Redigerer Den eritreisk-etiopiske krig (avsnitt)

== Bakgrunnen ==
I perioden [[1961]] til [[1991]] hadde den tidlige italienske kolonien [[Eritrea]] utkjempet en lang krig for uavhengighet med det større nabolandet [[Etiopia]] i sør, som ble sluttført med en militær seier som bidro sterkt til å velte [[Mengistu Haile Mariam]]s «Derg-styre» i [[Addis Abeba]] i 1991. Sluttkonklusjonen på den langvarige frigjøringskampen kom med en folkeavstemning og fredelig separasjon i 1993. I den etiopiske hovedstaden hadde den politiske fellesfronten [[EPRDF]] med den tigrayske [[TPLF]] organisasjonen i spissen overtatt den politiske makten etter kollapsen av det forrige regimet. Forholdet mellom tidligere fiender ble avløst av et nært og vennskapelig forhold mellom de to regjeringer i Asmara og Addis Abeba som begge var nære allierte med få unntak siden 1976. TPLF med hovedvekten av deres politiske bakgrunn i den nordlige provinsen [[Tigray]] skulle etter hvert bli den ledende politiske faktoren for det nye regimet under ledelse av statsminister [[Meles Zenawi]]. I Eritrea overtok [[EPLF]]s politiske ledelse med [[Isaias Afewerki]] makten. Etter uavhengigheten kom de to regjeringene i konflikt med hverandre over en rekke territoriale og økonomiske spørsmål, spesielt over valuta- og handelsspørsmål ettersom Eritrea med den viktige havna [[Assab]] var et transittland (transitt betyr ''«gjennomreise»'') mellom Etiopia og resten av verden. 

Regjeringen i Asmara, som var opprettet fra det nye partiet [[PFDJ]], var konfrontert med meget begrensede økonomiske ressurser i et ødelagt land etter tiår med krig. I begynnelsen hadde begge land et godt forhold med økonomisk samarbeidsvilje, men dette ble forsuret over årene fordi det var et meget nært og intenst, nesten broderlig forhold mellom Afwerki og Zenaki som meget raskt var preget av konkurranse og historiske som følelsesmessige motsetninger. Bakgrunnen for disse motsetninger kom av grunnleggende ideologiske forskjeller mellom ledelsene i EPLF og TPLF fra 1980-tallet. TPLF ble betraktet som den minste parten som hadde fått militær opplæring og støtte fra den eritreiske EPLF som stadige minnet sine tigrayske kolleger om dette i ettertiden. Med et så nært forhold ble de meste alminnelige motsetninger og forviklinger mellom partene forstørret med større politisk tyngde enn vanlig, og vennskapet ble gradvis uthult i løpet av årene etter 1993. 

===De økonomiske relasjonene===
Etter at den eritreiske uavhengigheten var anerkjent av den nye regjeringen i Etiopia, ble den såkalte «Asmara-pakten» undertegnet i september 1993 om å utvikle et harmonisk økonomisk samarbeid over de etablerte riksgrenser. I 1995 erklærte representanter for Etiopia at en «frihandelssone» i prinsippet var oppstått. I dette året hadde en felles eritreisk-etiopisk kommisjon konkludert med at det hadde vært fremskritt i tråd med de inngåtte avtaler. Pakten ble derimot ikke helt fulgt opp, og det økonomiske samkvemmet ble dårligere tross gjensidige avhengighet mellom de to landene. Allerede under et møte i Asmara hadde kommisjonen 3.-4. april 1995 identifisert alvorlige problemer: Spørsmålet om statsborgerskap og bevegelsesfrihet i handelsektoren. I begge land var nye lover om definisjon av statsborgerskap innført med en rekke restriksjoner. Eritrea anerkjente dobbelt statsborgerskap med fulle økonomiske rettigheter mot en skatt på 2% av bruttoinntekt mens Etiopia ikke tillater dobbelt statsborgerskap for sine borgere. Dette problematiserte den omfattende transitt-trafikken og det økonomiske samkvemmet. 

Begge regjeringer innførte begrensninger på diverse varer som ble underlagt ekstratoll ved flere anledninger. Tross flere avtaler i 1994 som hadde forsøkt å omgå disse problemene, vedvarte dette. Det hadde vist seg at Eritrea og Etiopia hadde fulgt så forskjellige økonomiske strategier at det var oppstått tilpasningsproblemer. Eritrea gikk inn for en utadrettet markedsorientert økonomimodell med transitthandel og eksport. Etiopia på den andre siden ønsket å utbygge en vesentlig landbruksbasert nasjonaløkonomi basert på lokale produkter, som ble beskyttet med en avgiftspolitikk mot importvarer. Den eritreiske økonomien som i begynnelsen gikk godt, led under den etiopiske avgiftspolitikken som rammet konkurranseevnen for varer fra Eritrea.

