Redigerer Dante Alighieri (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidligste år og bakgrunn ===
[[Fil:Dante alighieri, Palazzo dei Giudici.jpg|thumb|left|upright|Portrett av Dante, fra en [[fresko]] i Palazzo dei Giudici, Firenze.]]
Dante Alighieri ble født i bydelen San Pier Maggiore i [[Firenze]]. Fødselsdatoen er usikker, men det er antatt å ha skjedd en gang rundt 1265. Det kan utledes av selvbiografiske hentydninger i ''Den guddommelige komedie''. I dens første seksjon, i ''Inferno'', som begynner ''Nel mezzo del cammin di nostra vita'' («Halvveis gjennom livets reise»), noe som antyder at Dante var rundt 35 år gammel ettersom det gjennomsnittlige livsløp i [[Bibelen]] (''[[Salmenes bok]]'', 89:10, ''[[Vulgata]]'') er 70 år gammel; og ettersom han imaginære reise til underverdenen skjer i 1300, var han mest sannsynlig født rundt 1265. En del vers i seksjonen ''Paradiso'' (XXII 151–154) gir også mulige hentydninger om at han var født i [[Tvillingene (stjernetegn)|tvillingenes tegn]]. I 1265 var solen i tvillingenes tegn omtrentlig 11. mai og 11. juni.<ref>Hans fødselsdato er listet som «antagelig i slutten av mai» av Robert Hollander i «Dante» i ''Dictionary of the Middle Ages'', bind 4. I henhold til Boccaccio, skal poeten selv ha sagt at han var født i mai. Se oppslagsord «Alighieri, Dante» i ''Dizionario Biografico degli Italiani''.</ref>

Faren var [[notar]]. Begge foreldre døde tidlig, mens stemoren overlevde Dante. Hans ene søster ble gift med en offentlig utroper, en annen søster med en pengeutlåner, et yrke Dante ikke hadde noe til overs for. I ''Paradiso'', XV, 135 forteller han om sin tippoldefar som ble slått til [[ridder]] av [[keiser]]en og falt i [[andre korstog]],<ref>[[Sigmund Skard]]: ''Dante'' (s. 13-14), Samlaget, Oslo 1972, ISBN 82-521-0084-8</ref> Cacciaguida degli Elisei (ca 1098 - ca 1148<ref>[https://rmc.library.cornell.edu/visionsofdante/glossary.php Cacciaguida degli Elisei]</ref> i [[Palestina (område)|Palestina]]). Dante hevdet at hans familie nedstammet fra [[antikken]]s [[Romerriket|romere]] (''Inferno'', XV, 76). Hans far, Alaghiero<ref name="Trecc">Chimenz, S.A.: [http://www.treccani.it/enciclopedia/dante-alighieri_(Dizionario-Biografico)/ Alighieri, Dante] (italiensk). ''Enciclopedia Italiana''.</ref> eller Alighiero di Bellincione, var en hvit [[Ghibellinerne og guelferne|guelfer]] som ikke opplevde represalier etter at [[Ghibellinerne og guelferne|ghibellinerne]] vant slaget ved Montaperti på midten av 1200-tallet. Det tyder på at Alighiero og hans familie har hatt en prestisje og status som beskyttet dem.

Dantes familie var lojal mot guelferne, en politisk [[allianse]] som støttet [[Den hellige stol|pavedømmet]] og var involvert i et komplekst motsetningsforhold til ghibellinerne, som var støttet av den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske keiser]]. Hans mor var Berta eller Bella, antagelig et medlem av Abati-familien.<ref name="Trecc" /> Hun døde før Dante var fylt ti, og Alighiero giftet seg snart på nytt, ettersom en enkemann var sosialt begrenset. Den nye hustruen fødte ham to barn, Dantes halvbror Francesco og halvsøsteren Tana (Gaetana). Han ble døpt Durante etter sin morfar, Durante degli Abati, Dante var et kallenavn han selv antok. Som tolvåring ble han lovt bort i [[ekteskap]] til Gemma di Manetto Donati, datteren av Manetto Donati, et medlem av den mektige Donati-familien.<ref name="Trecc" /> Kontraktekteskap ved tidlig alder var svært vanlig og involverte en formell seremoni, inkludert kontrakter som ble signert hos en notar. Men på denne tiden var Dante blitt forelsket i annen, [[Beatrice Portinari]] (også kjent som Bice), som han første gang hadde møtt da han var kun ni år gammel. Året etter at han var blitt gift med Gemma, hevdet han å ha møtt Beatrice igjen; han skrev flere [[sonett]]er til Beatrice, men nevnte aldri Gemma i noen av sine dikt. Den nøyaktige datoen for hans ekteskap er ikke kjent; den eneste sikre informasjonen er at han før sin landflyktighet i 1301 hadde tre barn: Pietro, Jacopo og Antonia.<ref name="Trecc" />

