Redigerer Dansk Vestindia (avsnitt)

== Historie ==
=== Etablering av kolonien ===
[[Fil:Christian V of Denmark.jpg|thumb|left|Kong [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] av Danmark-Norge, besatt av tanken på å ha en sterk koloni i Vestindia]]

Ved inngangen til 1600-tallet hadde de store kolonimaktene, først og fremst [[Spania]], men også [[Nederland]], [[Frankrike]] og [[England]], kolonisert det meste av Karibia og for Spanias vedkommende stort sett hele [[Sør-Amerika]] utenom [[Brasil]]. Men ingen av disse kolonimaktene hadde vist interesse for St. Thomas. Den danske kongen ga nederlenderen Johann de Villum et kongelig privilegiebrev som ga ham enerett på handel mellom Danmark og Vestindia. Først i 1652 så danske kjøpmenn mulighetene som lå i handel med øya, da skipet «Fortuna» kom til København med en verdifull last. Kjøpmennene overtalte [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] av Danmark-Norge til å stifte [[Caribiske Kompagni]].<ref name="Jeppe Søe">
{{Kilde www
| utgiver= 
| forfatter= Jeppe Søe
| utgivelsesdato= 
| tittel= Sukker, slaver og sørøvere
| url= http://www.sydbank.dk/inc/pdf/sydbankpt/2006-02/side_10-12.pdf
| besøksdato= 12. juni 2007
| kommentar= 
| språk= Dansk
| url-status=død
| arkivurl= https://web.archive.org/web/20110719132052/http://www.sydbank.dk/inc/pdf/sydbankpt/2006-02/side_10-12.pdf
| arkivdato= 2011-07-19
}}</ref>

[[6. mai]] [[1665]] ble Erik Nielsen Smit utnevnt til guvernør, og [[1. juli]] seilte han med sitt mannskap fra København med skipet «Eendragt». Oppgaven var å kolonisere St. Thomas. Øya hadde tidligere vært befolket av indianere, men disse hadde spanjolene fraktet til sine øyer som slaver. I februar 1666 gikk den første lasten med [[sukker]], [[kakao]], [[kanel]] og [[pokkenholt]] til [[København]]. Mest sannsynlig var disse varene innkjøpt fra andre øyer. Koloniseringsforsøket ble vanskeligere enn først antatt. Erik Nielsen Smit døde etter kort tid, det ble mangel på mat, og øya ble jevnlig plyndret av pirater. I 1668 dro de siste overlevende hjem til Danmark.

I 1670 kom Christian V på tronen, og året etter ble [[Vestindisk-guineisk Kompagni]] etablert, et privilegert selskap som fikk monopol på handel mellom St. Thomas og Danmark. Den erfarne vestindiafareren [[Jørgen Iversen Dyppel]] ble utnevnt til guvernør. Med seg på overfarten i skipet «Færø» hadde han 190 menn og kvinner og materialer til å oppføre en liten landsby. Under et opphold i Bergen mønstret flere nordmenn på, ettersom flere av mannskapet hadde stukket av. Etter ankomst til St. Thomas begynte byggingen av et fort for å kunne forsvare den nye kolonien. Etter et halvt år var 161 av de opprinnelige 190 døde, og de danske kolonistene måtte få forsterkninger av forviste eller straffeforfulgte nederlendere og engelskmenn. Jørgen Iversen Dyppels fort stod ferdig i 1680 og ble oppkalt etter kong [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] av Danmark-Norge. [[Fort Christian]] ble i tillegg til å være et forsvarsverk også brukt som rådhus, [[Den evangelisk-lutherske kirke|luthersk]] kirke og møteplass for lokalbefolkningen.<ref name="Jeppe Søe" />. 

Det var vanskelig å få bemannet skipene som seilte over til St. Thomas på grunn av historiene om en lang og vanskelig overfart og om livet i Vestindia med sykdom, varme og den nesten sikre død. For å få nok folk ble størstedelen av besetningen hentet fra fengsler og forbedringsanstalter.<ref name="Jeppe Søe2">{{Kilde www
|url = http://www.soe.dk/om_jeppe/danmarks_vestindien/danmarks_vestindien.html
|tittel = Danmarks Vestindien
|forfatter = Jeppe Søe
|språk = Dansk
|url-status=død
|arkivurl = https://web.archive.org/web/20080429224110/http://www.soe.dk/om_jeppe/danmarks_vestindien/danmarks_vestindien.html
|arkivdato = 2008-04-29
}}</ref>
Det var vanlig at mer enn hver tredje døde underveis og at like mange døde innen seks måneder etter ankomst til St. Thomas.<ref name="Jeppe Søe2" />