I desember 1997 innførte Eritrea sin egen valuta ''Nakfa'', som erstattet den etiopiske valutaen ''birr'' som fremdeles var i bruk i det eritreiske markedet. Som svar på dette kom etiopiske myndigheter med utstedelse av nye ''birr''-sedler for å forhindre inflasjon av de gamle fra Eritrea. Dette forstyrret handelen gjennom transittlandet. Etiopia som hadde observert hvordan eritreerne byttet etiopisk valuta mot internasjonal valuta som [[dollar]], insisterte deretter på bilaterale transaksjoner i dollar. Det kunne ikke eritreerne akseptere.

I utgangspunktet var begge landene gjensidig avhengig av hverandre økonomisk, men utstedelsen av den nye valutaen og det etiopiske mottiltaket gjorde slutt på ethvert håp om økonomisk samarbeid. Den økonomiske tilstanden i Etiopia var ikke bedre enn i Eritrea, slik at enhver forstyrrelse på den internasjonale handelen mellom Etiopia og resten av verden førte til politiske konsekvenser. I januar 1998 utstedte Etiopia nye handelsrestriksjoner som skulle gjøre forholdene vanskeligere for Eritrea. De sviktende økonomiske relasjonene mellom Eritrea og Etiopia skyldes interne anliggender i begge land, deriblant en rivalisering mellom investorer i et økonomisk landskap som i utgangspunktet var oppbygget i ett land før separasjonen av Eritrea. Statlig innblanding fra de respektive regjeringer i hver deres hovedstad forverret de økonomiske motsetninger.

===Demarkering av grensen===
[[Fil:Un-eritrea.png|thumb|center|600px]]
Fra sommeren 1997 hadde det oppstått uenigheter vedrørende demarkering av grensen mellom de to landene. De ble enige om å sette opp en kommisjon for å utrede forslag fra begge parter om en endelig løsning på demarkeringen av grensen som inkluderte flere omstridte regioner, [[Badme]], [[Tsorona-Zalambessa]] og [[Bure]] fra vest til øst. I en traktat fra 1902 mellom den italienske regjeringen som hadde koloniserte kystlandet sammen med det nordlige høylandet, deretter betegnet som ''«Eritrea»'' og den etiopiske keiseren Menelik II ble grensen fastslått. 

Mye av grensen var trukket opp langs flere elver, men mellom to nærliggende elver lå området Badme. En rett linje mellom elvene var skapt på tvers av dette området. I Tsorona-Zalambessa området hadde elvene skiftet løp slik at de eldre kartene fra koloniperioden ikke lenge var [[à jour]]. Grensen i regionen Bure mot byen Assab i øst var også blitt omstridt ettersom traktaten fra 1902 bare presiserte «parallelt med og på seksti kilometers avstand fra kysten». Eritreerne og etiopierne kunne ikke bli enig om hvor grensen skulle gå i regionen Bure.

[[Organisasjonen for afrikansk enhet]] (OAU) hadde innført prinsippet om å beholde de fastslåtte riksgrensene som var arvet fra koloniperioden. Hensikten med dette var å unngå splittelse av de etablerte stater. Separasjonen av Eritrea fra Etiopia skapte en ny situasjon; for det første hadde de to landene blitt sammenslått ved [[FN-resolusjon]] i 1952, for det andre hadde Eritrea separert seg med Etiopias støtte og FNs anerkjennelse. Men sammenslåingen av de to landene forverret spørsmålet om hvor grensen skulle gå gjennom lite befolkede områder. Eritreiske og etiopiske innflyttere utbygde de omstridte områder inkludert landsbyen [[Badme]]. Overlappende administrasjonsområder mellom de to landene hadde oppstått. Eritrea anser Badme for å være en del av [[Gash-Barka]]-sonen, mens Etiopia vurderer området som en del av [[Mirabawi-sonen]] i [[Tigrayregionen]].

På begge sider av grensen arvet de to nye regjeringene en etnisk konflikt med væpnede elementer av [[Afarer|afar]]folket, som var organisert som militsen ''Ugugumo'' av Derg-styret, etter etableringen av den autonome regionen for Assab på 1980-tallet. Afarfolket bor hovedsakelig i [[Danakilørkenen]] i Afarregionen i nordøstlige Etiopia, dels i [[Djibouti]] og i [[Eritrea]]. Mot nord på ørkenen lå en av de få fruktbare landområdene for landbruk i Afarregionen, sletten Bada med elven Wadi Ragalu som fylles med regnvann hvert år under [[monsun]]en. Sletten ''Bada'' med det tørre elveløpet i midten deles mellom Eritrea og Etiopia.