Dante kjempet med guelfernes [[kavaleri]] i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289. Denne seieren medførte en reform av [[republikken Firenze]]s grunnlov. På [[1200-tallet]] hadde Firenze rundt 100 000 innbyggere, og var den største i Italia, større enn [[Roma]] og [[Milano]]. Byens vekst skyldtes håndverksindustri og handel. Næringslivets vekst og organisering hadde skapt sosiale motsetninger og konflikter. Håndverkslaugene hadde blitt så mektig at alle som ville delta i politikken måtte tilhøre et [[laug]].<ref>Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 12</ref> Dante gikk inn apotekerlauget. I de påfølgende årene er hans navn tidvis nedtegnet for at han har stemt eller talt i ulike råd i republikken. En betydelig del av møtereferatenen for årene 1298–1300 gikk tapt under [[andre verdenskrig]], slik at Dantes deltagelse i byrådene er i dag vanskelig å bedømme.

Gemma fødte flere barn. Skjønt flere andre er siden hevdet å være hans avkom, er det sannsynlig at kun Jacopo, Pietro, Giovanni og Antonia var hans faktiske barn. Antonia ble senere en nonne i Ravenna som tok navnet søster Beatrice. To av sønnene, Jacopo og Pietro, skulle senere oppnå en viss berømmelse for sine kommentarer til farens verk.

=== Utdannelse og poesi ===
[[Fil:Dante Alighieri01.jpg|left|thumb|upright|Statue av Dante i [[Uffizi]], Firenze.]]
Ikke mye er kjent om Dantes utdannelse; han studerte antagelig hjemme eller i en friskole tilknyttet en kirke eller kloster i Firenze. Det er kjent at han studerte [[Toscana|toskansk]] poesi på en tid da «den sicilianske skole» ''(Scuola poetica Siciliana)'', en kulturell gruppe fra [[Sicilia]], var blitt kjent i Toscana. Han oppdaget den [[oksitansk]]e poesi fremført av [[trobador|trubadurene]] i [[Provence]], slike som Arnaut Daniel, og de [[latin]]ske forfatterne fra [[antikken]], inkludert [[Cicero]], [[Ovid]] og særlig [[Vergil]], som den gang nøt en enorm prestisje. Ved å tolke hans ''Fjerde ekloge'' som en forutsigelse av [[Messias]], ble Vergil regnet blant [[profet]]ene, og hans visdom ansett som uendelig. I ''Inferno'' kaller Dante ham «mitt visdomshav». For Dante var Vergil et [[symbol]] på at [[fornuft]] og [[filosofi]] kan hjelpe [[sjel]]en til [[frelse]].<ref>[[Lennart Breitholtz]]: ''Epoker og diktere'' (s. 167), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6</ref>

