Redigerer Den engelske borgerkrigen (avsnitt)

==Bakgrunn==

===Kongens ambisjoner===
[[Fil:Anthony van Dyck - Charles I (1600-49) with M. de St Antoine - Google Art Project.jpg|thumb|[[Karl I av England|Karl I]], konge av [[England]], [[Skottland]] og [[Irland]] [[1625]]–[[1649|49]]]]

Ved [[Karl I av England|Karl Is]] tiltredelse var forholdet mellom England og Skottland nokså fredelig. Karls far, [[Jakob I av England]] (som også var Jakob VI av Skottland) hadde drømt om å forene [[De britiske øyer]] under én monark, og Karl delte denne ambisjonen. Han delte også sin fars tanker om kongenes guddommelige rett til å styre, og krevde absolutt lojalitet av sine undersåtter. Til gjengjeld skulle han gi dem et rettferdig styre. Dette kravet om lojalitet førte til at selv det å stille spørsmål ved en ordre i beste fall ble sett på som en fornærmelse og i verste fall som høyforræderi. Gjennom en serie hendelser, som hver for seg var små og ubetydelige, førte dette til et alvorlig brudd mellom kongen og [[Det britiske parlamentet|parlamentet]].

===Parlamentets konstitusjonelle rolle===

Før krigen var ikke parlamentet en permanent institusjon. Det fungerte som en midlertidig, rådgivende forsamling, som ble innkalt av kongen når han trengte å kreve inn ekstraskatt. Kongen kunne så fritt oppløse det når han ikke lenger trengte det. Noe av grunnen til at han trengte parlamentet var at det representerte den samfunnsklassen som var ansvarlig for innsamling av skatter, nemlig landeierne. Skulle de nekte å kreve inn skatt hadde han ingen maktmidler til å tvinge dem, og de måtte derfor ta del i avgjørelsen. Parlamentsmedlemmene kunne på sin side legge frem forslag (''bills'') for kongen. De hadde ingen autoritet til å tvinge ham til å vedta disse forslagene, utover at de kunne nekte å skrive ut skatter. 

===Begynnende bekymring===

En av de første hendelsene som skapte bekymring var Karls ekteskap med [[Henrietta Maria av Frankrike]], inngått kort tid etter hans tiltredelse i [[1625]]. Hun var [[Den katolske kirke|katolikk]], og dette opprørte [[puritanisme|puritanerne]] i parlamentet, som utgjorde en svært sterk minoritet bestående av omkring en tredjedel av parlamentsmedlemmene. Spørsmålet var ikke bare om kongen ville konvertere til katolisismen, men også om det kunne føre til trusler mot riket. Siden ekskommunikasjonen av [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] hadde mange forbundet katolisisme med invasjonstrusler og en hard linje i andre lands politikk overfor England. 

Karl bestemte seg også for å ta del i kriger som raste på kontinentet, noe han så på nærmest som et [[korstog]]. Hans favoritt, [[George Villiers, 1. hertug av Buckingham]], ble utnevnt til kommandant for de engelske styrkene. Parlamentet var skeptiske til ham, og besluttet at støtten til Karl måtte gis under forutsetningen av at Buckingham kunne kalles tilbake dersom han ikke gjorde en god nok jobb. Parlamentet av 1625 gav Karl retten til å ta inn tollavgifter for ett år av gangen, og ikke for hele hans regjeringstid slik man hadde gjort med tidligere konger. Etter et katastrofalt raid mot Frankrike ble Buckingham tilbakekalt i [[1626]]. Karl ble rasende og oppløste parlamentet. 

===''Petition of Right''===

Karl måtte innkalle et nytt parlament for å kunne kreve inn mer penger, og dette gjorde han i [[1628]]. Blant de som ble valgt var Oliver Cromwell. Det nye parlamentet la frem ''[[Petition of Right]]'' samme år. Dette var et opprop som blant annet henviste til ''[[Magna Carta]]'', og krevde at borgere skulle være fri fra:
*tilfeldig arrestasjon og fengsling
*skattelegging utenom det som ble vedtatt av parlamentet
*tvungen innkvartering av soldater
*militær lovgivning (unntakstilstand)

Kongen aksepterte dette, fordi han måtte ha parlamentets støtte for å finansiere krigføring. Samtidig ønsket han å unngå å innkalle parlamentet igjen, og lette derfor etter andre måter å kreve inn penger på. En av de mest kontroversielle metodene var gjeninnføring og økning av skipspenger. Dette var en skatt som i middelalderen hadde blitt pålagt havnebyene, men Karl innførte den også i innlandet. Ettersom det var en skatt som gikk direkte til [[Royal Navy]] kunne kongen og hans støttespillere hevde at den var nødvendig for rikets forsvar, og derfor innenfor det kongen kunne gjøre uten parlamentets godkjennelse. 

