Redigerer De tyske riddernes ordensstat (avsnitt)

== Territorium og historie ==
Territorialstatens grunnlegger var Den tyske ridderordenens høymester [[Hermann von Salza]], som i [[1225]] fulgte hertug [[Konrad av Masovia|Konrad]] av [[Masovia]]s forespørsel om hjelp mot de hedenske [[gammelprøysserne]]. Som motytelse skulle ordenen kunne beholde de erobrede/kristnede områdene, noe som ble bekreftet av både den [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romerske]] keiseren [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]] og pave [[Gregor IX]]. Mellom [[1230]] og ca. 1280 ble alle gammelprøyssiske stammer beseiret. Deres områder, som tilsvarte store deler av det som senere ble omtalt som [[Øst-Preussen]] og [[Vest-Preussen]], ble innlemmet i ordensstaten.

Fra [[1237]] var De tyske riddernes ordensstat dessuten blitt utvidet med [[Kurland]] og [[Livland]]. Disse territoriene hadde blitt erobret av [[Sverdridderordenen]], som i 1237 ble slått sammen med Den tyske ridderorden. Med senere ervervelser, som imidlertid delvis bare forble kortvarige, nådde ordensstaten i sin storhetstid rundt 1400 en utstrekning på 180&nbsp;000&nbsp;km². En skjematisk oversikt over ordensstatens territorier er som følger:

* [[Ziemia chełmińska|Kulmer Land]] (i dag ''Ziemia chełmińska''; [[1230]]&ndash;[[1466]])
* [[Dobrzyń nad Wisłą|Dobrin]] (''Dobrzyń''; [[1234]]&ndash;[[1411]])
* [[Pomezania|Pomesanien]] (''Pomezania''; [[1234]]/[[1250|50]]&ndash;[[1525]])
* [[Ermland]] (''Warmia''; [[1237]]/[[1239|39]]&ndash;[[1466]])
* [[Kurland]] (''Kurzeme''; [[1237]]&ndash;[[1561]])
* [[Livland]] (''Livonija''; [[1237]]&ndash;[[1561]])
* [[Pogezania|Pogesanien]] (''Pogezania''; [[1241]]&ndash;[[1466]])
* [[Samland]] (''Sambija''; [[1255]]/[[1265|65]]&ndash;[[1525]])
* [[Gdańsk|Danzig]] (''Gdańsk''; [[1309]]&ndash;[[1454]])
* [[Pommerellen]] (''Pomorze Gdańskie''; [[1309]]&ndash;[[1466]])
* [[Memelland]] (''Klaipėdos kraštas''; [[1328]]&ndash;[[1525]])
* [[Estland]] (''Eesti''; [[1346]]&ndash;[[1560]])
* [[Gotland]] ([[1398]]&ndash;[[1408]])
* [[Žemaitija|Schemaitien]] (''Žemaitija''; [[1398]]&ndash;[[1411]])
* [[Neumark]] (''Nowa Marchia''; [[1402]]&ndash;[[1455]])
{{Brandenburgs og Preussens historie}}
Bortsett fra en kort periode, da Den tyske ridderordenen kontrollerte deler av det [[Litauen|litauiske]] landskapet [[Žemaitija]], var ordensstaten delt i to adskilte enheter: Ridderordenens stamområder i Preussen og Sverdridderordenens ervervelser i Kur-, Liv- og senere [[Estland]]. Ordenens tallrike, men små besittelser i resten av Europa kan betraktes som en tredje enhet. Dette var usammenhengende enkeltbesittelser som [[hospital]]er, gods osv., som ofte hadde blitt gitt i gave til ordenen. De fleste befant seg spredt gjennom [[Det tysk-romerske rike]] og i [[Middelhavet|middelhavslandene]]. De tre delene hadde sine egne såkalte «landmestere»: Ordenens [[høymester]], dvs. øverste leder, var fra [[1324]] samtidig «landmester for Preussen». Den nordlige delen ble forvaltet av en egen «landmester for Livland», de resterende besittelsene av en «landmester for de tyske og [[velsk]]e land», kort «tyskmester».

Ordensstatens «hovedstad», dvs. setet for høymesteren, lå først utenfor selve ordensstaten (frem til [[1291]] i [[Akko]], frem til [[1309]] i [[Venezia]]), men ble så flyttet til [[Den tyske ordens slott i Malbork|ordensborgen]] i [[Malbork|Marienburg]]. [[1457]] ble den på nytt forflyttet til [[Königsberg]]. Andre viktige byer i ordensstaten, som enten ble grunnlagt eller overtatt av ordenen, omfattet [[Gdańsk|Danzig]] (900-tallet, i dag ''Gdańsk''), [[Riga]] (1201, ''Rīga''), [[Tartu|Dorpat]] (1224, ''Tartu''), [[Chełmno|Kulm]] (1231, ''Chełmno''), [[Toruń|Thorn]] (1231, ''Toruń''), [[Elbląg|Elbing]] (1237, ''Elbląg''), [[Pärnu|Pernau]] (1241, ''Pärnu''), [[Klaipėda|Memel]] (1252, ''Klaipėda''), [[Braniewo|Braunsberg]] (1254, ''Braniewo''), og [[Daugavpils|Dünaburg]] (1278, ''Daugavpils''). Flere av disse var [[hansa]]byer og viktige handelsknutepunkter.

Erobringen av Danzig og Pomerellen i 1308 gjorde den tidligere forbundsfellen [[Polen]] til en fiende av Den tyske ridderorden. Med bryllupet mellom storfyrst [[Vladislav II Jagello av Polen|Jagello av Litauen]] og dronning [[St. Hedvig av Polen |Hedvig av Polen]] i 1386 og den etterfølgende [[realunion]]en mellom [[Polen-Litauen|Polen og Litauen]] hadde ordenens to mektigste fiender blitt forent. Gjennom flere kriger og fredsavtalene i Thorn ([[1411]] og [[1466]]) mistet ordensstaten mange av områdene sine.

Slutten på De tyske riddernes ordensstat kom i [[1525]], da høymester [[Albrecht av Preussen|Albrecht]] ble [[protestantisme|protestant]], innførte [[reformasjonen]] i ordensstaten og omvandlet [[Preussen]] til et verdslig [[hertugdømme]] under kongen av Polens overhøyhet. Verken keiseren eller paven anerkjente [[sekularisering]]en av ordensstaten, men var maktesløse.

Landmesteren i Livland fortsatte sitt virke frem til [[1561]], da den siste landmesteren [[Gotthard Kettler]] valgte å underkaste seg den polske kongen for å unngå [[Russland|russiske]] angrep (se [[Livlandskrigen]]). Han fikk beholde Kurland som et formelt hertugdømme. Estland falt til [[Sverige]], bortsett fra øya [[Saaremaa]], som ble [[Danmark|dansk]].