[[Fil:USVI St. Thomas - Charlotte Amalie - Blackbeard Castle.JPG|thumb|[[Skytsborg]] er det eneste gjenværende vakttårnet på St. Thomas og Vestindia fra kolonitiden på 1600-tallet og har beholdt sitt opprinnelige utseende. Ifølge et sagn hadde sjørøveren [[Edward Teach|Edward «Blackbeard» Teach]] tilhold i Skytsborg. {{Byline|Martin Lie}}]]

[[Nicolai Esmit]] fra Holsten ble utnevnt til guvernør etter Iversen Dyppel, dels på grunn av at den danske stat skyldte ham penger, og dels fordi han hadde 30 års erfaring i Vestindia. Esmit behandlet slavene direkte sadistisk, og han gikk i ledtog med de mange [[sjørøver]]e som på denne tiden herjet over hele Vestindia. Esmit grunnla byen Taphus, fra 1689 kjent som [[Charlotte Amalie (by)|Charlotte Amalie]]. Navnet Taphus hadde sin bakgrunn i de mange vertshus som Esmit oppførte. Esmit fant ut at han personlig kunne tjene mange penger på å la piratene bruke St. Thomas som base for deres mange tokter mot spesielt engelske og franske skip. Storbritannia protesterte mot dette overfor den danske regjering med beskjed om at hvis den ikke selv kunne holde orden i eget hus, ville britene gå inn og ta St. Thomas. Dette førte til at Nicolai Esmit ble kalt hjem til Danmark.

Jørgen Iversen Dyppel ble av Kongen overtalt til å ta en ny periode i Dansk Vestindia.<ref name="Jeppe Søe2" /> Å skaffe en besetning til Iversen Dyppels skip til St. Thomas viste seg å bli vanskelig. Ingen danske offiserer ønsket å delta på overfarten, og nederlandske offiserer ble rekruttert i stedet. Størstedelen av den øvrige besetningen måtte hentes fra Københavns fengsler. Skipet dro fra København 10. november [[1682]], og helt fra starten av var det store uoverensstemmelser mellom Iversen Dyppel og offiserene. Etter to måneder til sjøs var skipet kun kommet til [[Den engelske kanal]], hvor besetningen gjorde mytteri. Iversen Dyppel, hans gravide kone og deres barn ble drept og kastet overbord.<ref name="Jeppe Søe2" /> Den samme skjebne led offiserene, med unntak av styrmannen, som ble tvunget til å føre skipet til [[Azorene]]. På øya [[Flores (Asorene)|Flores]] ble slavene, den unge assistenten Torgersen Rosenberg og en del matroser satt av. Kun Rosenberg overlevde og returnerte senere til Danmark.

=== Plantasjedrift og slavehold ===
{| table class="wikitable" border=0 cellspacing=1 cellpadding=0 align=right
|align="center" colspan=4 | Befolkningsutvikling<ref>
{{Kilde bok
| forfatter= Kenneth Bo Jørgensen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Turen går til Dansk Vestindien
| bind=
| utgave= 1. utgave
| utgivelsessted=København
| forlag=Politikens rejsebøger
| side=25
| isbn=ISBN 87-567-7333-1
| id=
| kommentar=
| url=}}</ref>
|-
!År
!Hvite
!Slaver
!Frikjøpte
|-
| align=right | 1679
| align=right | 156
| align=right | 175
|
|-
| align=right | 1688
| align=right | 148
| align=right | 422
|
|-
| align=right | 1733
| align=right | 208
| align=right | 1 087
|
|-
| align=right | 1764
| align=right | 1 200
| align=right | 9 000
|
|-
| align=right | 1791
| align=right | 2 600
| align=right | 27 608
|
|-
| align=right | 1800
| align=right | 3 500
| align=right | 35 000
|
|-
| align=right | 1830
| align=right | 3 700
| align=right | 26 000
| align=right | 13 000
|}