Dante beskrev seg selv om «lettrørt og omskiftelig på alle måter».  Da den franske [[prins]]en Karl Martel av [[Anjou]] oppholdt seg i Firenze en stund i 1294, ble de to venner. Det er bevart rundt 130 dikt fra Dantes ungdom. 30 av disse, til og om Beatrice, samlet han siden i en diktsamling og utga med tittelen ''Vita Nuova'' (Nytt liv), dedisert til vennen Guido Cavalcanti, som en gang hadde bebreidet ham for å ha endret seg og føre et liv i «rått og simpelt selskap». Kommentarene på [[prosa]] er fylt av omskrivninger, [[allegori]]er, [[tallsymbolikk]] og [[astronomi]].<ref>Sigmund Skard: ''Dante'' (s. 13-17)</ref> I ''Paradiso'' møter Dante siden igjen den franske prinsen og Piccarda, søsteren til Corso Donati som fikk Piccarda bortført fra Santa Chiara nonnekloster der hun hadde bosatt seg, slik at han kunne gifte henne bort til sin venn, den velstående Rossellino della Tosa.<ref>[https://www.uffizi.it/en/artworks/piccarda_donati Piccarda Donati]</ref>

Dante har selv sagt at han møtte Beatrice Portinari, datter av Folco Portinari, da han var ni år gammel og hun åtte. Han hevdet at han forelsket seg i henne «ved første øyekast», tilsynelatende uten noen gang å ha snakket med henne. Han så henne jevnlig etter at han fylte atten år, utvekslet hilsener når han møtte henne på gaten, men kjente henne aldri godt. Han var således et godt eksempel på [[Høvisk litteratur|høvisk kjærlighet]], et fenomen utviklet i [[Frankrike]] og i provençalsk poesi i århundret forut. Dantes erfaring med denne kjærligheten var typisk, men hans uttrykk for den var særegen. Det var i denne kjærlighetens navn at Dante forlot ''dolce stil novo'' («den søte nye stil», et begrep som han selv oppfant), og i stedet fulgte samtidige poeter og forfattere i behandlingen av emnet [[kjærlighet]] ''(amore)''. I den [[provençalsk]]e elskovslyrikk skulle dikteren velge en høytstående, gjerne gift kvinne, og synge om henne under et oppdiktet navn. I hvilken grad Beatrice allerede i ''Vita Nuova'', Dantes ungdomsverk, foruten å være en kvinne, var et symbol, er diskutabelt,<ref>Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 19</ref> men i ''Den guddommelige komedie'' er hun en hovedperson mens Vergil er et redskap. Hun kommer til Vergil i [[Limbo]]: «Jeg er Beatrice, som sender deg. Kjærligheten driver meg. Hjelp ham med din vise tale, til trøst for meg.»<ref>Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 31</ref>
[[Fil:Dante Luca.jpg|thumb|Dante Alighieri, detalj fra [[Luca Signorelli]]s fresko, kapellet San Brizio-kapellet, [[domkirken i Orvieto]].]]
Kjærligheten til Beatrice (slik [[Francesco Petrarca|Petrarca]] viste for Laura, om enn noe annerledes) ble - sammen med hans politiske interesse - kilden til Dantes forfatterskap. Den kjærligheten han følte for henne, forble åndelig, av typen som [[Thomas Aquinas]] kalte ''amor amicitiae'', kjærlighet for kjærlighetens egen skyld; ren, enkel og opphøyd. I mange av hans dikt er hun avbildet som en halvgud, hans [[muse]], som vokter jevnlig over ham og gir ham åndelig inspirasjon eller instruksjon, tidvis strengt. Beatrice ble giftet bort til en bankfunksjonær ved navn Simone dei Bardi, og da hun døde i [[1290]], søkte den 25 år gamle Dante tilflukt og trøst i [[latinsk litteratur]]. ''Convivio'' nevner at han leste [[Boëthius]]' ''[[Filosofiens trøst|Consolatio Philosophiæ]]'' og [[Cicero]]s ''Laelius de Amicitia''. Han viet seg deretter til [[filosofi]]ske studier ved religiøse skoler, som [[dominikanerordenen]]s i [[Santa Maria Novella]]. Han deltok i diskusjonene om de to fremste klosterordenene ([[fransiskanerordenen|fransiskanerne]] og dominikanerne) offentlig eller indirekte holdt i Firenze, den førstnevnte forklarte [[Bonaventura]]s lære og mystikk, og den sistnevnte [[Thomas Aquinas]]' lære.

