Redigerer Den demokratiske republikken Afghanistan (avsnitt)

== Kommunistene kommer til makten, [[1978]] ==
[[27. april]] [[1978]] ble et kupp satt i gang av [[Hafizullah Amin]] mens han satt i husarrest. [[Mohammed Daoud Khan]] ble drept neste dag. Det [[kommunisme|kommunistiske]] [[Afghanistans demokratiske folkeparti]] (ADFP) fikk kontroll og [[1. mai]] ble [[Noor Mohammed Taraki]] [[Presidenten i Afghanistan|president]]. Landet ble gitt det nye navnet '''Den demokratiske republikken Afghanistan''' (DRA), som varte inntil [[1992]].
{{Afghanistans historie}}
ADFP ble splittet i flere fraksjoner i [[1967]], rett etter stiftelsen. Ti år senere hadde forsøkene til [[Sovjetunionen]] brakt sammen Khalq-fraksjonen til Taraki og Parcham-fraksjonen til [[Babrak Karmal]]. «Saur-revolusjonen», som den nye regjeringen kalte sitt statskupp etter måneden i den islamske kalenderen som det skjedde, var nesten fullt og helt oppnådd av Khalq-fraksjonen av ADFP. Suksessen gav dem effektivt kontroll over de væpnede styrkene som var en stor fordel over sin Parcham-rival. Khalqs seier var delvis grunnet Daous feilberegning om at Parcham var den farligste trusselen. Parchams ledere hadde dratt fordel av vide forbindelser med det øvre byråkratiet, den kongelige familien og den mest privilegerte eliten.  Disse forbindelsene gjør også at deres handlinger er lette følge.

Khalq, derimot, hadde ingen involvering med Daouds regjering, hadde lite forbindelser med [[Kabul]]s [[persisk]]-språklige elite og et landlig rykte basert på rekrutteringen av studenter fra provinsene. De fleste var [[pashtoer]], særlig [[ghilzai]]er. De hadde få åpenbare forbindelser med det øvre byråkratiet, mange hadde tatt jobber som lærere. Khalqs innflytelse ved [[Kabul Universitet]] var også begrenset.

Det så ut som disse nykommerne i Kabul hadde vært i en dårlig posisjon for å kunne angripe regjeringen. Videre var de ledet av den usikre Mohammed Taraki, en dikter og til tider arbeidet han som en mindre tjenestemann. Han var en offentlig beryktet radikaler. Daoud var trygg på sine militære offiserer og hadde sett bort fra den arbeidsomme nestlederen til Taraki, Hafizullah Amin, som hadde skaffet seg forbindelser med misfornøyde pashtun-offiserer. Det mislykkede forsøket på å arrestere Amin som gjorde at han kunne sette i gang kuppet tidligere enn planlagt, antyder også Khalqs infiltrasjon av Daouds [[hemmelig politi|hemmelige politi]].

Kuppets organisatorer hadde gjennomført en modig og sofistikert plan. Den bygget på sjokkeffekten av et kombinert pansret og luftangrep på Argen eller palasset, Daouds svært sentraliserte regjeringskvartal. Initiativet demoraliserte de større, lojale eller nøytrale styrkene i nærheten. Rask kontroll over telekommunikasjon, forsvarsministeriet og andre sentrale autoritetssenter isolerte Daouds livvakt som gjorde sta motstand. 

Kuppet var Khalqs klart mest suksessrike initiativ. Faktisk i den grad at det har blitt skrevet betydelige mengder med litteratur som hevder at [[KGB]], eller en annen spesialgren av det sovjetiske militæret, må ha stått bak planleggingen og gjennomføringen.. Med tanke på friksjonen som snart oppstod mellom Khalq og sovjetiske tjenestemenn, særlig over sammenslåingen med Parcham, virker sovjetisk kontroll over kuppet svært usannsynlig. Tidlig kjennskap til det virker mulig. Påstander om at sovjetiske piloter skal ha bombet palasset ser vekk fra tilgjengeligheten av erfarne afghanske piloter.

