Redigerer Den fruktbare halvmåne (avsnitt)

== Geografi ==
Området dekker dagens [[Israel]], [[Palestina]] og [[Libanon]] samt deler av [[Jordan]], [[Syria]], [[Irak]] og det sørøstlige [[Tyrkia]]. Det strekker seg langs østkysten av [[Middelhavet]], nord for Den syriske ørkenen og gjennom [[Mesopotamia]] til [[Persiabukten]]. De store elvene [[Jordan (elv)|Jordan]], [[Tigris]] og [[Eufrat]], har i årtusener sikret området en vannforsyning. Det var innenfor denne [[geografi]]ske buen at menneskene første gang skiftet fra et levevis som jegere og samlere, til et nytt levevis basert på produksjon av vegetabilsk og animalsk føde, altså jordbruk.

[[Arkeologi]]en og [[historie]]forskningen har i mer enn hundre år forsøkt å avdekke hvorfor det skjedde en [[Den neolittiske revolusjonen|jordbruksrevolusjon]] i nettopp dette området.

[[Fil:Tigr-euph-no.png|thumb|Kart over de store elvene Tigris og Eufrat, hvor tidlige jordbrukskulturer fikk sin vekst i randsonene vest, nord og øst for disse. Siden trengte jordbruket ned i selve elvedalene og la grunnlag for byer og større sivilisasjoner etter 4000 f.Kr.]]

Dette tidlige jordbruksområdet kalles for «Den fruktbare halvmåne», og endringsprosessene startet i de høyereliggende fjellskråningene i randsonene vest, nord og øst for lavlandsslettene ved Eufrat og Tigris. Fjellskråningene med flere hundre meters høydeforskjell hadde eike- og sedertreskoger med større plantevariasjon enn det man fant på sletteland av jevn høyde. Det var også viktige høylandsområder med både skog og ettårige gressarter i randsonen, og korndyrkingen ble tidlig viktig i slike områder.

Hvor kritiske elvene var for den senere framveksten av sivilisasjon i Den fruktbare halvmåne, var de likevel ikke den viktigste faktoren for områdets tidlige utvikling. Elvedalene i [[Nilen]] og [[Mesopotamia]] var lenge nærmest ubeboelige skog- og sumpområder, plaget av flom og sykdommer. Jordbruket bredte seg her langt senere enn i randområdene i nord.<ref>Rondo Cameron, ''A Concise Economic History of the World'', Oxford University press 1989 (1997), side 27.</ref>

Økologisk var Den fruktbare halvmåne viktig som en «bro» mellom [[Afrika]] og [[Eurasia]] (Europa og Asia). Denne rollen som bro tillot Den fruktbare halvmåne å oppnå en større andel av [[biologi]]sk mangfold enn både Nord-Afrika og Europa, hvor de klimatiske endringene i istiden førte til gjentatt utryddelse av arter der hvor økosystemene ble presset langs Middelhavet. Koblet til [[Saharisk pumpeteori|den sahariske pumpeteorien]], at flora og fauna forlot Afrika for å trenge inn i Midtøsten og videre til Europa og Asia<ref>Van Zinderen Bakker E. M. (1962-04-14): «A Late-Glacial and Post-Glacial Climatic Correlation between East Africa and Europe». ''Nature 194'': 201–203. doi:10.1038/194201a0.</ref> var denne landbroen i Midtøsten av ekstrem betydning for den moderne spredningen av [[den gamle verden]]s [[flora (botanikk)|flora]] og [[fauna]], og for spredningen av menneskeheten.

Det faktum at dette området har båret hovedtyngden av den [[Platetektonikk|platetektoniske]] divergens mellom de afrikanske og arabiske [[Platetektonikk|platene]], og de sammenløpende arabiske og eurasiske platene, har også gjort sitt til at dette området har en svært mangfoldige sone av høye, snødekte fjell, fruktbare sedimentasjonsbassenger og ørkenplatåer, noe som også har økt dets biologiske mangfold ytterligere og tillatt at arter som ikke finnes andre steder har blitt bevart inn i historisk tid.