De eritreiske styrkene gikk til angrep på militsen, og gjenerobret sletteområdet Bada i juli-august 1991. Men militsen som hadde trukket seg over grensen, fortsatte sin motstand mot både eritreerne og etiopierne. I 1995 hadde en ny afarisk organisasjon, Afar Revolutionary Democratic United Front (ARDUF) startet åpen krig med de etiopiske regjeringsstyrkene i Afarregionen. I 1997 samarbeidet Eritrea med den etiopiske regjeringen i krigen mot ARDUF, som mistet de fleste baser, inkludert deres besittelser i grenseområdet Bada. ARDUF hadde gått til angrep på eritreerne i Bada, som hadde tatt seg over grensen til tettstedet Adi Murug. Etiopiske regjeringsstyrker kom til Adi Murug, der de den 24. juli 1997 kastet ut den eritreiske administrasjonen.

Etter konflikten om Bada sendte president Afwerki et brev den 25. august 1997 til statsminister Zenawi i Addis Abeba med et forslag om å lansere en kommisjon for å demarkere den gjeldende grensen mellom Eritrea og Etiopia. Kommisjonens første møte fant sted i Asmara 13. november 1997. Utover en forståelse om å respektere [[status quo]] langs grensen, ble samtalene utsatt til 8. mai 1998.

===Den eritreiske utenrikspolitikken===
Den nye staten hadde en aggressiv måte å markere sin nye posisjon overfor nabolandene i regionene, i løpet av 1990-tallet hadde Eritrea kommet i konflikt med samtlige av nabostatene [[Sudan]], [[Jemen]], [[Djibouti]] og sist [[Etiopia]]. 

Den første konflikten var med Sudan, en viktig støttespiller for den eritreiske frigjøringsbevegelsen under uavhengighetskrigen. Forholdet mellom Sudan og det selvstendige Eritrea ble anstrengt etter gjensidige beskyldninger om å ha trent og utstyrt opprørere. Eritrean Islamic Jihad (EIJ) allerede i 1993 hadde startet de første angrepene, og Eritrea beskyldte Sudan for å ha støttet opprørere fra EIJ. Som svar på dette anklaget den sudanske regjering Eritrea for å trene sudanske opprørere. Konflikten ble ytterligere tilspisset i 1996 da Eritreas regjering overdro den sudanske ambassadebygning i Asmara til den sundanesiske motstandsbevegelsen National Democratic Allianse (NDA). Som svar på dette styrket Sudan forbindelsen med Etiopia og lot eritreisk opposisjon operere i Sudan etter krigsutbruddet mellom Eritrea og Etiopia. De diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet, men gjensidig mistro mellom regjeringer i Sudan og Eritrea vedvarte i mange år.

I 1995 gjorde eritreerne krav på Hanish-[[arkipel]]et på grunnlag av at dette området var administrert av den italienske kolonien fra 1923 til 1941, dessuten hadde EPLF frigjøringsfronten flere mindre baser på øyene for deres styrker under uavhengighetskrigen i 1970-tallet. Etter mislykte forhandlinger ga Eritrea Jemen et ultimatum om å trekke ut sine soldater og sivile fra de omstridte øyene i løpet av en måned. Åpen krig brøt ut etter at det eritreiske militæret gikk til angrep den 15. desember 1995. Etter tre dager med kamp var all motstand slått ned, og den største øya, Hanish al-Kabir, var okkupert av eritreerne. Etter internasjonal megling aksepterte Eritrea og Jemen forslaget om å bringe saken inn for den internasjonale domstolen for voldgiftssaker i [[Haag]]. Voldgiftsretten i oktober 1998 konkluderte med at Hanish arkipelet medregnet Hanish al-Kabir er underlagt jemenittiske suverenitet. Eritrea gav tilbake øyene til Jemen i november 1998.

De diplomatiske forbindelser mellom Eritrea og Djibouti ble brutt på grunn av beskyldninger under den eritreisk-etiopiske krigen fra Eritrea om at Djibouti støttet Etiopia. Samtidige anklaget Djibouti sitt naboland for å støtte den afar-dominerte opprørsbevegelsen i landet som hadde vært i en krig med regjeringen i årene mellom 1991 og 2001. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i 2000, men som med Sudan hadde forholdet blitt anstrengt og forsuret med en del mistro mot hverandre.