Politisk lederskap av Afghanistans Demokratiske Republikk ble innsatt innen tre dager av den militære overtakelsen. Etter tretten år med konspiratorisk aktivitet, kom de to fraksjonene av ADFP til syne i offentligheten. De nektet til å begynne med å innrømme sitt [[marxisme|marxistiske]] tankegods. Khalqs dominans ble raskt tydelig. Taraki ble president, statsminister og generalsekretær av ADFP. Parchams leder, Babrak Karmal, og Amin ble utnevnt til visestatsministre. Kabinettet ble delt elleve mot ti, med Khalq i flertall. Khalq dominerte revolusjonsrådet som skulle tjene som den herskende regjeringsorganet. Innen uker begynte renselsen av Parcham og innen sommeren ble Khalqs noe forvirrede sovjetiske beskyttere blitt klar over hvor vanskelig det ville bli å temme dens radikalisme. Ødeleggelsen av Afghanistans herskerelite hadde begynt rett etter maktovertakelsen. Henrettelser, (Parcham-ledere hevder at nærmere 11&nbsp;000 i løpet av Taraki/Amin-perioden), flukt i eksil og senere ødeleggelsen av Kabul ville bokstavelig talt fjerne den store majoriteten av de rundt 100&nbsp;000 som hadde vært Afghanistans elite og middelklasse. Deres tap brøt nesten totalt kontinuiteten av Afghanistans lederskap, politiske institusjoner og deres sosiale grunnlag. Karmal ble sendt til [[Tsjekkoslovakia]] som ambassadør, sammen med andre som ble sendt ut av landet. Amin så ut til å være den som dro mest nytte av denne strategien.

Khalq-lederskapet viste seg ikke å være i stand til å fylle dette vakuumet. Dets brutale og klønete forsøk på å innføre radikale endringer i kontrollen over jordbruksområder og kreditt, landlige sosiale relasjoner, ekteskap og familiepolitikk og utdanning førte til spredte protester og opprør blant alle store samfunn i det afghanske landet. Taraki og Amin etterlot seg en arv av tumulter og forakt som ødela i stor grad senere marxistiske forsøk på å vinne folkets støtte.

Regjeringen ble rekonstruert på en klassisk [[leninistisk]] måte. Inntil [[1985]] ble den styrt av en midlertidig grunnlov, «de fundamentale prinsippene i Afghanistans Demokratiske Republikk». Øverste myndighet ble gitt til revolusjonsrådet, opprinnelig et organ med 58 medlemmer, men antallet varierte senere. Dets handlingskomité, presidiet, utøvet makt da rådet ikke formelt var samlet. Revolusjonsrådet ble ledet av presidenten i den demokratiske republikken.

Under rådet fungerte et kabinett under statsministeren, først og fremst i et format som ble arvet fra den før-marxistiske tiden. To nye ministerium ble lagt til: Islamske affærer, og stammene og nasjonalitetene. Administrativ organisering for provinsenes og distriktenes styre ble også beholdt.

I leninistisk stil var ADFP plassert tett ved siden av de formelle regjeringsinstrumentene. Dets autoritet var skapt av sentralkomitéen som hadde en utførende stedfortreder, politbyrået. Leder for begge var partiets generalsekretær. Partiets primære måte å styre på var gjennom sammensetning av politikken, som skulle utføre av det medlemmet som tjente i regjeringen.

[[5. desember]] [[1978]] ble en vennskapstraktat underskrevet med Sovjetunionen og ble senere brukt som forløperen til den sovjetiske invasjonen. Betydelige opprør skjedde med jevne mellomrom mot regjeringen. [[15. februar]] [[1979]] ble den [[USA|amerikanske]] ambassadøren [[Adolph Dubs]] tatt til fange og senere drept da Amin beordret politiet til å angripe. USA oppnevnte ikke en ny ambassadør.

I midten av mars gjorde den 17.&nbsp;infanteridivisjonen i [[Herat]] mytteri under ledelse av [[Ismail Khan]] til støtte for [[sjiaislam|sjiamuslimer]]. Ett hundre sovjetiske rådgivere med deres familier ble drept. Byen ble bombet, som førte til massive ødeleggelser og tusenvis av døde, og ble senere tatt tilbake med den afghanske [[stridsvogn]]er og [[fallskjermjeger]]e fra hæren. 