Da Dante var atten år gammel, møtte han Guido Cavalcanti, Lapo Gianni, Cino da Pistoia og snart etter også Brunetto Latini; i fellesskap ble de ledere av ''dolce stil novo''. Brunetto nevnes særskilt i ''Den guddommelige komedie'' (''Inferno'', XV, 28) for det han hadde lært Dante. Rundt femti poetiske kommentarer av Dante er kjent, de såkalte ''Le Rime'', aldri samlet av ham selv, men ordnet av litteraturforskere senere. Det var dikt av ulik stil og innhold som han skrev livet igjennom. En del ble senere inkludert i den senere ''Vita Nuova'' og ''Convivio''. En del viser overgangen mellom den høviske kjærlighetspoesien til ''Vita Nuova'' og det religiøse temaet i ''Den guddommelige komedie''.<ref>Sturm-Maddox, Sara (1987): «The Rime Petrose and the Purgatorial Palinode» i: ''Studies in Philology'' '''84''' (2): 119–363. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/4174263 4174263].</ref>

=== Firenze og politikk ===
[[Fil:Dante Alighieri Statue SantaCroce.jpg|thumb|Statue av Dante i Piazza di Santa Croce i Firenze.]]
Dante, som de fleste florentinere i hans tid, var involvert i konflikten mellom [[ghibellinerne og guelferne]]. Han kjempet i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289 med florentinske guelferne mot ghibellinerne fra [[Arezzo]]; deretter i 1294 da han var blant de som støttet Karl Martel av [[Anjou]] (sønnesønn av [[Karl I av Napoli]]) mens han var i Firenze. For å fremme sin politiske karriere ble Dante [[apoteker]], ikke for å praktisere, men en lov fra 1295 krevde tilslutning til et laug, ''Corporazioni delle Arti e dei Mestieri'', for å kunne inneha et offentlig [[verv]]. Dante stod i apotekernes laug. Denne profesjonen var ikke upassende ettersom på denne tiden ble bøker solgt fra apotekernes butikker. Som politiker oppnådde han lite, men hadde ulike verv i flere år i en by plaget av politisk uro.

Etter å ha beseiret ghibellinerne, delte guelferne seg i to fraksjoner: «de hvite guelfere» (''Guelfi Bianchi''), som Dante tilhørte, og ledet av Vieri dei Cerchi, — og «de svarte guelfere» (''Guelfi Neri''), ledet av Corso Donati. De hvite styrte svakt og vaklende uten en sterk og hensynsløs leder som Donati.<ref name="Sinding22-23">Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 22-23</ref> Selv om skillet først og fremst fulgte familielinjer, ble striden [[ideologi]]sk etter hvert, basert på motstående oppfatninger av synet på pavens rolle i Firenzes affærer, hvor de svarte støttet paven og de hvite ønsket å frigjøre seg fra [[Roma]]. De hvite tok makten først og forviste de svarte. Som reaksjon planla pave [[Bonifatius VIII]] å okkupere [[Firenze]] militært. I 1301 ble [[Karl av Valois]], bror av kong [[Filip IV av Frankrike]], forventet til byen ettersom paven hadde utnevnt ham til fredsmegler for hele Toscana. Men byens myndigheter hadde behandlet pavens sendebud svært dårlig noen tidligere da de aktet å frigjøre seg fra pavens innflytelse.<ref name="Sinding22-23" /> Det er antatt at Karl av Valois hadde mottatt egne instruksjoner under bordet, og rådet sendte en delegasjon til Roma for å klargjøre pavens intensjoner. Dante var en av delegatene.