Produksjonen på øyene økte og de små familiebrukene vokste til å bli større plantasjer. Den økte produksjonen gjorde det nødvendig å skaffe mer arbeidskraft. Både St. Thomas og St. Jan var ubebodde, slik at arbeidskraft måtte hentes utenfra. Forsøket med å bruke [[indianer]]e fra det amerikanske fastlandet ble ikke vellykket, og man forsøkte å få unge dansker til å emigrere til St. Thomas. Få ville reise over til Vestindia av fri vilje, siden de hadde hørt skrekkelige historier om både overfarten og sykdommene som kunne ramme dem. Rekrutteringen ble flyttet til fengslene, hvor fanger med lange fengselsstraffer eller dødsdommer ble lovet frihet etter seks års arbeid på en plantasje. Få av de som inngikk avtalen overlevde seksårsperioden. Kompaniet vendte dermed blikket mot slaver fra [[Guinea (region)|Guinea]] i [[Afrika]], og i 1673 kom den første forsendelsen av afrikanske slaver.<ref>{{Kilde www
| utgiver= Dansk Vestindisk Selskap
| forfatter= 
| utgivelsesdato= 
| tittel= Historien om Dansk Vestindien
| url= http://www.dwis.dk/3_545_main.htm
| besøksdato= 12. juni 2007
| kommentar= 
| språk= Dansk
| arkiv-dato= 2007-08-13
| arkiv-url= https://web.archive.org/web/20070813220810/http://www.dwis.dk/3_545_main.htm
| url-status= yes
}}</ref> 

Antall slaver økte raskt, fra 175 i 1679 til 333 seks år senere. Selv med den store veksten var det mangel på arbeidskraft, og kompaniledelsen ønsket flere slaver. Skulle tilførselen av slaver bli for stor, kunne de alltids avhendes på de omkringliggende øyene. Men kompaniets dårlige økonomi førte til at for få slaveskip ble sendt over [[Mellompassasjen]] til å dekke plantasjeeiernes behov. For å løse problemet henvendte kompaniledelsen seg til kurfyrsten av [[Brandenburg]], som hadde store interesser i slavehandel, og tilbød ham å bruke St. Thomas som handelssted for de slavene som ble hentet fra Guinea. Til gjengjeld skulle Vestindisk-guineisk Kompagni få 1&nbsp;% av slavene som ble innført til øyene og 2&nbsp;% av slavene som ble videresolgt.<ref name="Thorkild Hansen">
{{Kilde bok
| forfatter= Thorkild Hansen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1970
| artikkel=
| tittel= Slavernes øer
| bind=
| utgave= 3. utgave, 2 opplag
| utgivelsessted=København
| forlag=Gyldendal
| side=38
| isbn=87-00-00862-1 
| id=
| kommentar=
| url=}}</ref>

Brandenburgerne var «tettpakkere», og fra 1690 til 1698 ble det sendt 32 slaveskip over Mellompassasjen, ofte med opptil 500 slaver om bord. St. Thomas ble et av de viktigste handelsstedene for internasjonal menneskehandel, hvor brorparten av slavene ble solgt til de omkringliggende øyene. I 1691 var antall slaver steget til 751, mens antall hvite utgjorde 385. Da brandenburgerne innstilte sin virksomhet, var det 1317 slaver på St. Thomas.

[[Fil:Christiansborg Castle2.jpg|thumb|Det danske slavefortet [[Christiansborg (fort)|Christiansborg]] på [[Gullkysten]] i [[Guinea (region)|Guinea]], i dag beliggende i [[Ghana]]s hovedstad [[Accra]].]]
Kompaniledelsen innså hvilke fortjenestemuligheter det lå i trekanthandelen og bygde flere slavefort langs [[Guineabukta]], hvor [[Christiansborg (fort)|Christiansborg]] utenfor dagens [[Accra]] var det største. Kompaniet kjøpte slavene av lokale høvdinger som hadde fanget dem i lokale stammekriger. I bytte mot [[Rom (brennevin)|rom]], våpen, krutt og klær fikk kompaniet slaver, elfenben og gull.