Taraki besøkte [[Moskva]] den [[20. mars]] [[1979]] med en formell henvendelse for sovjetiske bakkestyrker. [[Aleksei Kosygin]] fortalte ham at «vi tror det vil være en fatal feil å sette inn bakkestyrker...dersom våre styrker gikk inn, vil situasjonen i landet ditt...bli verre.» Til tross for denne uttalelsen forhandlet Taraki om noe væpnet støtte, kamp[[helikopter]] med russiske piloter og vedlikeholdsmannskap, 500&nbsp;militære rådgivere, 700&nbsp;fallskjermsoldater skjult som teknikere til å forsvare flyplassen i Kabul i tillegg til betydelige leveranser av mat (300&nbsp;000&nbsp;[[tonn]] [[hvete]] i året). [[Leonid Bresjnev]] advarte fremdeles Taraki om at full sovjetisk intervensjon «kan bare tjene våre fiender, både dine og våre.»

I løpet av denne perioden, flyktet mange afghanere til Pakistan og Iran og begynte å organisere en motstandsbevegelse. Selv om gruppene som organiserte seg i byen [[Peshawar]], [[Pakistan]], ville senere, etter den sovjetiske invasjonen, bli beskrevet av den vestlige pressen som «frihetskjempere», som om deres mål var å etablere et representativt [[demokrati]] i Afghanistan, i virkeligheten hadde disse gruppene hver sin agenda som ofte var langt fra demokratisk.

Den intense rivaliseringen mellom Taraki og Amin innen Khalq-fraksjonen steg. Amin ble statsminister [[28. mars]] [[1979]] med Taraki fremdeles som president. I [[september]]  [[1979]] hadde Tarakis tilhengere gjort flere forsøk på Amins liv. Men det var Taraki som ble kastet og myrdet da han ble kvalt av en pute i sin egen seng, og Amin overtok makten i Afghanistan. Sovjeterne støttet først Amin, men de innså at han var for [[marxist-leninisme|marxist-leninistisk]] til å overleve politisk i et så konservativt og religiøst land som Afghanistan. KGB i Kabul spekulerte i om Amins styre ville ble husket som «knallhard undertrykkelse og...[som ville resultere i] aktivering og styrking av motstanden...Situasjonen kan bare bli reddet ved å fjerne Amin fra makten.»

Tarakis død ble først nevnt i [[Kabul Times]] [[10. oktober]] som nevnte at den tidligere lederen som bare noe tidligere hadde blitt hyllet som «stor lærer...stort geni...stor leder» døde stille av «alvorlig sykdom, som han led under for en tid». Mindre enn tre måneder senere, etter at Amin-regjeringen ble kastet, ga de nylig innsatte tilhengerne av Babrak Karmal en annen gjenfortelling av Tarakis død. Ifølge denne gjenfortellingen hadde Amin beordret kommandøren av livvakten å henrette Taraki. Taraki skal ha blitt kvalt med en pute over sitt hode. Amins maktovertagelse fra maktkampen i det lille, delte kommunistpartiet i Afghanistan alarmerte sovjeterne og ville fremprovosere den serien med hendelser som ledet til den sovjetiske invasjonen.

I Kabul var Amins steg til topposisjonen rask. Amin begynte uferdige forsøk på å moderere det mange afghanere så på som et anti-islamsk regime. Med løfter om mer religiøs frihet, reparasjoner av moskéer, utdelinger av [[Koranen]] til religiøse grupper, bruk av [[Allah]]s navn i sine taler og erklæringer om at saur-revolusjonen var «totalt basert på prinsippene i Islam.» Likevel holdt mange afghanere Amin ansvarlig for regimets knallharde tiltak.

Sovjet etablerte en spesialkommisjon på Afghanistan, av KGB-formann Andropov, Ponomaryev fra sentralkomitéen og Ustinov, forsvarsministeren. Sent i oktober rapporterte de at Amin skaffet seg flere motstandere, inkludert sovjet-sympatisører, hans lojalitet til Moskva var falsk og at han søkte diplomatiske forbindelser med Pakistan og muligens Kina.