Men fordi den ikke var godkjent av parlamentet, nektet flere fremstående personer å betale. Blant de som ble dømt for ikke å betale skatten var sir [[John Eliot]], [[William Prynne]] og [[John Hampden]]. Karl brukte ''[[Court of the Star Chamber]]'' i denne saken, noe som også hisset opp mange, ettersom dette tradisjonelt hadde vært borgernes siste ankeinstans i saker hvor de sto mot kongen, mens den nå var første og eneste rettsinstans som ble brukt mot dem.

===Elleveårstyranniet===

Karl klarte seg uten et parlament i de neste ti årene. Denne perioden ble kalt, avhengig av politisk ståsted, enten «Elleveårstyranniet» eller «Karls personlige regjeringstid». Det hele falt sammen på grunn av [[bispekrigene]], en serie kostbare og for Englands del katastrofale kriger mot skottene i [[1639]] og [[1640]].

Religion var også et problematisk tema. Karl bekjente seg til den såkalte [[høyanglikanisme]]n, en sakramental versjon av Den anglikanske kirke. Hans fremste politiske rådgiver, erkebiskop [[William Laud]], delte denne troen. Da Karl i [[1633]] utnevnte Laud til [[Canterbury erkebispedømme|erkebiskop av Canterbury]] startet en serie reformer i kirken, i den hensikt å gjøre seremoniene til en viktigere del av gudstjenestelivet. Den første endringen var at trebord ble byttet ut med stenaltere. Puritanerne oppfattet dette som et forsøk på å gjeninnføre katolisismen, og da de klaget fikk Laud dem arrestert. I [[1637]] fikk [[John Bastwick]], [[Henry Burton]] og William Prynne ørene kuttet av for å ha skrevet pamfletter hvor de angrep Lauds syn. Dette var en straff som sjelden ble brukt mot ''gentlemen'', og det vakte sinne hos mange. 

Karl ønsket også å ha én enhetlig kirke i alle de tre delene av riket, og han påtvang derfor våren [[1638]] den engelske ''[[Book of Common Prayer]]'' på skottene. Skotske [[presbyterianisme|presbyterianere]] reagerte voldsomt på dette. Det brøt ut opptøyer i [[Edinburgh]], hvor [[Jenny Geddes]] ledet ''[[Covenanters|National Covenant]]''. Opprørere nøyde seg ikke med å motsette seg bønneboken, men forsøkte også å fjerne bispeembetet fra [[Den skotske kirke]]. Karl brukte et år på å samle en hær, og i [[1639]] ble den sendt nordover for å slå ned opprøret. Etter en trefning som falt svært uheldig ut for engelskmennene, måtte han søke en våpenhvile, og i [[fredsavtalen i Berwick]] ble han ydmyket både ved at han måtte love å ikke blande seg inn i religiøse spørsmål i Skottland og ved at han måtte betale de skotske kostnadene for krigen.

===Lokale problemer===

Sommeren [[1642]] hadde disse nasjonale problemene påvirket folks mening, slik at to sider begynte å utkrystallisere seg. Dermed ble også lokale problemer hvor kongen på en eller annen måte var involvert, sett i en større sammenheng. Det kunne være ting som dreneringsprosjekter i [[The Fens]], hvor folk hadde kontrakter med kongen og mistet sitt levebrød fordi han forandret forutsetningene. Mange følte at kongen ikke hadde noen følelse for folks behov, og store deler av det østlige England sluttet seg til parlamentarianerne på grunn av denne saken. Dette førte i sin tur til at sentrale personer i den kommende borgerkrigen, som [[Edward Montagu, 2. jarl av Manchester|jarlen av Manchester]] og Oliver Cromwell begynte å organisere seg. Samtidig ser man at en av de ledende personene i dreneringsprosjektet, [[Robert Bertie, 1. jarl av Lindsey|jarlen av Lindsey]] kjempet på kongens side inntil han falt i [[slaget ved Edgehill]].