Et viktig skritt ble tatt i 1725, da Kompaniet for første gang tillot private slavehandlere å innføre slaver til Dansk Vestindia. Denne tillatelsen ble gitt etter britisk modell for å øke importen av slaver. Kjøpet av øya St. Croix i 1733 førte til en økonomisk omlegging – produksjonen på øyene gikk fra hovedvekt på bomull til sukker. Det viste seg vanskelig å få flere dansker til å innvandre, så øyene ble i stor grad befolket av utvandrede britiske katolikker som kom via [[Montserrat]]. I tillegg ble altså tilførselen av slaver økt, ikke minst gjennom private spanske slavehandlere.<ref>Hugh Thomas, ''The Slave Trade'', 1997, Phoenix edition, London 2006, side 255-256.</ref>

I 1791 var det 27&nbsp;608 slaver i Dansk Vestindia, men de offisielle tallene på slaver i Dansk Vestindia er sannsynligvis for lave. Plantasjeeierne måtte betale en fast sum i skatt pr slave, og de offisielle tallene er hentet fra skattelistene. Guvernør Erich Bredal klaget over at mange skattesnytere skjulte slavene sine i skogen når det var slavetelling.<ref name="Thorkild Hansen" />

Slavene bodde under dårlige forhold, ble tvunget til hardt arbeid og var nesten uten rettigheter. Slaveeierne kunne behandle slavene stort sett slik de ønsket, men slavene var også en kostbar investering som ikke måtte gå til grunne. Faren for opprør var alltid til stede, og flere opprør fant sted i Dansk Vestindia. 

Import av slaver ble forbudt i 1803, men da hadde også plantasjeeierne blitt «selvforsynt» ved at deres egne slaver fødte nok barn. Slaveriet ble avskaffet 45 år etter importforbudet av guvernør [[Peter von Scholten]] i forbindelse med et slaveopprør i Frederiksted på St. Croix. 

Totalt ble det sendt 120&nbsp;000 slaver fra de danske fortene i Guinea til øyene i Vestindia, hvor ca. 50&nbsp;000 gikk til Dansk Vestindia.

Plantasjeeierne tjente store formuer på denne tiden. Schimmelmann-familien stod i en særstilling, den ble på 1700-tallet Danmarks rikeste familie på grunn av sukkerhandelen fra Vestindia. Familien dominerte det økonomiske liv i Danmark – [[Heinrich Carl von Schimmelmann]] var finansminister i Danmark-Norge 1768–82, og hans sønn [[Ernst Heinrich von Schimmelmann]] fra 1784.<ref>Hugh Thomas, ''The Slave Trade'', 1997, Phoenix edition, London 2006, side 256.</ref>

=== St. Jan blir en del av kolonien ===
Da Danmark etablerte seg som kolonimakt i Vestindia på den ubebodde øya St. Thomas, skjedde det til protester både fra Storbritannia og Spania. Men etter kontakt mellom den danske og britiske kongen, fikk guvernøren over [[De britiske Leewardøyene]] beskjed om å bistå de danske kolonistene. Da guvernør [[Jørgen Iversen Dyppel]] noen år senere, i 1675, gjorde et forsøk på å kolonisere naboøya St. Jan, var britene ikke like medgjørlige, og de protesterte på koloniseringsforsøket. Danskene trakk seg tilbake, men uten å ha gitt opp håpet om å få herredømme over øya.

På 1680-tallet var forholdet mellom Storbritannia og Danmark kjølig på grunn av regimet til brødrene [[Adolph Esmit|Adolph]] og [[Nicolai Esmit]] og [[Gabriel Milan]]. Deres åpenlyse handel med [[pirat]]er var en virksomhet Storbritannia prøvde å få slutt på. I tillegg hevdet begge landene suverenitet over øya [[Vieques]]. Danskene hadde etablert en militær vaktpost på øya, men denne ble forlatt da en skotsk ekspedisjon kom frem til Vieques. Men danskene opprettholdt kravet på både St. Jan og Vieques til tross for utenlandske protester.

I 1715 ba guvernør Mikkel Knudsen Crone ledelsen i København om å få utforske både St. Jan og Vieques før hans guvernørperiode tok slutt, da jordsmonnet på St. Thomas begynte å bli utarmet og plantasjeeierne trengte alternativt land å dyrke. Ledelsen i det Vestindisk-guineiske Kompagni svarte ikke på henvendelsen, og planene ble dermed ikke gjennomført. Året etter rapporterte den nye guvernøren, Erich Bredal, at mange plantasjeeiere på St. Thomas ønsket å flytte til St. Jan, men fryktet britiske represalier.

