Redigerer Den første marokkokrisen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Den diplomatiske og politiske situasjonen i Marokko før 1903 var svært kompleks, da flere ulike stormakter hadde interesser i landet. Den marokkanske regjeringen, [[makhzan]]en, hadde lenge kunnet spille stormaktene opp mot hverandre til sin egen fordel. Etter 1903 skulle dette derimot ta en ny vending, da Frankrike viste større interesse for Marokko enn de tidligere hadde gjort, og der det langsiktige målet var å gjøre Marokko til et fransk protektorat.

Storbritannia, Spania og Italia hadde interesser i Marokko så vel som Frankrike, både når det kom til handel og til politikk. Etter mislykkede reformer under initiativ fra Storbritannia, åpnet det seg en mulighet for økt fransk innflytelse i Marokko.<ref>{{Kilde bok|tittel = Prelude to Protectorate in Morocco: Precolonial Protest and Resistance, 1860 - 1912|etternavn = Burke|fornavn = Edmund|utgiver = University of Chicago Press|år = 1976|isbn = |utgivelsessted = Chicago|sider = 68|kapittel = The Crisis of 1905 and the Emergence of Resistance}}</ref> Den franske utenriksministeren [[Théophile Delcassé]] ønsket å gå fredelig inn i Marokko heller enn militært, da hans politiske posisjon var svak og støtten fra det franske folk avhang av at Frankrike ikke gikk inn i en ny krig eller krise.<ref>{{Kilde bok|tittel = Prelude to Protectorate in Morocco: Precolonial Protest and Resistance, 1860 - 1912|etternavn = Burke|fornavn = Edmund|utgiver = University of Chicago Press|år = 1976|isbn = |utgivelsessted = Chicago|sider = 69, 77|kapittel = The Crisis of 1905 and the Emergence of Resistance}}</ref>

I 1903 presenterte Delcassé en todelt løsning: Frankrike skulle inngå avtaler med de andre stormaktene om å forlate sine interesser, mens Frankrike på samme tid bygget opp sine interesser i Marokko. Frankrike introduserte en låneavtale for Marokko, som i realiteten ville gjøre Marokko finansielt avhengige av Frankrike i fremtiden. I tillegg ville Frankrike gjennomføre reformene som tidligere hadde mislyktes under Storbritannia, men med et større arsenal av ressurser og innsats. Samtidig som forhandlinger mellom Marokko og Frankrike fant sted, foregikk også hemmelige forhandlinger mellom Frankrike og Spania, Italia og Storbritannia.

=== Hemmelige forhandlinger 1900 - 1904 ===
I perioden mellom 1900 og 1904 pågikk hemmelige forhandlinger om Marokko mellom stormaktene, og det ledet til fransk hegemoni i Marokko i 1904. Forhandlinger med Italia begynte allerede i 1899, og i 1901 var Italia presset ut av Marokko i bytte mot at Italia fikk fritt leide i Libya.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel = Prelude to Protectorate in Morocco: Precolonial Protest and Resistance, 1860 - 1912|etternavn = Burke|fornavn = Edmund|utgiver = University of Chicago Press|år = 1976|isbn = |utgivelsessted = Chicago|sider = 70|kapittel = The Crisis of 1905 and the Emergence of Resistance}}</ref> I 1902 og 1904 ble avtaler gjort mellom Spania og Frankrike, der Spania også ble presset ut av Marokko.<ref name=":0" /> Forhandlinger med Storbritannia kulminerte i den anglo-franske [[Cambon-Landsowne-avtalen]] i 1904, som ledet til det som ble kalt entente cordiale.<ref name=":0" /> Entente cordiale skulle senere vise seg å lede til en stor omorganisering av det europeiske alliansesystemet.'''<br />
'''

=== Marokkansk misnøye og motstand ===
Forhandlinger om den franske låneavtalen og andre franske interesser med makhzanen i Marokko gikk først svært godt, men da makhzanen fikk høre om avtalen mellom Frankrike og Storbritannia spredte misnøyen seg i Marokko. Det hadde tidligere vært mulig for makhzanen å spille stormaktene opp mot hverandre for å beskytte sine egne interesser, men det var ikke lenger mulig.<ref>{{Kilde bok|tittel = Prelude to Protectorate in Morocco: Precolonial Protest and Resistance, 1860 - 1912|etternavn = Burke|fornavn = Edmund|utgiver = University of Chicago Press|år = 1976|isbn = |utgivelsessted = Chicago|sider = 72|kapittel = The Crisis of 1905 and the Emergence of Resistance}}</ref> Marokkansk motstand begynte å fylle luften, og forhandlingene mellom Frankrike og Marokko ble vanskeligere å gjennomføre. Det endte med at makhzanen så på den franske låneavtalen som en trussel, og begynte å motarbeide fransk innflytelse.

Den franske låneavtalen, de hemmelige avtalene med stormaktene, samt den udefinerte og skiftende grensen mellom Marokko og Algerie, gjorde marokkansk motstand desto sterkere. Til slutt skulle denne motstanden tiltrekke seg tysk innblanding.