Redigerer De Havilland Canada Dash 8 (avsnitt)

== Flyets utvikling ==
På [[1970-tallet]] investerte de Havilland Canada tungt på prosjektet [[de Havilland Canada Dash 7|Dash 7]] og skapte det som til sist ble et større firemotors versjon av deres [[de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter|Twin Otter]], men med forbedrede [[Short Take Off and Landing|STOL]]–egenskaper, noe som har blitt Havillands kjennemerke. Ved å bruke fire middels sterke motorer med store [[propeller]] fikk man redusert støynivået til et minimum, noe som sammen med de forbedrede STOL–egenskapene, gjorde at Dash 7 ble ettertraktet for å fly fra mindre bynære [[flyplass]]er. Likevel tok bare en håndfull flyselskaper i bruk Dash 7, siden de fleste regionale flyselskapene kun var interessert i operasjonskostnadene i motsetning til STOL–egenskaper.

I 1980 svarte de Havilland ved å kutte ut STOL–egenskapene og videreutviklet den grunnleggende konstruksjonen basert på Dash 7 til bare å bruke to kraftige motorer. Motorene ble utviklet av [[Pratt & Whitney|Pratt & Whitney Canada]] under betegnelsen PT7A-2R, og disse var over dobbelt så kraftige som deres tidligere modell PT6. PT7A-2R–motorene har senere gått under betegnelsen PW120. Da den første [[prototyp]]en av Dash 8 rullet ut av fabrikken den [[19. april]] [[1983]] hadde man foretatt over 3&nbsp;800 timer med testing av  både konstruksjonen og systemene over en to–årsperiode med fem forskjellige motorversjoner av typen PW100. Sertifikasjonen av PW120 ble foretatt sent i 1983.<ref>Kinsey, I. ''Dash 8 is Born'', Canadian Aviation magazine (juni 1983)</ref>
[[Fil:Flybe.dash8.750pix.jpg|thumb|de Havilland Canada DHC-8-400 (G-JEDL) fra [[Flybe]]. {{Byline|Adrian Pingstone (2003)}}]]
Markante kjennetegn ved konstruksjonen Dash 8 var den store T–formede halefinnen, som var beregnet til å holde halen fri for luftstrømmer fra motorene under takeoff, det relativt høye vingefestet, de forlengede [[Nacelle|motornacellene]] som også inneholdt landingsunderstellet, samt den spisse neseprofilen. Den første flyvningen skjedde den [[20. juni]] 1983 og flyet gikk først inn i tjeneste hos [[NorOntair]] i [[1984]]. [[Piedmont Airlines]], tidligere Henson Airlines, var den første amerikanske kunden til Dash 8, mens [[Scandinavian Airlines System]] bestilte sine første Dash 8 Q400–fly i 1998 som en erstatning for sine [[Fokker 50]].

Dash 8 hadde forbedrede marsjegenskaper og var i tillegg billigere i drift i forhold til Dash 7, samt at Dash 8 ble billigere i vedlikeholdet siden den til sammenligning bare hadde to motorer. Dash 8 hadde den laveste driftskostnaden per passasjerkilometer av noen annen sammenlignbar flytype fra samme periode. Flytypen hadde noe høyere lydnivå i forhold til Dash 7, og samtidig ikke like gode STOL–egenskaper som tidliger modeller fra DHC, men Dash 8 kunne likevel operere fra mindre flyplasser med en rullebane på 800 meter, mot 600 meter lengde på en fullastet Dash 7.