Redigerer David Hume (avsnitt)

== Filosofi ==
Hume var empirist og utviklet en [[empiri]] i den mest konsekvente form, det vil si at han mente all [[erfaring]] erverves gjennom [[sansene]]. Han var også kjent for sine teorier om [[estetikk]]. I sitt [[essay]] ''Of the Standard Of Taste'' forsøkte han å legge et grunnlag for å en diskusjon av god og dårlig [[smak]].

Hans mest kjente verk, ''A Treatise of Human Nature'' (1739), regnes som en milepæl innen filosofi. Da det kom ut, var det få som så hvor radikalt det var. Ti-tolv år senere skrev han to bøker, ''Enquiry concerning Human Understanding'' og ''Enquiry concering the Principle of Morals'' med en enklere framstilling av hans filosofi, noe som gjorde ham mer kjent og anerkjent i sin samtid, både i fagmiljøet og samfunnet generelt.

Hume hevdet at [[Normativ etikk|normativ]]e utsagn er meningsløse, og at det ikke er mulig å sette etiske [[normer]]. Følgende Hume-sitat om [[er/bør-problemet]] illustrerer dette: «''Det er ikke mot [[fornuft]]en å foretrekke hele verden ødelagt, fremfor at jeg risper meg i fingeren. Det er ikke mot fornuften at jeg velger min totale ruin for å forhindre det minste ubehag for en person som er meg helt ukjent.''»

Hume mente at en [[etikk]] lar seg konstruere ved å undersøke hva mennesker anser som [[godt]], og hvordan gode mennesker oppfører seg.

Hume mente dessuten at alle har automatisk [[medfølelse]] for andre, en medfødt opplevelse av fellesskap (''fellow feeling''), et slags [[instinkt]] som danner grunnlaget for all [[moral]]. ''Fellow feeling'' består i en grunnleggende følelse av [[sympati]] for andre mennesker, og gjør at vi gleder oss når det går andre godt, selv når vi ikke er personlig involvert. Det er dette Hume bruker som kriterium for «en god handling»: En handling er «god» dersom vi gledes over et positivt utfall, selv om saken ikke angår oss selv.

Ifølge Hume får man svar på de etiske problemstillinger ved å studere historiske personligheter. Slik finner man ut om de levde riktig eller galt, og dette er den eneste normen man kan ha.

Som historiker var Hume den første som påpekte at vikingeferdene mot [[de britiske øyer]] kunne være en reaksjon på [[Karl den store]]s brutale tvangskristning med rene [[massakre]]r på [[saksere|sakserne]]. Hume mente at mange saksere flyktet nordover og ble vel tatt imot, dvs. av [[daner|danene]] (Hume selv brukte ikke selv nasjonalitetsbetegnelser). Vikingferdene var i hans øyne et rent selvforsvar etter Karl den stores 33 krigstokter inn i [[Sachsen]]. Historikeren [[Edward Gibbon]] tok senere opp Humes tanker om en mulig sammenheng mellom keiser Karls brutalitet og vikingetoktene.<ref>[[Torgrim Titlestad]]: ''Vikingtidens utbrudd'' (s. 109), Sagabok, 2017, ISBN 978-82-91640-67-9</ref>