Redigerer Den irske borgerkrig (avsnitt)

==Bakgrunn==
===Traktaten===
:''Hovedartikkel: [[Den anglo-irske traktat]].

Den anglo-irske traktat ble forhandlet fram for å få en slutt på den irske uavhengighetskrigen, som ble utkjempet fra 1919 til 1921. Traktaten åpnet for en selvstyrt irsk stat, med status som ''[[dominion]]'' («herredømme»)under [[det britiske imperiet]]. [[Den britiske monarken]] skulle, som [[Liste over konger av Irland|konge av Irland]], være statsoverhode. Traktaten sørget for en selvstyrende irsk stat, med egen hær og politi. Traktaten tillot også [[Nord-Irland]] (de seks nordøstlige grevskapene – [[Fermanagh (grevskap)|Fermanagh]], [[Antrim (grevskap)|Antrim]], [[Tyrone (grevskap)|Tyrone]], [[Londonderry (grevskap)|Londonderry]], [[Armagh (grevskap)|Armagh]] og [[Down (grevskap)|Down]] – der til sammen majoritetsbefolkningen tilhørte [[Protestantisme|den protestantiske religionen]])<ref> [http://histpop.org/ohpr/servlet/AssociatedPageBrowser?path=Browse&active=yes&mno=234&tocstate=expandnew&display=sections&display=tables&display=pagetitles&pageseq=27&assoctitle=Census%20of%20Northern%20Ireland,%201926 Belfast County Borough Religious Census 1926]. ''Hist pop''. [https://web.archive.org/web/20140811125733/http://histpop.org/ohpr/servlet/AssociatedPageBrowser?path=Browse&active=yes&mno=234&tocstate=expandnew&display=sections&display=tables&display=pagetitles&pageseq=27&assoctitle=Census%20of%20Northern%20Ireland,%201926 Arkivert] fra originalen den 11. august 2014</ref> å melde seg ut av den nye staten og vende tilbake Storbritannia – noe som skjedde umiddelbart. Men i stedet for å skape den uavhengige republikken som nasjonalistene hadde kjempet for, ville den irske fristaten være et autonomt herredømme av det britiske imperiet med den britiske monarken som statsoverhode, på samme måte som [[Canada]] og [[Australia]].<ref name="nationalarchives">[https://www.nationalarchives.ie/topics/anglo_irish/dfaexhib2.html «Documents on Irish Foreign Policy Series: Anglo-Irish Treaty: Text of»] {{Wayback|url=https://www.nationalarchives.ie/topics/anglo_irish/dfaexhib2.html |date=20210503063039 }}, ''National archives''</ref> Britene foreslo status som dominion i hemmelig korrespondanse allerede før traktatforhandlinger begynte, men [[Sinn Féin]]-leder [[Éamon de Valera]] avviste dominion.<ref>[http://www.ucc.ie/celt/published/E900003-007/text001.html «Official Correspondence relating to the Peace Negotiations June–September, 1921»], ''UCC''.</ref>

Medlemmene av det irske parlamentet, [[Oireachtas (historisk)|Oireachtas]], måtte avlegge en [[troskapseden (Irland)|troskapsed]] til Fristaten og til kongen av Irland.<ref name="nationalarchives"/> Eden ble sterkt kritisert av mange republikanere. De protesterte også mot at Irland ikke skulle være en republikk, men en «fristat» underlagt det britiske imperiet. Spørsmålet om Irlands deling kom også opp, men hadde en langt mindre betydning enn det skulle få senere. De fleste republikanere mente at Nord-Irland ikke ville bli en enhet som ville klare seg politisk og økonomisk, slik at landsdelen raskt ville bli innlemmet i et samlet Irland. Det var også problemer med [[Treaty Ports]], irske havner som var kontrollert av [[Royal Navy]] av hensyn til Storbritannias nasjonale sikkerhet. Alle disse problemene var årsaken til en splittelse i IRA og til slutt borgerkrig.

[[Michael Collins (1890–1922)|Michael Collins]], den irske finansministeren og presidenten for [[Irish Republican Brotherhood|Det irske republikanske brorskapet]] (IRB), hevdet i [[Dáil Éireann]] at traktaten ga «ikke den endelige friheten som alle nasjoner streber etter og utvikler, men friheten til å oppnå frihet».<ref>[https://www.oireachtas.ie/en/debates/debate/dail/1921-12-19/2/#spk_11 «Dáil Éireann debate - Monday, 19 Dec 1921: Debate on Treaty»], ''Oireachtas.ie''</ref>De som var imot traktaten mente imidlertid at den aldri ville gi full irsk uavhengighet.<ref> O'Connor (1969), s. 174–184.</ref><ref>[https://www.oireachtas.ie/en/debates/debate/dail/1922-01-10/2/ «Dáil Éireann debate -Tuesday, 10 Jan 1922: Election of President»], ''Oireachtas.ie''</ref>

