Redigerer Den danske hærs historie før 1670 (avsnitt)

== Før 1657 ==

=== Hvervede tropper ===

Fra slutten av [[1400-tallet]] til begynnelsen av [[1600-tallet]] besto hæren nesten utelukkende av [[leietropper]], som ble hvervet når det ble krig, og som ble sendt hjem når striden var endt. Statsforfatningen tillot ikke kongen å holde hærer i fredstid, for [[Herredag]]en og [[Riksrådet]] fryktet nemlig for at kongen ville utvide sin makt ved hjelp av leietroppene. Derfor nektet de stadig penger til å underholde troppene, så snart det var blitt fred. I Norden ble det særlig brukt [[Tyskland|tyske]], [[Frisland|frisiske]], [[England|engelske]] og [[Skottland|skotske]] [[landsknekt]]er. Et [[regiment]] var dengang som en eiendom, som gikk i handel mellom mann og mann. Var det ingen regimenter ledige, ga kongen bevilgninger til [[oberst]]er, fyrster og eventyrere, som ville påta seg å opprette regimenter.

Når et regiment eller en mindre avdeling skulle opprettes på [[1600-tallet]], traff kongen og Riksrådet først deres valg blant de mange ansøkere som meldte seg. Han, som ble valgt, ble [[oberst]], og med ham opprettet noen i Riksrådet, som oftest [[Riksmarsk (Danmark)|riksmarsk]]en og to av rådene, en kontrakt. I denne bestemtes regimentets styrke og sammensetning, tidsfrister for når regimentet skulle leveres, hvervepengene for hele regimentet eller hver mann, samlingsplassen, samt soldens størrelse for hver [[militær grad|grad]]. Det ble som regel overlatt til obersten å utnevne offiserer. Obersten sluttet avtaler med [[kaptein (grad)|kaptein]]ene om opprettelsen av [[kompani]]er, og kapteinene forpliktet [[løytnant]]ene, [[fenrik]]ene og [[underoffiser]]ene, som også gjorde tjeneste som hververe.

Nå dro hververne ut for å finne folk. Danmark hadde avtaler med alle [[Tyskland|tysk]]e stater, [[Polen]] og [[Nederlandene]], som tillot at deres undersåtter ble hvervet til dansk-norsk krigstjeneste. En del rekrutter meldte seg frivillig, andre ble overtalt, og enhver som syntes å være mer eller mindre godt rustet, ble antatt. I nødsfall antok man også mindre velskapte folk eller til og med krøplinger. Det lyktes imidlertid sjelden hververen å skaffe alt mannskapet på åpent vis. Han tok da tilflukt til vold og bortførelser. Det var således en broket forsamling som kom til å tjenestegjøre i den danske hær: [[Sachsen|sachsere]], [[Estland|estere]], [[Polen|polakker]], [[Böhmen|bøhmere]], [[Nederland|hollendere]], [[Skottland|skotter]], [[Frankrike|franskmenn]], dansker, [[Sverige|svensker]] og nordmenn.

Når hvervefristen var utløpt, holdt kongens [[kommissær]] en generalmønstring over regimentet. Det samlede krigsfolket avla troskapseden, of regimentet ble innlemmet i hæren. Som oftest manglet kompaniene en del mannskap, og man tok da tilflukt til unnskyldninger og bedragerier, som å fylle rekkene med [[trossknekt]]er og tjenere. Etter at generalmønstringen hadde funnet sted, hadde obersten bare forslagsrett med hensyn til ansettelse og forfremmelse av befalingsmenn. Utnevnelsen skjedde som regel av kongen. I regimentet ble fenriken eller [[kornett (grad)|kornett]]en forfremmet til løytnant, løytnanten til kaptein eller [[rittmester]]. De ledige stabsoffisersplassene ble gjerne besatt med utenlandske adelsmenn, særlig tyske. Ved forfremmelser innad i regimentet lyttet kongen oftest til oberstens innstilling. Obersten foreslo den han fant best skikket, eller snarere den som hadde innsmigret seg eller var knyttet til ham ved familiebånd eller andre interesser; ikke sjelden ved bestikkelser.