I 1717 kom den britiske guvernøren [[Walter Hamilton]] til St. Thomas med orlogsskipet HMS «Scarborough», og han advarte danskene mot å drive tømmerhogst på St. Jan. Vestindisk-guineisk Kompagni i København var ikke klar over britenes nye forbud mot dansk virksomhet på St. Jan, og derfor hadde det samtidig beordret guvernør Bredal til å kolonisere øya. Ledelsen i København antok at to års stillhet fra britene hadde gjort tiden moden for dansk kolonisering. I tillegg følte kompaniet at man måtte gjøre noe, da britene året i forveien hadde sendt ekspedisjoner til både Vieques og St. Jan, kanskje for å kartlegge og senere annektere øyene. Men på tross av ordren om å annektere St. Jan ble ingenting gjort i 1717, da Bredal fryktet for konsekvensene etter den britiske advarselen mot tømmerhogst på St. Jan.

[[Fil:USVI - St. John - Coral Bay - Map from 1720.jpg|thumb|Kart over [[Coral Bay, De amerikanske Jomfruøyer|Coral Bay]] fra 1720. Coral Bay på St. Jans østside var det første stedet hvor danskene bosatte seg.]]
I september 1717 annekterte britene Vieques, og det begynte å haste med å få kontroll over St. Jan før britene også tok kontroll over denne øya. Høsten 1718 ble guvernør Hamilton presset av plantasjeeierne fra [[Anguilla]], [[Tortola]] og [[Spanish Town]] til heller å kolonisere St. Croix. De britiske plantasjeeierne beskrev St. Jan som «en liten ubebyggelig og kupert øy» og dermed fikk annektering av St. Jan lav prioritet hos britene.

25. mars 1718 annekterte guvernør Bredal St. Jan, og det danske flagget ble heist på plantasjen Carolina i [[Coral Bay, De amerikanske Jomfruøyer|Coral Bay]].<ref>
{{Kilde www 
|url= http://www.stjohnhistoricalsociety.org/Articles/DanishStruggle.htm 
|tittel= The Danish Struggle to Colonize St. John 
|besøksdato= 16. september 2007 
|forfatter= Jan Frey 
|utgiver= St. John Historical Society 
|språk= Engelsk 
|url-status=død 
|arkivurl= https://web.archive.org/web/20080422214009/http://www.stjohnhistoricalsociety.org/Articles/DanishStruggle.htm 
|arkivdato= 2008-04-22 
}}
</ref>
Britene svarte med å sende et orlogsskip til St. Thomas med krav om tilbaketrekking fra St. Jan. Kravet ble avvist av guvernør Bredal, og britene, som hadde fått ordre om å ikke bruke makt, trakk seg tilbake. Like etter ble rydding av skog, oppføring av [[plantasje]]r og bygging av fortet Fortsberg igangsatt. 

Hamiltons etterfølger, [[John Hart]], ba koloniledelsen i London om å erobre St. Jan fra danskene i 1722 og 1724, men fikk til svar at St. Jan ikke var verd en konflikt. I 1726 ble det sendt melding til Vestindisk-guineisk Kompagni om at man kunne betrakte øya som bebodd. I løpet av de 15 første årene ble det anlagt 109 [[tobakk]]-, [[bomull]]s- og sukkerplantasjer som dekket det meste av øya.<ref name="Virgin Islands Now">
{{Kilde www
|url= http://www.vinow.com/stjohn/History/ 
|tittel= St. John, Virgin Islands: Facts & History 
|besøksdato=16. september 2007 
| utgiver= Virgin Islands Now 
|språk= Engelsk}}</ref>

I 1762 frafalt Storbritannia sitt krav på St. Jan og anerkjente danskenes suverenitet.<ref name="Virgin Islands Now" />

=== Kjøp av øya St. Croix ===
16 år etter annekteringen av St. Jan, ble øya St. Croix en del av kolonien. [[St. Croix]] var eid av [[Malteserordenen]] etter at de fikk øya som en [[testament]]arisk gave av [[Phillippe de Longvilliers de Poincy]], guvernør i den franske kolonien [[St. Kitts|Saint-Christophe]] i 1660. De solgte den kort tid etter til [[Fransk Vestindisk kompani]] i [[1665]]. Under guvernør Dubois ble kolonien lønnsom med over 90 plantasjer som dyrket [[tobakk]], [[bomull]] og [[sukkerrør]]. Etter Dubois' død kom kolonien inn i en [[resesjon]] og øya ble forlatt og i 1733 solgt til Vestindisk-guineisk Kompagni. Dette selskapet satte ikke krav til nasjonalitet til sine kolonister og tiltrakk seg ganske snart spanske [[jøder]], franske [[hugenotter]] og engelske nybyggere, de sistnevnte ble de som kom til å dominere øya.<ref>{{Kilde www
| utgiver= usvi.net
| forfatter= Frans Lawaetz
| utgivelsesdato= 
| tittel= The History of St. Croix
| url= http://www.usvi.net/usvi/stx/history.html
| besøksdato= 13. juni 2007
| kommentar= 
| språk= Engelsk
| url-status=død
| arkivurl= https://web.archive.org/web/20120204075437/http://www.usvi.net/usvi/stx/history.html
| arkivdato= 2012-02-04
}}</ref>

