Redigerer Demarkasjonslinjen i 1940 (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Mowinckel 1937.jpg|thumb|upright|Tidligere statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] formidlet den svenske planen til  [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvold]], noe som gjorde at hans politiske motstandere noe urettferdig gav den navnet «Mowinckel-planen».<ref name="Mowinckel" />]]
Mesteparten av Norge var blitt okkupert av tyske styrker etter overraskelsesangrepet 9. april 1940, men i Nord-Norge fortsatte kampene, blant annet med [[slaget om Narvik]]. De tyske styrkene var på vikende front og var isolert etter sjøslagene 10. og 13. april. Svenske myndigheter var hardt presset av tyskerne for å tillate at tyske tropper og forsyninger skulle føres til Narvik-området via Sverige. Planen om en demarkasjonslinje ble lansert av svenskene i slutten av mai som en mulighet for å få avsluttet kampene, noe som ville lette dette farlige presset. Norske kretser i Stockholm skal også ha spilt en rolle i utarbeidelsen av planen, som ble presentert for norske, tyske og britiske myndigheter.<ref name="Grimnes-63" /> Nygaardsvold-regjeringen, [[Haakon VII|kong Haakon]] og [[Olav V|kronprins Olav]] holdt i disse dagene til i [[Tromsø]], etter at de var blitt evakuert nordover med det britiske skipet [[HMS «Glasgow» (C21)|«Glasgow»]] den 29. april.

Den svenske forretningsmannen Birger Dahlerus møtte i begynnelsen av mai [[Hermann Göring]] i Berlin, og foreslo der at Sverige kunne sørge for demarkasjonslinje slik at tyske og allierte styrker kunne trekke seg ut. Dahlerus skisserte planen for tidligere statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] før han reiste til Berlin.<ref name="Krigsleksikon" /> Mowinckel var ikke avvisende til planen, og videreformidlet forslaget til [[Johan Nygaardsvold]] og regjeringen i Norge. Mowinckels involvering gjorde at de politiske motstanderne hans gav den navnet «Mowinckel-planen», selv om planen egentlig var et svensk initiativ.<ref name="Mowinckel" />

[[Finnmark]] inngikk i utgangspunktet ikke i de tyske okkupasjonsplanene. [[Otto Ruge]] informerte regjeringen om at Finnmark kunne bli tatt av Sovjetunionen som herreløst land. Ruge var sikker på at Storbritannia ville vinne krigen og ville derfor foreslå for tyskerne at Nord-Norge skulle forbli under norsk administrasjon. Subsidiært ville Ruge foreslå at tyske styrker straks skulle besette de nordligste områdene, noe som ville være enklere enn sovjetisk okkupasjon ved en britisk seier.<ref name="Krigsleksikon">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Norsk krigsleksikon 1940-45 | isbn = 8202141389 | isbn = 8252525490 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 | side = 141, 285}}</ref> Ruge ønsket i de senere kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.<ref>Skodvin, Magne (red.) (1984): ''Norge i krig. Bind 1''. Oslo: Aschehoug.</ref>