Ingen kunne avskjediges uten kongens befaling eller tillatelse. Når noen døde eller rømte, måtte kompaniførerne selv erstattet tapet med en årlig sum. De måtte også sørge for vedlikeholdelsen av hester, våpen og påkledning. Troppene skulle lønnes hver måned eller hvert kvartal, men det elendige pengevesenet førte til at soldatene alltid hadde et tilgodehavende hos staten; særlig kompaniførerne, siden de stadig måtte gi soldatene forskudd.

Dersom man ville skille seg av med de hvervede troppene, ble enten hele avdelingen oppløst, eller styrken ble forminsket. Man avskjediget da først dem som ville bosette seg i Danmark. Offiserene fikk enten ærlig avskjed, det vil si en attest og bevis på tilgodehavendet hos staten, eller avskjed på grått papir, uten noen av delene. De høyere offiserene hadde ofte større summer til gode. Etter lang tid hendte det at staten avkjøpte dem for en billig penge, eller de kunne oppnå erstatning i kronens jordegods, dersom de hadde innflytelse. Av og til sikret staten seg deres tjeneste for fremtiden ved å gi dem en årlig sum, såkalte ventepenger eller [[vartpenger]].

=== Det nasjonale fotfolket ===

Kong [[Christian IV]] opprettet et nasjonalt fotfolk og forsterket det nasjonale rytteriet, men [[adel]]ens uvilje førte til at disse lenge langtfra kunne måle seg med de hvervede troppene. [[17. november]] [[1614]] befalte kongen med rådets samtykke at det skulle utlegges 4000 gårder til soldaterhold. Besitteren av en slik gård skulle være fri for skatter, mot at han skulle være rede til å gå i krigstjeneste eller lønne noen til å gå for ham. Staten skulle gi ham våpen, men han skulle selv stå for vedlikeholdet av disse.

[[Fil:Wojna Kalmarska 1611 ubt.jpeg|thumb|250px|Fra [[Kalmarkrigen]].]]

Alt [[1615]] kunne hele det nasjonale fotfolket mønstres, og [[17. juni]] samme år ble det utferdiget et krigsartikkelbrev for det. Samtidig ble det delt inn i 18 kompanier; 8 i [[Jylland]], ett i [[Fyn]], ett i [[Sjælland]] og 8 øst for [[Øresund]]. Landets lensinndeling ble lagt til grunn for inndelingen i kompanier, som dermed ble av forskjellig størrelse. [[20. desember]] 1615 ble kompaniene samlet i to regimenter: det jyske og det skånske. Kapteins- og løytnantspostene ble besatt med offiserer fra de nedlagte kompaniene fra [[Kalmarkrigen]], mens fenriker og underoffiserer ble valgt blant de velstående bøndene. Kompaniet ble delt i [[korporal]]skaper på 50 mann, etter herredsinndelingen. Om søndagene ble korporalskapene eksersert etter gudstjenesten. Muskettene og spydene ble oppbevart i våpenhusene ved kirken, og ble bare utlevert til øvelsene.

Den nye ordningen ble til å begynne med møtt med bifall, men etter noen år begynte bøndene å klage over at trykket var for hardt. [[1620]] foreslo derfor kongen at bøndene i stedet for å tjenestegjøre skulle svare en avgift, slik at han kunne holde 4000 mann hvervede tropper. Dette forslaget ble forkastet av adelen i alle provinser, men den gikk med på at landvernet ble forbedret. Alle bondegårder i landet ble talt; ni gårder dannet et «læg» og stilte én soldat, som tjente i tre år, før han var fri for all krigstjeneste. Hans militære plikter besto bare av våpenøvelser om søndagen. I krigstid skulle han lønnes av staten.

