Redigerer Deep Purple (avsnitt)

==Historie==
===Opprinnelsen===
[[Jon Lord]] hadde vært proffmusiker i {{nowrap|3–4 år}} da han i 1967 møtte [[trommeslager]]en i [[The Searchers]], [[Chris Curtis]]. The Searchers ble betegnet som et typisk «Merseybeat-band», og Curtis tok initiativ til gruppen Roundabout, der han selv skulle være trommeslager og [[vokalist]], mens Lord skulle spille [[orgel]]. Curtis hadde funnet en fremragende [[gitarist]] ved navn [[Ritchie Blackmore]], som på denne tiden spilte i bandet [[Three Musketeers]]. Blackmore var også britisk, men Musketeers hadde base i [[Hamburg]] [[Tyskland]], der de en sjelden gang holdt [[konsert]]er med sitt [[middelalder]]show med tidsriktige [[kostyme]]r. Det ble  korrespondert en del med Blackmore på denne tiden via [[telegram]]. Blackmore kom etter hvert over til England, men øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Plutselig over natten forsvant han og ingen visste hvor han hadde blitt av. Like før jul returnerte en skuffet Blackmore tilbake til Hamburg.

=== Mark I: Første besetning (1968&ndash;1969) ===
Den første «fungerende» besetningen av bandet, som i 1968 tok navnet Deep Purple, var [[Ritchie Blackmore]] (gitar), [[Rod Evans]] (vokal), [[Jon Lord]] (tangenter), [[Nick Simper]] (bass) og  [[Ian Paice]] (trommer). Denne besetningen ga ut tre [[musikkalbum|album]], ''[[Shades of Deep Purple]]'' i [[1968]], ''[[The Book of Taliesyn]]'' samme år og det selvtitulerte ''[[Deep Purple (album)|Deep Purple]]'' i 1969, før Evans og Simper ble byttet ut. Navnet Deep Purple ble foreslått fordi det var navnet på en sang som var Blackmores bestemors favorittlåt (skrevet av Peter DeRose, tekst av Mitchell Parish).

Bandet fikk en stor hit i USA i 1968 med en cover av [[Joe South]]s «[[Hush]]». Blackmore har i ettertid innrømmet at de på denne tiden kopierte det [[Amerikaner (USA)|amerikansk]]e bandet [[Vanilla Fudge]]. Purple utviklet seg derimot raskt i en ny retning, som etter hvert skulle omskrive musikkhistorien. Det ble etter hvert klart at Evans og Simper ikke passet bandets profil og hvorpå de ble avskjediget i 1969.

=== Mark II: Gillan & Glover (1969&ndash;1973) ===
[[Ian Gillan]] og [[Roger Glover]] fra bandet [[Episode Six]] ble rekruttert på henholdsvis vokal og bass. De deltok på singelen «[[Hallelujah (I am the Preacher)]]» (1969), som ikke gjorde stor suksess på listene. Besetningen ble likevel suksessrik etter hvert. Det første albumet de nye medlemmene var med på, ''[[Concerto for Group and Orchestra]]'' i [[1969]], var opptakene fra konsertfremføringen av Jon Lords komposisjon som prøvde å forene et rockeband og et klassisk orkester, innspilt i [[Royal Albert Hall]] i [[London]] sammen med [[Royal Philharmonic Orchestra]].

Det første [[studioalbum]]et fra den nye besetningen var ''[[Deep Purple in Rock]]'', et album som gjorde Deep Purple til stjerner. Albumet er et markant skille i bandets utvikling, med et stilskifte til [[hardrock]] og røffere musikk enn på de første tre studioalbumene. Blackmore og Lords [[virtuos]]itet på sine instrumenter får godt spillerom på albumet, og Gillan får benyttet hele sitt stemmeregister. Sporet '''«[[Black Night]]»''' ble utgitt på singel sommeren [[1970]], og var bandets første store singelhit i Europa. Oppfølgeralbumet ''[[Fireball (album)|Fireball]]'' fra [[1971]] manglet hits, men viste bandets evne til progresjon og nytenkning. Singelen ''«[[Strange Kind of Woman]]»'' var kun med på den amerikanske utgaven av albumet, men var en stor singelhit i Europa.