=== Landflyktighet og død ===
[[Fil:Inferno.jpg|thumb|Første side av en tidlig utgave av ''[[Den guddommelige komedie]].]] 
Pave Bonifatius lot de andre delegatene gå og ba Dante alene om å bli igjen i Roma. På samme tid, den 1. november 1301, gikk Karl av Valois inn Firenze med de svarte guelfere. I løpet av de neste seks dagene ble det meste av byen herjet og mange av deres fiender ble myrdet. En ny, «svart» regjering ble opprettet, og Cante de' Gabrielli da [[Gubbio]] ble utnevnt som ''[[podestà]]'' av byen. Dante var dømt til landsforvisning for to år og beordret til å betale en stor bot. Poeten var fortsatt i Roma hvor paven hadde «foreslått» at han holdt seg, og ble derfor betraktet som en overløper av sine egne. Han fikk erfare det som han siden lot en sjel i paradiset uttrykke i form av en [[spådom]]: «Du skal få kjenne hvor tung vei det er å vandre opp og ned ad andres trapper.»<ref name="Sinding22-23" /> Han betalte ikke boten, delvis ettersom han mente at han ikke var skyldig, og delvis ettersom de svarte guelfere hadde tatt alle hans eiendeler i Firenze. Han ble dømt til evig landflyktighet, og han vendte tilbake til Firenze uten først å ha betalt boten ville han bli brent på bålet. (Firenzes byråd vedtok i juni [[2008]] å trekke tilbake dommen over Dante).<ref>Moore, Malcolm (17. juni 2008): [http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/howaboutthat/2145378/Dante's-infernal-crimes-forgiven.html ''Dante's infernal crimes forgiven''] {{Wayback|url=http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/howaboutthat/2145378/Dante%27s-infernal-crimes-forgiven.html |date=20080622172200 }}, ''Daily Telegraph''.</ref>

Dante deltok i flere av de hvite guelfernes forsøk på gjenerobre makten, men alle mislyktes grunnet indre strid og forræderi. Dante, bitter på behandlingen han fikk fra sine fiender, følte også vemmelse over intrigene og mangelen på effektivitet hos sine tidligere allierte, og trakk seg ut. Han dro til [[Verona]] som gjest hos Bartolomeo della Scala, og dro deretter til [[Sarzana]] i [[Liguria]]. Senere er det antatt at han bodde i [[Lucca]] sammen med en kvinne ved navn Gentucca som gjorde hans opphold behagelig (og ble senere nevnt med takknemlighet i ''Purgatorio'', XXIV, 37). Hos della Scala og andre fyrstehus han besøkte, betalte Dante for seg ved sekretærarbeid, deltok i diplomatiske reiser og annen konsulentvirksomhet.<ref name="Sinding22-23" /> En del spekulative kilder hevder at han besøkte [[Paris]] mellom 1308 og 1310, og andre kilder har faktisk sendt ham helt til [[Oxford]]: disse påstandene som først dukket opp i Boccaccios bok om Dante flere tiår senere, synes å være inspirert av poetens omfattende lesning og kunnskap. Antagelig kunne Dante fordype seg i lesningen og egenstudier i en tid hvor han ikke hadde store daglige gjøremål, men det er ingen bevis på at noen gang reiste ut av [[Italia]]. Dantes ''Immensa Dei dilectione testante'' til [[Henrik VII av Det tysk-romerske rike|Henrik VII av Luxembourg]] bekrefter hos opphold «nedenunder kildene til Arno, i nærheten av Toscana» i mars 1311.<ref>[http://www.saciol.com/year/1311 1311] {{Wayback|url=http://www.saciol.com/year/1311 |date=20140606233707 }}, Saciol</ref>
[[Fil:Domenico di Michelino - Dante Illuminating Florence with his Poem (detail) - WGA06422.jpg|thumb|left|Dante, avbalansert mellom skjærsildens fjell og byen Firenze, viser fram ''[[incipit]]'', de første ordene, ''Nel mezzo del cammin di nostra vita''. Utsnitt av et maleri av Domenico di Michelino, 1465.]]
I 1310 marsjerte Henrik VII, som tysk-romersk keiser, inn i Italia i spissen for 5000 soldater. Dante så i ham en ny [[Karl den store]] som kunne gjenopprette Romerrikets storhet og fravriste de svarte guelferne deres makt i Firenze. Han skrev til Henrik VII og flere italienske fyrster med krav om at de svarte guelferne måtte bekjempes. Ved å blande religion og private anliggender i skrifter, manet han fram Guds verste raseri mot sin hjemby og foreslo flere særskilte mål på sine personlige fiender. Det var i løpet av den samme tiden hvor han skrev ''De Monarchia'', som fremmet et universalt monarki under Henrik VII.<ref>Popham, Peter (19. juni 2008): [http://www.independent.co.uk/news/world/europe/return-of-dante-the-guelphs-and-the-ghibellines-850012.html «Return of Dante: the Guelphs and the Ghibellines»], ''The Independent''</ref> Her vil Dante først bevise at verden trenger å stå under en hersker som skaffer fred, deretter vil han påvise at da [[Romerriket]] vant over alle sine fiender, var det for at Gud ville i keiseren skaffe verden en slik hersker.<ref>Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 25</ref>

