Redigerer Den irske fristaten (avsnitt)

==Bakgrunn==

[[Påskeopprøret]] i [[1916]], der [[Den irske republikk]] ble proklamert, hadde i utgangspunktet lite støtte i befolkningen. Men britiske militærmyndigheters beslutning om å henrette mange av lederne etter [[krigsrett]]ssaker genererte mye sympati for republikanernes sak. Republikanere og uavhengige [[irsk nasjonalisme|nasjonalister]] ble også forent i motstand mot forsøket på innføring av [[verneplikt]] i Irland tidlig i [[1918]]. [[Irish Parliamentary Party]], som hadde støttet de alliertes sak i [[første verdenskrig|verdenskrigen]] mot at Irland fikk [[Home Rule|begrenset selvstyre]], ble sterkt diskreditert, og i [[parlamentsvalget i Storbritannia 1918]] vant [[Sinn Féin]] nesten alle seter. Partiet hadde året før begynt en aggressiv kampanje for en selvstendig irsk republikk.

I januar [[1919]] nektet Sinn Féins parlamentsrepresentanter å sitte i [[Det britiske parlamentet]] og samlet seg i [[Dublin]] hvor de opprettet [[Dáil Éireann]], et ettkammerparlament som skulle styre Irland. [[Det første Dáil]] vedtok en [[Den irske uavhengighetserklæring|uavhengighetserklæring]] og opprettet dermed Den irske republikk, nesten tre år etter at den var proklamert. Internasjonalt var det bare [[Sovjetunionen]] som anerkjente den som en selvstendig stat, men i den irske befolkningen var det et overveldende flertall som støttet opprettelsen av en republikk, enten som en permanent ordning eller som et skritt mot et suverent irsk monarki. 

På grunn av den ensidige uavhengighetserklæringen brøt [[Den irske uavhengighetskrigen]] ut. Britene erklærte en våpenhvile i 1921, og forhandlinger om en traktat ble startet, ledet av den britiske statsminister [[David Lloyd George]] og den irske utsendingen [[Arthur Griffith]]. 

[[Fil:Anglo-Irish Treaty signatures.gif|thumb|Signaturarket til [[den anglo-irske traktat]], hvor Fristaten ble opprettet]]
Det var klart for alle at disse forhandlingene ikke ville ende med opprettelsen av en suveren irsk stat. [[Michael Collins (offiser)|Michael Collins]], som var en av forhandlerne, var allikevel sterk tilhenger av avtalen, dels fordi han visste at [[IRA]] var på sammenbruddets rand på grunn av utmattelse og kronisk mangel på våpen og ammunisjon, og dels fordi han mente at traktaten ville gi Irland «friheten til å oppnå frihet». Republikkens president [[Eamon de Valera]] deltok ikke selv i forhandlingene, angivelig fordi han ikke ville assosiere seg for mye med det han visste de mest militante republikanerne ville regne som et svik. 

Den anglo-irske traktaten utelukket opprettelsen av en republikk, og gav i stedet status som dominion med [[Den britiske monarken]] som statsoverhode. Selv om dette var mindre enn det Sinn Féin hadde ønsket, var det også langt mer enn ''[[Home Rule]]'' ville gitt. [[Det andre Dáil]] ratifiserte traktaten, og de samme representantene gjentok dette som Sør-Irlands parlament. Sinn Féin ble splittet som følge av uenighet om traktaten.