I [[1972]] ga de ut klassikeren ''[[Machine Head]]'', der «[[Smoke on the Water]]», som er blitt bandets best kjente låt, er med. «[[Highway Star]]», «[[Lazy]]» og «[[Space Truckin']]» er også på denne platen, disse fire sangene har blitt spilt regelmessig på bandets konserter siden. I august 1972 ble det gjort opptak fra tre konserter under Japan-turneen. De beste opptakene ble gitt ut på [[konsertalbum]]et ''[[Made in Japan]]'', opprinnelig tenkt kun for det japanske marked. Resultatet ble imidlertid så bra at ''Made in Japan'' ble en stor suksess verden over. Plata regnes av mange i dag som et av verdens beste konsertalbum. En single-edit av «Smoke on the Water» fra dette albumet slo an i USA, og i kjølvannet av dette ble Deep Purple i perioden 1972-1973 et av de mestselgende band i dette viktige markedet.

I [[1973]] kom bandets fjerde studioalbum, ''[[Who Do We Think We Are]]''. «[[Woman from Tokyo]]» er den mest kjente sangen fra albumet. Under den påfølgende turneen skrev Ian Gillan sitt avskjedsbrev, men fullførte sine forpliktelser for bandet. Roger Glover fikk på samme tid sparken på initiativ av Blackmore, som nå var den dominerende figuren i Deep Purple.

=== Mark III: Coverdale & Hughes (1973&ndash;1975) ===
[[Glenn Hughes]] fra gruppa [[Trapeze (band)|Trapeze]] ble rekruttert som bassist etter Glover. Hughes var også kjent som en dyktig vokalist, og han ble med i bandet på den betingelsen at han fikk en viss andel av syngingen. [[Paul Rodgers]], som nettopp hadde forlatt [[Free]], ble spurt om han kunne tenke seg jobben som hovedvokalist. Han takket nei da han var i ferd med å etablere [[Bad Company]]. Etter en annonse i musikkpressen og mange auditions ble Gillan erstattet av den mørkrøstede og bluesinspirerte vokalisten [[David Coverdale]] fra Redcar i [[North Yorkshire]], som på det tidspunktet jobbet i en klesbutikk og sang i et ukjent band. Med de to nye medlemmene på plass spilte Deep Purple inn albumet ''[[Burn (album)|Burn]]'' til stor glede for både kritikere og fans, en periode som er dokumentert i den TV-sendte konserten [[California Jam]] sommeren 1974.

Høsten 1974 kom periodens andre og siste album, ''[[Stormbringer (album)|Stormbringer]]'', et album som fikk blandet mottagelse. Gitarist Blackmore bestemte seg i [[1975]] for å forlate bandet, da han var av de som mislikte soul og funk-inspirasjonen bandets to nye medlemmer ønsket å videreføre. Blackmore tok med seg oppvarmingsbandet [[Elf]] med vokalist [[Ronnie James Dio]] i spissen, og dannet en ny supergruppe han kalte [[Rainbow (britisk band)|Rainbow]]. I dette bandet rendyrket han først mer episk, storslagen hardrock, før han etter flere utskiftninger fikk en viss kommersiell suksess på det tidlige 80-tallet med musikk som best kan karakteriseres som ''powerpop''.

=== Mark IV: Tommy Bolin (1975&ndash;1976) ===
En kortlivet fjerde besetning med amerikanske [[Tommy Bolin]] (tidligere i Zephyr og James Gang) på gitar ga ut studioalbumet ''[[Come Taste the Band]]'' i [[1975]]. Den nye besetningen gjennomførte en turné som ble betegnet som kaotisk og nærmest katastrofal. Årsaken til dette var Bolins avhengighet av [[heroin]] og Glenn Hughes' tiltagende narkotikamisbruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å slutte i bandet, og i mars [[1976]] ble Deep Purple oppløst. Bolin døde i desember samme år, bare 25 år gammel.