Ved et tidspunkt under hans landflyktighet, avlet han ''Den guddommelige komedie'', nøyaktig når er uklart. Verket er langt mer selvsikkert utført og i en langt større skala enn noen annet han hadd skrevet i Firenze; det er sannsynlig at han begynte med slikt omfattende diktverk etter at han innså at hans politiske ambisjoner, som hadde vært sentralt for ham fram til forvisningen, hadde stoppet opp, muligens for alltid. Det er også bemerkelsesverdig at han vendte tilbake til sin lengsler etter Beatrice med fornyet kraft og med en langt større mening enn i ''Vita Nuova''; i Convivio (skrevet ca.1304–1307) hadde han erklært at minnet om denne ungdommelige romansen tilhørte fortiden.

En tidlig ytre indikasjon på at diktverket var underveis er en notis av Francesco da Barberino, stukket unna i hans ''Documenti d'Amore'' («Kjærlighetens lekse»), skrevet antagelig i 1314 eller tidlig i 1315. I omtale av [[Vergil]], bemerker Francesco i anerkjennende ord at Dante fulgte de romerske klassikerne i et dikt kalt «Komedie» og at lokaliseringen av diktet (eller deler av det) var i underverden, det vil si i helvete.<ref>Tigerstedt, E.N. (1967): ''Dante; Tiden Mannen Verket'', Bonniers, Stockholm.</ref> Dette korte notatet gir intet ubestridelige indikasjon om han selv hadde sett eller lest ''Inferno'', eller om deler av det hadde blitt utgitt, men det indikerer at diktverket er underveis og at skissene til diktverket må ha skjedd en del år i forveien. Det har blitt foreslått at kunnskapen om Dantes verk også ligger under en del av illustrasjonene i Francesco da Barberinos tidligere ''Officiolum'', ca. 1305–1308, et manuskript som ble gjenfunnet først i 2003.<ref>Bertolo, Fabio M. (2003): [http://www.spolia.it/online/en/argomenti/letterature_romanze/filologia/2003/barberino.htm «L′Officiolum ritrovato di Francesco da Barberino»] i: ''Spolia—Journal of Medieval Studies''.</ref> ''Inferno'' ble publisert i [[1317]], det er etablert ved siterte linjer innfelt i margene på samtidige daterte nedtegnelser fra Bologna, men det er ingen sikkerhet om alle de tre delene av diktverket ble publisert i helhet eller utgitt som en del cantoer om gangen. ''Paradiso'' synes å ha blitt utgitt [[posthum]]t.

I Firenze benådet Baldo d'Aguglione de fleste av de landflyktige hvite guelferne og lot dem å komme tilbake til byen. Imidlertid hadde Dante gått altfor langt i sine hatske brev til Arrigo (Henrik VII), så benådningen omfattet ikke ham.

I 1312 angrep Henrik VII byen og beseiret de svarte guelfere, men det er ingen bevis for at Dante var involvert. En del sier at han nektet å delta i angrepet på sin hjemby av en utlending, andre antyder at han hadde blitt upopulær også hos de hvite guelfere, og at ethvert spor av hans ankomst var blitt fjernet. Henrik VII døde fra feber allerede i 1313, og med ham død ethvert håp om at Dante kunne se Firenze igjen. Han reiste til [[Verona]] hvor Alberto Canfrancesco «Cangrande» della Scala<ref>[https://www.histouring.com/en/cangrande-della-scala/ Alberto Canfrancesco «Cangrande» della Scala]</ref> lot ham leve i en viss sikkerhet, og antagelig også i en rimelig grad av velstand. della Scala slapp iallfall inn i Dantes paradis (''Paradiso'', XVII, 76).

