Redigerer Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran (avsnitt)

==Bakgrunn og motiver==
[[Fil:Mansorolmolk.jpg|miniatyr|Ali Mansur, Irans statsminister til 27. august 1941.]]
Målet med invasjonen var særlig å sikre Irans oljefelt og sørge for at de allierte forsyningslinjene (se [[den persiske korridor]]) ikke ble forstyrret. Det var også frykt for at en tysk fremrykning mot [[Kaukasus]] kunne true Irans grenser i de vestlige delene av landet.<ref name=":0" />

===Situasjonen i Iran===
[[File:RSMRS.jpg|thumb|Sjah [[Reza Pahlavi]] og kronprins [[Muhammed Reza Pahlavi]] i september 1941. Sjahen ble etter invasjonen presset til å abdisere til fordel for sin sønn.]]
Etter urolighetene i Iran tidlig på 1900-tallet delte Storbritannia og Russland i 1907 Persia (Irans daværende navn) i interessesfærer med en britisk i sør, en russisk i nord og et nøytralt område i midten. [[Anglo-Persian Oil Company]] ble stiftet i 1909 da det første vesentlige oljefunnet i Midtøsten ble gjort. Under første verdenskrig førte tysk og [[osmansk]] innflytelse i Vest-Persia til at Storbritannia forsterket sitt nærvær. Etter første verdenskrig gjorde Storbritannia landet til sitt protektorat mens Sovjetunionen oppga de gamle russiske ambisjonene overfor Persia. Storbritannia trakk utover på 1920-tallet tilbake mer av sine styrker i områder.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203170390 | isbn = 8203164935 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042903012 | side = }}</ref>

Selv om Iran var offisielt nøytral under krigen var den sittende monarken [[Reza Pahlavi]] vennlig innstilt til [[Aksemaktene]], og avfeide alliert press om å utvise tyske statsborgere fra landet. [[Haj Amin al-Husseini]], den tysk-vennlige stormuftien av Jerusalem, fikk opphold i Iran. Tyskland var Irans viktigste handelspartner før krigen med omtrent halvparten av eksport og import.<ref name=":0" />

Tysk spesialister og rådgivere arbeidet på flere militære og sivile prosjekter i Iran før krigen; antall tyske borgere i landet (anslått til i størrelsesorden 1000 til 3000) og hvor mange av disse som var hemmelige agenter er usikkert. Sommeren 1941 drev Tyskland utstrakt etterretningsvirksomhet i Iran med i størrelsesorden 200 agenter. De tyske agentene forsøkte blant annet å undergrave britisk stilling i landet ved å spre anti-britiske rykter og oppfordret folk til ikke å arbeide for [[Anglo-Iranian Oil Company]]. Nord i Iran drev tyske agenter etterretning mot Sovjetunionen; før invasjonen av Sovjetunionen trappet Tyskland opp de anti-sovjetiske tiltakene nord i Iran: Tyske agenter forsøkte med lite hell å rekruttere frivillige armenere, aserbadjanere, turkmenere og russere til undergraving og sabotasje nord for grensen. Inntil nederlaget ved Stalingrad og det tyske sammenbruddet på østfronten ønsket den tyske ledelsen at oljeinstallasjonene ved rundt Gulfen skulle forbli uskadet med håp om å erobre disse intakte.<ref name="Kozhanov" />

Iran var forberedt på å yte motstand mot britisk-sovjetisk invasjon. Sjahen selv, [[Reza Pahlavi]], trodde antakelig at Tyskland var Sovjetunionen militært overlegen og ville nedkjempe sovjetiske styrker innen relativt kort tid. Sjahen kan også ha sett for seg at Tyskland var en bedre alliert enn Storbritannia og at det var best å motsette seg allierte krav inntil tyske styrker kom Iran til unnsetning - sjahens regjeringen var ikke enig i dette.<ref name="Eshragi" />