===Splittelse===
[[Fil:Irish soldiers during the Civil War.jpg|thumb|right|Soldater fra nasjonalhæren under borgerkrigen.]]
Splittelsen i [[irsk nasjonalisme|den nasjonalistiske bevegelsen]] som fulgte traktaten hadde et sterkt personlig preg. Motpartene hadde vært nære venner og kolleger under uavhengighetskrigen, og dette gjorde uenigheten om traktaten spesielt bitter. Michael Collins følte at [[Eamon de Valera]] hadde sendt ham til England for å forhandle fordi han dermed selv ville kunne distansere seg fra avtalen. De Valera, [[Austin Stack]] og forsvarsminister [[Cathal Brugha]] hadde da alle nektet å bli med i delegasjonen til London.<ref> Taylor (1958), s. 114-115.</ref> Collins var derfor svært skuffet da de Valera nektet å stå ved avtalen han hadde sendt forhandlere med alle fullmakter for å undertegne. De Valera var på sin side rasende over at forhandlerne hadde signert uten å konsultere [[Dáil Éireann]], selv om de hadde fått alle fullmakter og således ikke trengte å reise tilbake for konsultasjoner. Gjensidige mistanker og forvirring var rådende; delegasjonen var uklar om kabinettets instrukser og ble individuelt belastet til sammenbrudd.<ref> Taylor (1958), s. 116–117, 147, 158–159.</ref> Collins forventet å bli bebreidet for kompromisset innenfor traktaten og skrev: «Tidlig i morges signerte jeg min dødsdom.»<ref>  O'Connor (1969), s. 170.</ref> Til tross for dette var han frustrert og til tider emosjonell da de Valera og andre nektet å støtte traktaten og vennskapet døde.<ref>  O'Connor (1969), s. 170–174.</ref>

Dáil Éireann ratifiserte avtalen med 64 mot 57 stemmer den [[7. januar]] 1922. En [[Sør-Irlands provisoriske regjering|provisorisk regjering]] ble opprettet, med Collins som statsminister, for at traktaten skulle kunne tre i kraft i henhold til vilkårene. 

[[Fil:General Collins.jpg|upright|thumb|left|Collins inspiserer en soldat.]]
De Valera gikk av som Dáils president og tok med seg traktatmotstanderne i [[Sinn Féin]] ut av Dáil. Han hevdet at Dáil ikke kunne ratifisere traktaten, ettersom de da brøt sin ed til [[Den irske republikk]]. Han forsøkte å forhandle frem et kompromiss, hvor Fristaten hadde «ytre assosiasjon» til [[Samveldet av nasjoner|Samveldet]], uten å være medlem. Flertallet av offiserene i [[IRA]] var også motstandere, og i mars 1922 gjorde de vedtak om at ratifiseringen i Dáil var ugyldig. Traktatmotstanderne i IRA opprettet sin egen hærledelse, som de regnet som landets virkelige regjering. Tilhengerne innenfor IRA ble innlemmet i [[Irish Army]], Fristatens offisielle hærstyrke. 

Begge sider ønsket å unngå borgerkrig. Collins opprettet en gjenforeningskomité som skulle samle IRA og inngikk et valgsamarbeid med de Valera med tanke på å opprette en koalisjonsregjering. Han forsøkte også å utforme en republikansk grunnlov som var akseptabel for traktatmotstanderne. IRA-ledere som [[Liam Lynch]] var villige til å akseptere dette, men grunnlovsutkastet ble stoppet av britisk veto fordi det stred mot traktaten. Collins måtte akseptere dette, og valgsamarbeidet brøt sammen. Dermed stilte to partier som begge kalte seg Sinn Féin til valg; traktattilhengerne fikk 239&nbsp;193 stemmer mens motstanderne fikk 133&nbsp;864. I tillegg fikk de andre partiene, som alle støttet traktaten, 247&nbsp;226 stemmer. Det var altså helt klart at velgerne støttet traktaten og opprettelsen av Fristaten. 

Ifølge Hopkinson gjorde «irske arbeider- og fagforeningsledere, selv om de generelt var pro-traktaten, gjorde få forsøk på å lede opinion under traktatkonflikten, og fremmet seg selv heller som de som forsøkte være fredsstiftere.»<ref>Hopkinson (1988), s. 46.</ref> Valget viste at et flertall av de irske velgerne aksepterte traktaten og grunnlaget for den irske fristaten, men de Valera, hans politiske tilhengere og det meste av IRA fortsatte å motsette seg traktaten. De Valera er sitert på å si: «flertallet har ingen rett til å gjøre galt».<ref>Collins (1993), s. 297.</ref>

Michael Collins og [[Arthur Griffith]] ledet arbeidet med å opprette Fristaten. Collins organiserte [[Irish Army|Nasjonale hæren]], som han baserte på en kjerne av traktattilhengere i IRA, og en ny politistyrke. Bruken av IRA som kjerne i den nye hæren fikk en negativ virkning for Fristaten, da det i områder hvor IRA var traktatmotstandere ble mulig for dem å ta over britiske brakker og våpen. Innen sommeren 1922 hadde dermed traktatmotstanderne kontroll over deler av landet, spesielt [[Munster (Irland)|Munster]] og områder på vestkysten.