Loven ble innført den [[14. april]] 1620 i de skånske og [[12. april]] [[1621]] i de øvrige provinsene. Regimentsinndelingen forble den samme, men man øket kompanienes antall. Begge regimentene var på krigsfot, da Wallenstein gjorde innfall i Danmark i [[1627]]. Etter [[freden i Lübeck]] ble mannskapene sendt hjem, og lensmennene mente at hele ordningen var opphevet, men [[11. mai]] [[1630]] fikk de befaling om igjen å utskrive soldatene og innkalle dem til øvelse etter lovene fra 1620 og 1621.

I de følgende årene ble det opprettet flere kompanier øst for Øresund, og [[1633]] var det blitt tre nasjonale fotregimenter: det jyske, det sjællandske og det skånske. I [[1646]] ble fotfolket betydelig øket, og størrelsen på et læg ble forandret fra ni til fem gårder. I begynnelsen av [[1651]] besto det sjællandske nasjonale fotregiment av åtte, det jyske av syv og det skånske av fem kompanier.

Etter en hard strid, særlig mot den [[fyn]]ske adelen, fikk [[Frederik III]] i [[1652]] adelen til å bevilge soldater av sine egne gårder, de såkalte [[adelsfane]]r eller adelige soldater, som ble inndelt i egne kompanier.  Adelen skulle stille en soldat av 200 tønner [[hartkorn]]; denne soldaten skulle møte fire måneder hvert år, i tre år, til befestningsarbeide ved [[København]] eller [[Fredericia]].

Til tross for denne forøkelsen var det nasjonale fotfolket fremdeles uten både anseelse og kraft. Kongen forsøkte forgjeves å styrke det, for han ble motarbeidet av jorddrottene, lensmennene og offiserene som var avhengige av lensmennene. Kapteinene og løytnantene var for det meste hvervede utlendinger, som ikke brydde seg om Danmarks vel, og oberstene var adelige godsbesittere, som så ned på bøndene og ikke ønsket å lære dem våpenbruk. Utgiftene ved utrustningen av soldaten skulle hvile på læget, men siden adelen eide en stor del av alle jordeiendommer, falt byrden på adelsstanden. I fredstid kunne soldaten bli innkalt når herremannen hadde bruk for ham, og i krigstid kunne han falle eller bli lemlestet, uten at herremannen fikk noen erstatning. Det var derfor ikke merkelig at hærordningen vakte sterk motstand og ble motarbeidet. Bare på [[Bornholm]] lyktes det Christian IV å danne et virkelig landvern, ved at han gjorde alle bønder til selveiere, mot at de påtok seg alminnelig verneplikt.

=== Det nasjonale rytteriet ===

Rytteriet besto av [[rosstjeneste]]n, en levning av adelens personlige tjeneste til hest, som etterhvert var gått over fra personen til eiendommen. Godseieren skulle stille en fullt rustet rytter av 312 tønner hartkorn, men etterhvert var denne ordningen svunnet inn. Christian IV bragte den til live. [[1632]] ble den jyske rosstjenesten delt inn i seks, den fynske i fire, den sælandske i seks og den skånske i seks kompanier, hvert på 100 mann. [[1651]] satte Riksrådet mot kongens vilje igjennom at den ble redusert til det halve. Det jyske rytteriet ble delt i tre kompanier under rittmesterne [[Christopher Hvas]], [[Niels Lykke]] og [[Mogens Arenfelt]]; det fynske i to under [[Sten Bille]] og [[Jørgen Kaas]]; det sjællandske i to under [[Iver Flemming]] og [[Bjørn Ulfelt]], og det skånske i to under [[Henrik Lindenow]] og [[Jacob Grubbe]].