===Økologiske utviklingstrekk===
Som resultat av en rekke unike geografiske faktorer har Den fruktbare halvmåne en imponerende historie av tidlig menneskelig jordbruksaktivitet og kulturdanning. Foruten mange arkeologiske funnsteder med rester av [[skjelett]]er og kulturelle levninger både fra førmoderne ''(Homo neanderthalensis)'' og tidlig moderne mennesker ''(Homo Sapiens)'' , eksempelvis [[Kebarahulen]] i [[Israel]], med senere [[Jeger og samler|jeger- og samlerkulturer]] i [[pleistocen]]-tiden og delvis fastboende jegere og samlere i [[mesolitikum]]-tiden (se ''[[natufisk kultur]]''), så er området først og fremst kjent for dets funnsteder knyttet til jordbrukets opprinnelse og utvikling i [[neolittikum]]. 

Den vestlige sonen og områdene rundt øvre [[Eufrat]] ga vekst til de første kjente neolittiske jordbrukssamfunnene med små, runde hus (ofte referert til som ''førkeramisk neolittisk A'' (engelsk ''Pre-Pottery Neolithic A'', PPNA), som dateres til like etter 10&nbsp;000 f.Kr. og omfatter steder som [[Jeriko]]. I den påfølgende PPNB fra 9&nbsp;000 f.Kr. utvikler disse samfunnene seg til større landsbyer med dyrking og husdyrhold som viktigste levevei, med tett bebyggelse i to-etasjers, rektangulære hus.<ref>Steven Mithen, ''After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC''. Phoenix, London 2003, side 71.</ref> Mennesket inngikk nå i symbiose med korn- og husdyrartene, uten mulighet til å vende tilbake til jeger- og sankersamfunnet.<ref>Ofer Bar-Yosef og A. Belfer-Cohen, «The origins of sedentism and farming communities in the Levant», i ''Journal of World Prehistory'' 3, 1989, side 477-498.</ref>

Området vest og nord for [[Mesopotamia|slettelandet]] ved Eufrat og Tigris så også framveksten av tidlige komplekse samfunn i den langt senere [[bronsealderen]] (fra ca. 4&nbsp;000 f.Kr.). Det er også tidlige bevis for [[Skriving|skriftkultur]] og tidlige [[stat]]sdannelser fra samme tid i dette nordlige steppeområdet, selv om de skriftlige statsdannelsene relativt raskt flyttet sitt tyngdepunkt ned i Mesopotamia-dalen og utviklet seg der. Inkluderer man Mesopotamia, har dette området hos svært mange forfattere fått betegnelsen «[[sivilisasjonens vugge]]».

Siden bronsealderen har områdets naturlige fruktbarhet i stor grad blitt utvidet av [[Irrigasjon|vanningsanlegg]], noe områdets jordbruksproduksjon fortsatt er avhengig av. De siste to årtusen har sett gjentatte sykluser av tilbakegang og gjenoppretting etter at tidligere arbeid på irrigasjonssystemene har forfalt ved overgang til nye statsdannelser. Et annet problem har vært tilsetningen av [[salt]] i elveleiene – den gradvise konsentrasjonen av salt og andre mineraler i jordsmonnet som skyldes lang tids kunstig vanning.

I dagens fruktbare halvmåne har elvevann vært en potensiell kilde til konflikt i regionen. Elven [[Jordan (elv)|Jordan]] ligger på grensen mellom Israel, kongedømmet Jordan og områdene administrert av [[Den palestinske selvstyremyndigheten]]. [[Tyrkia]] og [[Syria]] kontrollerer hver for seg en fjerdedel av Eufrats lengde, som ender i de lavere elvene som [[Irak]] er meget avhengig av. Ironisk nok har den konfliktfylte oppdemmingen av disse elvene ført til arkeologiske haste-utgravinger som har avdekket noen av de viktigste funnstedene i denne teksten, blant annet [[Abu Hureyra]], [[Tell Mureybit]], [[Jerf el-Ahmar]] og [[Hallan Çemi]].