===Britiske motiver===
Iran produserte før krigen om lag 8 millioner tonn olje årlig, noe som var av stor strategisk verdi for de allierte.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.bbc.co.uk/history/ww2peopleswar/timeline/factfiles/nonflash/a1130121.shtml|tittel=WW2 People's War - Persia Invaded|besøksdato=2022-01-22|verk=www.bbc.co.uk}}</ref> Iran hadde på den tiden de største oljereservene tilgjengelig for Storbritannia. Fra britisk perspektiv ville ethvert tysk fremstøt mot [[Britisk India]] (som inkluderte det senere [[Pakistan]] med grense til mot Iran) gå via Iran og okkupasjon av Iran ville skape en forsvarslinje.<ref name="Kozhanov" />

I slutten av juni 1941 skisserte britiske myndigheter (i samtale med sovjetiske representanter) Iran som en mulig forsyningsrute. Storbritannia og Sovjetunionen signerte 1. oktober 1941 en formell avtale om forsyninger. Høsten 1941 trodde britiske myndigheter at sovjetiske styrker snart ville stanse og kanskje slå tilbake den tyske fremrykkingen, og antok at forsyninger fra Storbritannia og USA ikke ville ha betydning. Vinteren 1941-1942 informerte britiske myndigheter om at de fortsatt ikke var i stand til å gjøre bruk av ruten gjennom Iran. I midten av 1942 ble ruten gjennom Iran særlig viktig etter at konvoi PQ-17 til Arkhangelsk mistet 24 av 35 handelsskip - noe som skapte tvil om den nordlige sjøruten var trygg nok.<ref name="Kozhanov" /> 

Før angrepet på Sovjetunionen var sovjetiske og britiske myndigheter lite bekymret for tysk tilstedeværelse i Iran. Etter invasjonen av Sovjetunion forsøkte britiske myndigheter å presse Iran til å utvise tyskerne. Iranske myndigheter var sommeren 1941 lite interessert i å provosere den tyske regjeringen fordi den allmenne oppfatningen i Iran var at tyske styrker innen noen få måneder ville erobre Ukraina og nå [[Baku]] hvorpå Iran ville bli invadert. Britiske myndigheter antok at den iranske regjeringen ville se an den strategiske situasjonen.<ref name="Eshragi">{{Kilde artikkel|tittel=Anglo‐Soviet occupation of Iran in August 1941|publikasjon=Middle Eastern Studies|doi=10.1080/00263208408700570|url=https://doi.org/10.1080/00263208408700570|dato=1984-01-01|fornavn=F.|etternavn=Eshraghi|serie=1|bind=20|sider=27–52|issn=0026-3206|besøksdato=2022-01-22}}</ref>

Det britisk utenriksdepartementet ved utsendingen i [[Teheran]] og ved [[Anthony Eden]] selv hadde 28 og 30. juni 1941 samtaler med [[Ali Mansur]] (statsminister) og med Mohammad Ali Moqaddam (utsending i London). Iranske myndigheter var ikke villige til å utvise tyskerne med begrunnelse at de var tekniske eksperter som var avgjørende for landets økonomi. Britiske myndigheter var forberedt på det iranske svaret og innledet tidlig planer for tiltak mot Iran dersom regjeringen der ikke ville samarbeide. Det britiske ministeriet for India insisterte på å legge press på Iran med sovjetisk hjelp også med sikte på å etablere britiske flybaser i landet. Den britiske militære toppledelsen i India advarte mot å forsyne Iran med våpen og utstyr før situasjonen på østfronten var avklart, av frykt for at materiellet ville falle i tyske hender. Den britiske utsendingen i Teheran mente at Iran burde holde strengt på nøytraliteten fordi det ville gi britene en fordel i tilfelle tyske styrker nådde landets nordlige grense. Den britiske ministeren for krigsøkonomien, Hugh Dalton, fremholdt i juli 1941 at Iran ville være den eneste tilgjengelige forsyningsruten fra Storbritannia og USA dersom ruten via Stillehavet og [[Vladivostok]] ble sperret.<ref name="Eshragi" />

