Redigerer Den andre italienske frigjøringskrig (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Etter [[Piemonte]]s nederlag for Østerrike i [[den første italienske frigjøringskrig]], ble det klart at de ikke kunne slå stormakter som Østerrike uten utenlandske allierte. Dette førte til at statsminister [[Camillo Benso di Cavour]] i [[Kongedømmet Sardinia]] prøvde å etablere gode relasjoner til andre europeiske stormakter, blant annet gjennom deltakelse i [[Krimkrigen]]. Under fredskonferansen i Paris argumenterte han for italiensk uavhengighet og prøvde å få oppmerksomhet for dette. Han oppnådde et visst gjennomslag for dette hos Frankrike og Storbritannia, men de ønsket ikke å utfordre Østerrike, da en italiensk uavhengighet ville også medføre krav mot de østerrikske besittelsene i [[Lombardia]], [[Veneto]] og [[Friuli-Venezia Giulia]].{{Tr}}

Utviklingen gjorde at italiensk uavhengighet fikk støtte gjennomslag hos [[Napoleon III]], og i 1858 tegnet Frankrike og kongedømmet Sardinia en hemmelig avtale hvor Frankrike ville hjelpe Sardinia i en krig mot Østerrike, dersom Sardinia ble angrepet. For dette ville Sardinia overføre [[Nice]] og [[Savoie]] til Frankrike. 

Cavour ble da avhengige av at Østerrike angrep først, og provoserte Østerrike gjennom en rekke militære øvelser rett opp til grensen. Østerrike utstedte et [[ultimatum]] 23. april 1859 og forlangte fullstendig demobilisering av den sardinske hæren, og da dette ble avvist, gikk Østerrike til angrep 29. april, og slik dro Frankrike inn i konflikten.