For å erstatte denne forminskelsen besluttet [[Frederik III]] i slutten av 1651 å danne et nytt nasjonalt rytteri. Kongen og Riksrådet forhandlet med adelen i provinsene om at hvert sogn skulle holde en rytterhest, mens 30 til 40 bønder skulle legges sammen til et læg og underholde en sognerytter. Alle uten den fynske adelen gikk inn på forslaget, og [[1. mai]] [[1652]] gikk befalingen ut til lensmennene. Da ingen sogneryttere meldte seg frivillig, gikk det [[22. april]] [[1653]] ut ny befaling om at lensmennene skulle velge den best skikkede i hvert sogn. Denne skulle til gjengjeld være fri for skatt. Sognerytteriet skulle samles og øve i fem dager tre ganger i året. Lensmennene skulle også forhandle med prestene, herredsfogdene, ridefogdene og skriverne, for å høre om de var villige til å holde en rustet rytter, mot at deres folk ble fritatt for annen utskrivning. Da dette forslaget ikke vant bifall, ble lensmennene [[1655]] pålagt å velge de beste mennene i det nasjonale fotfolket og gjøre dem til ryttere på preste- og fogedhestene. Sogne-, preste- og fogedhestene ble inndelt i kompanier og fikk befalingsmenn. Opprinnelig skulle de bare benyttes som landvern innenfor provinsens grenser, men dette ble forandret ved [[Karl Gustav-krigene|krigen]]s utbrudd [[1657]].

=== Artilleriet ===

Festningsartilleriet besto av uensartede små avdelinger uten forbindelse eller sammenheng. Det ble kalt festningsbetjenter, og ble lønnet av de lokale lensmennene. Et unntak dannet Københavns Tøjhus, hvor det var ansatt en artilleriavdeling på flere hundre mann. Feltartilleriet var ennå ikke ordnet i begynnelsen av [[1600-tallet]]. Materiellet ble oppbevart i Københavns Tøjhus, og besto av halve kartover (18-pundige), feltslanger (8-pundige), halve feltslanger eller karrestykker (4-pundige) og regimentsstykker (3-pundige kanoner).

=== Utstyr og inndeling ===

==== Fotfolket ====

I begynnelsen av århundret bar fotfolket fremdeles jernplater, men disse ble lagt bort i [[Kalmarkrigen]]. Jernhatten ble erstattet av filthatten, som holdt seg i to århundrer. Den korte, brokete trøyen ble ombyttet med den langskjøtede kjolen med en rad knapper, [[liberikjole]]n. Hver avdeling hadde sitt særpreg i kjolens farger. Knebuksene, ullstrømpene og ankelskoene ble beholdt, men etterhvert ble knebuksene trangere.

Fotfolket ble delt i [[pikener]]er og [[skytte]]r. Pikenerenes våpen var en åtte [[alen]] lang lanse og en [[kårde]], mens skytten hadde [[luntebørse]] og kårde. Alle befalingsmenn hadde fire alen lange [[hellebard]]er og kårde. Regimentet var delt i 10 kompanier på 300 mann. I [[1625]] var den normale styrken for et fotregiment 3000 mann, hvorav halvparten var bevæpnet med piker, halvdelen med luntebørser. I [[1645]] var fotregimentet delt i 8 kompanier, hver på 150 mann. Nå hadde to tredjedeler [[muskett]]er, og en tredjedel piker.

==== Rytteriet ====

Rytteriet var inntil [[1650]] inndelt i [[kyrasser]]er, skytter og [[dragon]]er. Kyrasseren hadde jernhatt, arm- og benskinner, bryst- og ryggharnisk, og var bevæpnet med lanse, kårde og to lange pistoler. Skytten hadde jernhatt eller filthatt, luntebørse og kårde. Av dragonene var halvparten bevæpnet med lanse, halvparten med luntebørse. Disse ble ikke betraktet som rytteri, men som fotfolk til hest. Rytterregimentet var delt i 6 kompanier på 100 mann, og dragonkompaniene var dobbelt så sterke som rytterkompaniene. Fra 1650 ble rytteriet inndelt i bare ryttere og dragoner. Harnisket ble lagt vekk, og [[1670]] ble [[lærkollert]]en, som man hadde hatt under harnisket, avløst av en langskjøtet kjole.

==== Uniformer og faner ====
I den dansk-norske hæren anvendte man hyppigst fargene rødt og grått. Hvert kompani hadde sin egen [[fane]] eller [[standard]], og dessuten et rødt hovedbanner, hvor det dansk-norske våpen var innvevet. Spillemennene var kledd i brokete farger.