Redigerer De Havilland Sea Venom (avsnitt)

==Konstruksjon og utvikling==
Sea Venom var en marinetilpasset versjon av Venom NF.2 toseters [[Nattjagere|nattjager]], og ble brukt som en et allværs [[avskjæringsfly]] av Fleet Air Arm (FAA). De nødvendige modifiseringer for bruk på Royal Navys [[hangarskip]] består av foldbare [[vinge]]r, en [[bremsekrok]] (som kunne trekkes inn i en karakteristisk "leppe" over eksosrøret) og forsterket [[understell]]. Kuppelen over [[førerkabin]]en ble modifisert for å kunne skytes av under vann. Den første [[prototyp]]e gjorde sin første flyvning i 1951, og begynte prøver fra hangarskip samme år. Ytterligere to prototyper ble bygget.<ref>Gunston 1981, p. 56.</ref> Den første produksjonsmodellen av Sea Venom fikk betegnelsen '''FAW.20''' (Fighter, All-Weather). Den ble drevet av en enkel [[de Havilland Ghost]] 103 [[turbojet]] [[motor]] og bevæpningen var den samme som RAFs versjon. Neste variant var '''FAW.21''', som hadde samme endringer som ble introdusert med Venom NF.2A og NF.3. Noen av disse modifiseringer omfattet Ghost 104 motor, en klar kuppel og amerikansk [[radar]]. Den siste Royal Navy-varianten var '''FAW.22''' drevet av en Ghost 105 motor. Til sammen 39 av denne typen ble bygget i 1957–58. Noen ble senere utstyrt med [[de Havilland Firestreak]] luft-til-luft [[rakett|missil]].

Syv FAW.21 ble modifisert i 1958 med utstyr for [[elektroniske mottiltak]] (ECM). Kanonen ble erstattet av ECM-utstyr. Disse ble '''ECM.21'''. 831 Naval Air Squadron, som var den eneste [[skvadron]]en som ble utstyrt med dette var landbasert ved [[RAF Watton]] fra 1963 og ble oppløst i 1966. Konverterte FAW.22 ble samme måte kjent som '''ECM.22'''.

Et modernisert Sea Venom-prosjekt, betegnet DH.116 med bakoverstrøkne vinger og oppgradert radar ble vurdert, men kansellert da Royal Navy mente at alle erstatninger trengte to motorer. [[de Havilland Sea Vixen]] erstattet til slutt Sea Venom.