===«Det korte parlamentet»===

Karl trengte å slå ned opprøret i nord, men hadde ikke nok penger. I [[1640]] måtte han derfor gjeninnkalle parlamentet, som benyttet anledningen til å ta opp andre saker. Parlamentsmedlemmene var også imot bruk av militære styrker for å slå ned opprøret. Karl tok dette som en majestetsfornærmelse og oppløste parlamentet. Det ble derfor kjent under tilnavnet [[Det korte parlamentet|«Det korte parlamentet»]] («The Short Parliament»). Uten parlamentets støtte angrep han igjen Skottland og led fullstendig nederlag. Ikke bare mistet han kontrollen over Skottland, men skottene tok også kontroll over [[Northumberland]] og grevskapet [[Durham (grevskap)|Durham]]. 

En av kongens fremst rådgivere, [[Thomas Wentworth, 2. jarl av Stratford|Thomas Wentworth]], var i [[1632]] blitt utnevnt til ''[[Lord Deputy of Ireland]]''. Der hadde han samlet inn mye penger fra jordeiende katolikker, mot å gi dem en viss religiøs toleranse. I 1639 ble han kalt tilbake til England, og i 1640 ble han utnevnt til [[jarl av Stratford|2. jarl av Stratford]]. Karl forsøkte å bruke hans talenter i Skottland, men denne gangen lyktes han ikke og engelskmennene ble jaget på flukt på slagmarken også i det andre sammenstøtet i 1640. 

===«Det lange parlamentet»===

Kongen var desperat og måtte igjen kalle inn parlamentet i november 1640. Denne gangen ble det sittende lenge og er derfor kjent som [[Det lange parlamentet|«Det lange parlamentet»]] («The Long Parliament»). Ingen av de sakene Det korte parlamentet hadde tatt opp hadde blitt gjort noe med, og derfor ble de igjen tatt opp med kongen. Under [[John Pym]] og [[John Hampden]]s ledelse vedtok parlamentet en lov som krevde at det skulle reformeres hvert tredje år (det vil si gjennom nyvalg) og som fratok kongen retten til å oppløse forsamlingen. Det ble også vedtatt lover som forbød kongen å kreve inn skatter på egen hånd, og en lov som ga parlamentsmedlemmene kontroll over kongens ministre.

I mellomtiden hadde jarlen av Stratford funnet en løsning på problemet i Skottland. Han samlet en hær i Irland, som han ville bruke mot skottene. Parlamentet ble rasende ved tanken på at det protestantiske England skulle bruke en katolsk hær mot skottene. I begynnelsen av [[1641]] ble Stratford arrestert og plassert i [[Tower of London]], anklaget for forræderi. John Pym hevdet at når Stratford hadde sagt at han var klar for å kjempe mot «kongedømmet» viste ikke dette til Skottland, men til England. Det er ingen grunn til at dette skulle være tilfelle, og man hadde da heller ikke bevis som holdt til å felle ham. [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] forsøkte derfor med en ''[[Bill of Attainder]]''. Dette er en kjennelse hvor monarken erklærer at en person er skyldig i en forbrytelse, uten noen rettssak. Men en slik kjennelse krever monarkens signatur, og Karl var fortsatt rasende over behandlingen av Buckingham. Han nektet derfor å skrive under. Stratford, som så at det brygget opp til krig, skrev selv til kongen og ba ham revurdere dette; han var med andre ord villig til å ofre seg for å unngå krig. Kjennelsen ble utstedt, og han ble henrettet [[12. mai]] [[1641]].

Men i strid med hva Stratford hadde tenkt seg, førte hans offer ikke til at landet ble reddet fra krig. De irske katolikkene, som hadde støttet ham, fryktet en protestantisk aksjon og valgte å slå til først. Hele Irland ble derfor kastet ut i kaotiske tilstander. Det begynte å gå rykter om at kongen støttet dem, og puritanerne i parlamentet hevdet at dette var akkurat det de selv kunne vente fra Karl dersom de ikke handlet. 

[[4. januar]] 1642 forsøkte kongen å arrestere fem parlamentsmedlemmer, John Hampden, John Pym, [[Arthur Haslrig]], [[Denzil Holles]] og [[William Strode]], for å sikte dem for forræderi. Men de var blitt advart og hadde gått i dekning. Da soldater kom inn i parlamentet for å hente dem spurte de ''Speaker'' hvor de var, og han svarte at han «verken har øyne å se med eller ører å høre med utover det dette hus ber meg om». Han sa med andre ord at han tjente parlamentet, og ikke kongen. Mens de fem rømte gjennom London bevæpnet parlamentets støttespillere seg for å beskytte dem.