Redigerer Den amerikanske borgerkrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Mason-dixon-line-pl.GIF|thumb|Mason-Dixon-linja]]
USA var en nasjon som var delt i to av [[Mason-Dixon-linjen]] i fundamentalt forskjellige regioner. Disse forskjellene hadde sitt opphav helt tilbake til koloniseringen av området. [[New England]], Nordøsten og Midtvesten hadde en raskt voksende økonomi som var basert på familiegårder, industri, gruvedrift, handel og transport. I tillegg hadde området en stor og raskt økende bybefolkning og manglet slaveri utenfor grensestatene. Veksten skyldtes høye fødselsrater og store antall europeiske immigranter, særlig [[Irland|irer]], [[Storbritannia|briter]] og [[Tyskland|tyskere]].

Det sørlige USA var dominert av et [[plantasje]]system basert på [[slaveri i USA|slaveri]] med rask vekst i sørvest, som i [[Texas]], basert på høye fødselsrater, men hadde lav innvandring fra [[Europa]]. Der var få byer eller landsbyer, og med unntak av grenseområder var det også lite med industri. Slaveeiere kontrollerte politikk og økonomi. To tredjedeler av de hvite i sør eide ikke slaver og var stort sett opptatt med selvbergingsjordbruk. 

Tilstanden var dermed at den nordlige befolkningen vokste mye raskere enn den sørlige befolkningen. Dette gjorde det stadig vanskeligere for sørstatene fortsatt å ha innflytelse over den nasjonale regjeringen. Fram til [[Zachary Taylor]] hadde de fleste presidenter vært fra sørstatene. Innbyggerne i sør var bekymret over den relative nedgangen i politisk innflytelse som deres region hadde fordi nordstatene vokste langt raskere i befolkning og industriell kapasitet.

I et forsøk på å opprettholde en felles enhet hadde politikere for det meste moderert sin motstand mot slaveriet. Dette førte til tallrike kompromisser som [[Missouri-kompromisset]] i [[1820]]. Etter [[den mexicansk-amerikanske krig]] førte slavespørsmålet i de nye territoriene til kompromisset i 1850. Det forhindret en umiddelbar politisk krise, men det løste ikke spørsmålet om slavestatenes kontroll over den nasjonale regjeringen.

Stadig bitrere ideologiske spørsmål og kampanjer i den nasjonale politikken førte til sammenbrudd i det andre partisystemet på [[1850-tallet]] og begrenset politikernes forsøk på å inngå ytterligere et kompromiss. Kompromisset som til sist ble inngått (Kansas-Nebraska-vedtaket) forarget mange i nord. Det republikanske partiet vokste fram i 1850-årene, det første betydelige partiet uten støtte i sør. Gjennom dette fikk idealet om frie arbeidere i den industrielle [[kapitalisme]]n, fotfeste i de industrialiserte nordstatene og jordbruksområdene i Midtvesten. 

Det hadde lenge eksistert argumenter for at slaveri burde bli avskaffet i USA. [[Abolisjonisme|Abolisjonister]] forkastet etter [[1840]] slaveriet som mer enn sosial ondskap: Det var moralsk galt. Mange i nord, særlig ledere av det nye republikanske partiet, regnet slaveriet som et stort nasjonalt onde og mente at et lite antall eiere av store plantasjer i sør kontrollerte den nasjonale regjeringen med det mål om å spre denne ondskapens ideologi. 

Ved [[presidentvalget i USA 1860]] fikk ikke [[Abraham Lincoln]] en eneste valgmannsstemme fra sør. Valget av ham som president gjorde at bomullstatene i det dype sør meldte seg ut av unionen, og de dannet [[Amerikas konfødererte stater]].