stort antall handelsmenn ble rike og som igjen økte etterspørselen etter flere luksusvarer. Denne endringen ga også handelsmennene bortimot fullstendig kontroll over styringen av de italienske bystatene, noe som igjen fremmet handelen. En av de viktigste effektene av denne politiske kontrollen var sikkerhet. De som ble ekstremt rike i en føydal stat gikk i konstant fare for å komme i konflikt med monarken og få sine eiendommer og rikdom konfiskert, noe som for eksempel skjedde med [[Jacques Coeur]] ([[1395]] – [[1456]]) i Frankrike. De nordlige italienske statene beholdt mange av de middelalderlovene som sterkt hemmet handelen, slik som de mot [[åger]] og forbudet mot å handle med ikke-kristne. I de italienske bystatene ble disse lovene opphevet eller omskrevet.

=== 1300-tallets kollaps ===
[[Fil:Giotto - Legend of St Francis - -21- - Apparition to Fra Agostino and to Bishop Guido of Arezzo.jpg|thumb|300px|''Sankt Frans’ legende, gjenferdet til Fra Agostino og til biskop Guido av Arezzo'', Basilique Assise, av [[Giotto di Bondone]] (1267–1337).]]
På 1300-tallet inntraff en rekke katastrofer som førte den europeiske økonomien inn i en nedgangskonjunktur. [[Den varme perioden i middelalderen]] ebbet ut mens overgangen til [[den lille istid]] begynte.<ref>ibid page 97 se også Andrew B. Applebys «Epidemics and Famine in the Little Ice Age». ''Journal of Interdisciplinary History''. Vol. 10 No. 4.</ref> Endringen i klimaet fikk produksjonen i [[jordbruk]]et til å gå betydelig ned, noe som førte til hyppige [[hungersnød]]er, forverret av en tidligere hurtig befolkningsvekst. [[Hundreårskrigen]] mellom England og Frankrike fikk handelen i det nordlige Europa til å bli begrenset eller bryte sammen, spesielt merkbart i [[1345]] da kong [[Edvard III av England]] nektet å betale gjelden sin og således bidro til at de to største florentinske bankene, eiet av familiene gikk  [[Bardi]] og [[Peruzzi]], gikk overende. I øst stengte også krig handelsrutene, i og med at [[Det osmanske rike]] begynte å ekspandere. Mest ødeleggende var likevel [[svartedauden]] som tynnet ut befolkningen i de tett befolkede byene i nordlige Italia, og [[pest]]en kom tilbake i intervaller. Eksempelvis hadde Firenze en befolkning før pesten på rundt 45 000, som ble minsket i de neste 47 år med mellom 25-50%.<ref>Olea, Ricardo A, Christakos, George, [http://www.findarticles.com/p/articles/mi_qa3659/is_200506/ai_n15845444/pg_4 «Duration of Urban Mortality for the 14th-Century Black Death Epidemic»] {{Wayback|url=http://www.findarticles.com/p/articles/mi_qa3659/is_200506/ai_n15845444/pg_4 |date=20071204021012 }}, Human Biology, Juni 2005. Befolkningsnivået i Firenze er kontroversielt, se også Ziegler (1969, sidene. 51-52), Chandler 1987, sidene 16-18, og Gottfried 1983, side 46.</ref> Utstrakt uorden fulgte, blant annet et opprør blant tekstilarbeiderne i Firenze, ''[[ciompi]]'', i [[1378]].

Det var i løpet av denne perioden av ustabilitet at de første personlighetene i renessansen levde, som [[Dante]] og [[Petrarca]], og den første betydelige renessansekunsten viste seg i begynnelsen av den første halvdel av [[1300-tallet]], mest merkbar i [[Realisme (kunst)|realisme]]n til [[Giotto]]. Paradoksalt nok skulle noen av de ovennevnte katastrofene bidra til å etablere renessansen. Svartedauden fjernet en tredjedel av Europas befolkning, og den nye, mindre befolkningen var mye rikere, bedre bespist, og hadde betydelig mer økonomisk overskudd å bruke på luksusgoder som kunst og arkitektur. Da pesten begynte å gå tilbake på begynnelsen av [[1400-tallet]] startet Europas herjede befolkning igjen å vokse. Det nye behovet for produkter og tjenester og det reduserte antallet mennesker som kunne tilby dem, plasserte de lavere klasser i en bedre posisjon. Enn videre bidro dette også til å danne en voksende klasse av bankfolk, handelsmenn og dyktige kunstnere og håndverkere. Redslene fra svartedauden og kirkens tilsynelatende udugelighet til å gi trøst bidro til en nedgang i kirkens innflytelse, en annen betydelig drivkraft bak renessansen. I tillegg åpnet kollapsen av bankene Bardi og Peruzzi  veien for [[Medici]]s enestående vekst i Firenze. Robert Sabatino Lopez har argumentert at det økonomiske kollapset i Europa var en avgjørende bakgrunn for renessansen.<ref>Robert Sabatino Lopez. «Hard Times and Investment in Culture».</ref> I henhold til dette synet ville forretningsfolk i en mer velstående tidsalder hurtig ha reinvestert sine inntekter, for å tjene mer penger i et klima som favoriserte investeringer. Imidlertid fant de rike i de mer magre årene på 1300-tallet få lovende investeringsmuligheter for sine inntekter, og valgte isteden å bruke dem på kunst og kultur.

En annen populær forklaring på den italienske renessansen er tesen, først fremmet av historikeren [[Hans Baron]]<ref>Hans Baron. ''The Crisis of the Early Italian Renaissance''</ref>, som hevdet at det som var den viktigste drivkraften for den tidlige renessanse var de langvarige krigene mellom [[Firenze]] og [[Milano]], se ''[[De italienske kriger]]''. På slutten av 1300-tallet hadde Milano blitt et sentralisert monarki under kontroll av [[Huset Visconti]]. [[Giangaleazzo Visconti]], som styrte byen fra [[1378]] til [[1402]], var kjent og beryktet, både for sin grusomhet og for sine talenter, og han begynte å bygge et imperium i det nordlige Italia. Han startet en rekke kriger med Firenze, gikk stødig inn for å erobre nabostater og overvinne de ulike sammenslutninger ledet av Firenze, som forgjeves forsøkte å hindre hans framgangen. Dette kulminerte i beleiringen av Firenze i [[1402]], og da det så ut som om byen ville falle, døde Giangaleazzo Visconti, og hans rike kollapset med ham.

Hans Barons tese hevder at i løpet av disse lange krigene samlet de ledende figurer i Firenze folk, ved å framstille krigen som en mellom den frie [[republikk]]en og det despotiske [[monarki]]et, mellom idealene til de greske og romerske republikker og de til [[Romerriket]] og middelalderens kongedømmer. Baron hevder at den ledende personligheten som utformet denne ideologien var [[Leonardo Bruni]]. Baron hevder at denne krisetiden i Firenze var den samme perioden hvor de betydeligste renessansefigurer sto fram, slike som [[Lorenzo Ghiberti|Ghiberti]], [[Donatello]], [[Masolino da Panicale|Masolino]] og [[Filippo Brunelleschi|Brunelleschi]], og at de alle var preget av den republikanske ideologien. Ifølge Baron hadde disse og andre personer en enorm innflytelse på renessansen, ved å fremme republikanske ideer.