Invasjonen var dels motivert av ønske om å nøytralisere tysk påvirkning i Iran og komme tyske planer om å innsette et nazi-vennlig regime i landet i forkjøpet. Sikring av en forsyningsrute i henhold til lend-lease-avtalen var et annet viktig motiv. Historikere har i ettertid også nevnt Sovjetunionens (for eksempel hadde Sovjetunionen i 1920 forsøkt å ta kontroll over provinsen [[Gilan]]) og Storbritannias territorielle ambisjoner som medvirkende motiv for invasjonen.<ref name="Kozhanov">{{Kilde artikkel|tittel=The Pretexts and Reasons for the Allied Invasion of Iran in 1941|publikasjon=Iranian Studies|doi=10.1080/00210862.2012.673827|url=https://www.cambridge.org/core/journals/iranian-studies/article/abs/pretexts-and-reasons-for-the-allied-invasion-of-iran-in-1941/49B0344FCA493FAD1A3F6BC8A5DBC3FA|dato=juni 2012|fornavn=Nikolay A.|etternavn=Kozhanov|serie=4|språk=en|bind=45|sider=479–497|issn=0021-0862|besøksdato=2022-01-22}}</ref>

===Sovjetiske motiver===
Sovjetiske myndigheter antok at det sommeren 1941 var opp mot 7000 tyskere i Iran og den sovjetiske ledelsen var bekymret for dette. Stalin uttalte 8. juli i samtale med den britiske utsendingen at det hastet med å gjøre noe med situasjonen i Iran. Britene ville gjøre et felles diplomatisk fremstøt mot Iran kombinert med oppmarsjering av styrker ved Irans grenser i nord og sør. Forslaget om alliert bruk av Irans jernbaner og veier samt anlegg av flybaser, ville neppe bli akseptert fordi det ville stride mot Irans nøytralitet. Storbritannia og Sovjetunionen måtte derfor være forberedt på bruk av militærmakt for å få tilgang til iransk territorium.<ref name="Eshragi" /> 

Sovjetiske myndigheter begrunnet invasjonen blant annet med henvisning til artikkel 6 i traktaten av 1921 som ga adgang til å intervenere i tilfelle uroligheter i Iran. Traktaten ga Sovjetunionen rett til å utplassere styrker i på Irans territorium dersom det var fare for at et tredje land ville bruke Iran som utgangspunkt for angrep på Sovjetunionen. I [[diplomatisk note|den diplomatiske noten]] overlevert fra sovjetiske representanter til iranske myndigheter på invasjonstidspunktet viste den sovjetiske regjeringen til tre advarsler overlevert tidligere (26. juni, 19. juli og 16. august 1941) angående tysk aktivitet i landet. Sovjetiske regjeringen forsikret den iranske regjeringen om at styrkene ville bli trukket tilbake så snart trusselen forårsaket av tysk aktivitet i Iran var over.<ref name="Piekalkiewicz" /><ref name="Eshragi" />

Historikere har i ettertid også nevnt Sovjetunionens (for eksempel hadde Sovjetunionen i 1920 forsøkt å ta kontroll over provinsen [[Gilan]]) og Storbritannias territorielle ambisjoner som medvirkende motiv for invasjonen. Tilgang til sovjetiske og britiske arkiver har hemmet historikernes forskning på bakgrunnen for invasjonen; etterhvert som dokumentene har blitt nedgradert har forskerne fått mer innsikt i detaljene særlig etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.<ref name="Kozhanov" />

===Forberedelser===
Irans første reaksjoner på allierte krav var militære forberedelser. Iran fikk sommeren 1941 stadig tydeligere rapporter om at Storbritannia ville invadere. Styrkene i [[Kermanshah (provins)|Kermanshah]] og i provinsene nærmest [[Kaukasus]] ble forsterket. [[Khuzestan]] inkludert [[Abadan]] med Irans største oljefelt skulle forsvares så godt som mulig og flere styrker ble overført dit.<ref name="Eshragi" />

Den britiske og sovjetiske regjeringen var enige om en samordnet operasjon. Representanter for de to landene leverte 16. august identiske krav til Irans regjering. Britiske og sovjetiske myndigheter mottok 20. august svar på sitt krav overfor Iran. Fordi svaret ikke ble ansett som tilfredsstillende ble styrkene klargjort med sikte på innmarsj 23. august. Sovjetiske styrker viste seg likevel ikke å være klare og innmarsjen ble utsatt til 25. august.<ref name="Eshragi" />