I 1315 ble Firenze tvunget av Uguccione della Faggiuola (militæroffiseren som kontrollerte byen) å gi [[amnesti]] til de landflyktige, inkludert Dante, men for dette krevde byen en offentlig botsøving i form av en stor bot. Dante nektet og foretrakk å forbli i eksil. Da Uguccione beseiret Firenze, ble Dantes dødsdom bekreftet og utvidet til hans sønner. Han håpet fortsatt sent i livet at han kunne bli invitert tilbake til Firenze under betingelser som var ærverdige. For Dante var landsforvisning så nært opp til døden som han kunne komme, og fjernet det meste av hans identitet og hans arv. Han skrev om sin smerte og sin forvisning i ''Paradiso'', XVII (55–60), hvor Cacciaguida, hans tippoldefar, advarte ham om hva han kunne forvente.
[[Fil:Dante's tomb (Ravenna) - Facade.jpg|thumb|left|Dantes gravkammer i Ravenna, reist i 1870.]]
[[Fil:Stefano Ricci, monumento a dante alighieri, 1829, 01.jpg|thumb|Gravmonument for Dante i Firenze.]]
Fyrst Guido Novello da Polenta inviterte ham til [[Ravenna]] i 1318, og Dante aksepterte. Han gjorde ferdig ''Paradiso'' og døde i 1321, 56 år gammel. Det skjedde på tilbakereise til Ravenna fra en diplomatisk tur til [[Venezia]], muligens var han blitt smittet av [[malaria]] der. Han ble gravlagt i Ravenna ved kirken San Pier Maggiore (senere kalt for San Francesco). Bernardo Bembo, pretor av Venezia, reiste en grav for ham i 1483. På graven står en del vers av Bernardo Canaccio, en venn av Dante, dedisert til Firenze:
:''parvi Florentia mater amoris''
:''«Florence, mother of little love»''
Firenze kom til sist til å angre på Dantes forvisning, og byen gjorde gjentatte forespørsler om å få utlevert dikterens levninger. Ravenna nektet og ved et tidspunkt gikk de så langt som å skjule hans levninger bak en falsk vegg i klosteret. Uansett ble en grav reiste for ham i Firenze i 1829 i basilikaen til Santa Croce. Graven har stått tom siden da ettersom hans levninger fortsatt er i Ravenna, langt fra det land som han elsket. Fronten på graven i Firenze har følgende tekst: ''Onorate l'altissimo poeta'', hvilket betyr «Æres den mest opphøyde poet», et [[sitat]] fra fjerde ''canto'' av ''Inferno'', om Vergils velkomst da han gjenforenes med de store antikke dikterne som tilbringer evigheten i [[limbo]]. Den påfølgende linjen, ''L'ombra sua torna, ch'era dipartita'' («hans ånd, som hadde forlatt oss, er tilbake»), er påfallende nok ikke gjentatt på den tomme graven.

I 2007 ble Dantes ansiktstrekk rekonstruert som et fellesprosjekt. Kunstnere fra universitetet i Pisa og ingeniører fra universitetet i Bologna ved Forli konturerte en modell som framstilte Dantes trekk som noe annerledes enn man tidligere forestilte seg.<ref>Pullella, Philip (12. januar 2007): [http://www.reuters.com/article/oddlyEnoughNews/idUSL1171092320070112 «Dante gets posthumous nose job – 700 years on»]. ''Statesman'' (Reuters)</ref><ref>Benazzi S. (2009): «The Face of the Poet Dante Alighieri, Reconstructed by Virtual Modeling and Forensic Anthropology Techniques» i: ''Journal of Archaeological Science'' '''36''' (2): 278–283. doi:[http://dx.doi.org/10.1016%2Fj.jas.2008.09.006 10.1016/j.jas.2008.09.006]</ref>