Redigerer Den chilenske uavhengighetskrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:GarciaCarrasco.JPG|thumb|left|Guvernør García Carrasco.]]
{{Kampanjeboks latinamerikansk uavhengighet}}
{{Kampanjeboks søramerikansk uavhengighet}}

De [[Hispanoamerika|hispanoamerikanske]] uavhengighetskrigene var inspirert av [[den amerikanske revolusjon|den amerikanske]], [[den haitiske revolusjon|den haitiske]] og [[den franske revolusjon]]en. De hvite ''criollo''ene i [[Amerika]] ønsket selvstendighet fra det [[Det spanske imperiet|spanske]] styret av økonomiske og politiske årsaker.

Ved inngangen til 1808 var Generalkapteinatet [[Chile]] en av de minste og fattigste [[koloni]]ene innenfor [[det spanske imperiet]] og ble administrert av [[Luis Muñoz de Guzmán]], en dyktig, respektert og populær kongelig guvernør. I mai 1818 ble det spanske imperiet kastet ut i kaos på grunn av at kongene [[Karl IV av Spania|Karl IV]] og [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] ble styrtet og erstattet av [[Joseph Bonaparte]] samt begynnelsen på [[den spanske uavhengighetskrigen]]. Samtidig hadde også Chile sine egne politiske problemer. Guvernør Muñoz de Guzmán døde uventet 11. februar og kongen hadde ikke vært i stand til å utnevne en ny guvernør før den franske invasjonen. Etter [[Juan Rodríguez Ballesteros]]' korte, foreløpige styre, og ifølge datidens etterfølgelseslover, ble stillingen krevd og overtatt av den mest erfarne militærkommandanten, som var brigader [[Francisco Antonio García Carrasco]]. 

García Carrasco overtok stillingen som Chiles guvernør i april, og i august ankom nyhetene om [[Napoléon]]s invasjon av [[Iberia]] og om opprettelsen av den øverste sentral[[junta]]en, som skulle styre imperiet i fraværet av en legitim konge. I mellomtiden hadde Ferdinands søster, [[Carlota Joaquina av Spania]], kona til [[Johan VI av Portugal|Portugals konge]], som da bodde i [[Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve|Brasil]], forsøkt å skaffe seg kontrollen over de spanske besittelsene i Amerika. Siden hennes far og bror ble holdt fengslet i Frankrike, regnet hun seg som familiens arving. Visstnok planla hun blant annet å sende hærer for å okkupere [[Buenos Aires]] og det nordlige [[Argentina]] og å utrope seg selv til ''Dronning av [[La Plata]]''. 

Brigader García Carrasco var en grov og autoritær mann, som klarte på en relativt kort tid å gjøre seg til en fiende for criolloelitene under hans kommando. Som andre steder i Latin-Amerika hadde det også i Chile vært tidligere selvstendighetsbevegelser, men disse var små og samlet seg i [[Tres Antonios-sammensvergelsen]] i 1781. Flertallet av befolkningen var ivrige rojalister, og var delt inn i de som ønsket ''status quo'' og støttet opp under kong Ferdinands gudgitte rettigheter (kjent som ''absolutister'') og de som ønsket å utrope Carlota Joaquina til dronning (kjent som ''carlotister''). En tredje grupp besto av de som foreslo at de spanske myndighetene skulle erstattes av en lokal ''[[junta]]'' bestående av viktige borgere, som kunne utgjøre en provisorisk regjering som skulle styre i fraværet av kongen og et selvstendig Spania (kjent som ''juntaister''). 

[[Fil:Icondedelaconquista.jpg|thumb|left|[[Mateo de Toro Zambrano]].]]

I 1809 var guvernør García Carrasco involvert i en alvorlig [[korrupsjon]]ssak – ''Scorpion''-skandalen – som førte til at han mistet all den moralske autoriteten han eller hans myndigheter hadde igjen. Fra det øyeblikket begynt
e det å bygge seg opp press for at han måtte gå av. I juni 1810 antok nyhetene om at Napoléon Bonapartes styrker hadde erobret [[Andalucía]] og [[beleiringen av Cádiz|beleiret]] [[Cádiz]], da den siste befestningen på spansk jord som fremdeles motstod [[Frankrike]], fra [[Buneos Aires]]. Videre hadde Den øverste sentraljuntaen, som hadde styrt [[det spanske imperiet|imperiet]] de siste to årene, oppløst seg selv til fordel for et regentråd. García Carrosco, som støttet ''carlotist''-gruppa, klarte å gjøre de politiske problemene større ved å bruke vilkårlige og harde midler, som å arrestere flere kjente og framstående borgere under enkle anklager om å ha vært sympatiske overfor ''junta''-idéene uten rettssak. Disse ble deretter deportert til [[Lima]]. Blant de arresterte var [[José Antonio de Rojas]], [[Juan Antonio Ovalle]] og [[Bernardo de Vera y Pintado]]. 

Selvstyre-bevegelsen ble inspirert av [[mairevolusjonen]] i [[Argentina]], og den spredte seg gjennom hele criollo-eliten. De mislikte de ulovlige arrestene, som sammen med nyhetene om at Cádiz var alt som var igjen av et "fritt" Spania endelig styrket deres motstand mot guvernøren. Brigader García Carrasco ble suspendert og tvunget til å frasi seg stillingen 16. juli 1810. Han ble erstattet av den nest øverste soldaten i landet [[Mateo de Toro Zambrano]], til tross for at en legitim guvernør, [[Francisco Javier de Elío]], allerede hadde blitt utnevnt av den [[José Fernando de Abascal y Sousa|peruanske visekongen]]. 

Grev Toro Zambrano var på alle måter et uortodoks valg. Den åttito år gamle Toro Zambrano var allerede en gammel mann og videre en criollo født i koloniene (i [[Santiago de Chile|Santiago]]), og ikke en født i Spania. Umiddelbart etter hans innsettelse i juli begynte juntaistene å forsøke å overtale ham til å opprette en junta. I august ble det kongelige appellrådet (''Real Audencia''en) en offentlig lojalitetsed overfor regentrådet foran en stor folkemengde, som presset guvernøren enda mer til å ta en avgjørelse. Etter å ha vært usikker en stund på hvilken part han skulle støtte, godtok Toro Zambrano endelig at det ble holdt et ''cabildo''-møte (byhallsmøte) i Santiago for å diskutere saken. Den oppsatte datoen var 18. september 1810 klokka 11.00.