Vestindisk-guineisk Kompagni hadde etter overtagelsen av øya dårlig overblikk over forholdene og kjente verken øyas størrelse eller form. Kompaniledelsen i København hadde et 60 år gammelt fransk kart (fra 1671) som ble brukt til å utarbeide et av overslagene over hvor mange plantasjer som kunne anlegges på øya. Det gamle franske kartet viste seg å inneholde grove feil. Blant annet ble øyas areal overdrevet med nær 100%. I og med at kompaniet hadde tenkt å selge plantasjetomtene til høye priser, i motsetning til på St. Thomas og St. Jan, hvor tomtene ble utdelt gratis til nybyggerne, ble forventede inntekter fra tomtesalg, beskatning og tollinntekter fra sukkereksporten overvurdert.<ref name="Daniel Hopkins">{{Kilde www
| utgiver= Society for the History of Discoveries
| forfatter= Daniel Hopkins
| utgivelsesdato= oktober 1990
| tittel= Kortlægningen af St. Croix, Dansk Vestindien i 1700-tallet
| url= http://www.galathea3.dk/dk/Menu/Forskning/St.+Croix+i+fortid+og+nutid/Materiale/tekster/Kortl%C3%A6gningen+af+St+Croix+i+1700-tallet
| besøksdato= 25. november 2007
| kommentar= 
| språk= Dansk
}}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Kompaniets ledelse stolte ikke helt på det franske kartets nøyaktighet, og rett etter overtagelsen ble en militær landmåler satt til å kartlegge øya. Primæroppgaven hans var å skaffe informasjon om havneforhold og terrengformasjoner og måle opp plantasjeeiendommene.

[[Fil:St. Croix map from 1750 Cronenberg.jpg|thumb|Det første danske kartet over St. Croix. Johan Cronenberg og Johan Jægersberg, 1750.]]
Aksjonærene i Vestindisk-guineisk Kompagni ble i 1733 tvunget til å skyte inn mer kapital eller tape sitt opprinnelige innskudd. For å gjøre kapitalutvidelsen mer akseptabel ble aksjonærene tilbudt hver sin plantasjetomt, ferdig oppmålt og utstukket før overdragelsen. Målet var å dele inn øya i 300 plantasjer, hver på 60 [[hektar]]. Blant kompaniets aksjonærer var [[Christian VI]], hans familie og mange av hans ministre, alle personer som innga tillit til kompaniets tomtesalg. Oppmålingen av øya fikk høy prioritet, og på bakgrunn av øyas beskjedne størrelse (37 km lang og 8 km bred) var det ventet at denne ville bli ferdig i løpet av et par måneder. Men arbeidet varte t i årevis på grunn av utilstrekkelig økonomi og personale. Kompaniets ledelse ble både overrasket og irritert over den lokale administrasjonens manglende evne til å fremskaffe kart over øya, og den offisielle brevvekslingen bar preg av unnskyldninger, motbeskyldninger og forsinkelsestaktikker. I 1750 var det første danske kartet over hele øya ferdig, slik at man var uavhengig av det gamle franske kartet. Kartet ble signert av Johan Cronenberg og Johan Jægersberg. I tiden frem til ferdigstillelsen av kartet brukte kompaniet en rekke midlertidige kart for å kunne selge tomtene.<ref name="Daniel Hopkins" />

Johan Cronenberg og Johan Jægersbergs kart ble tegnet i målestokk 1:30&nbsp;000 og hadde derfor plass til flere detaljer, slik at terrengformer, bygninger og slavehytter var inntegnet. Øyas nordvestkyst var derimot unøyaktig tegnet, noe som kan skyldes at Cronenberg en tid var utvist fra St. Croix på grunn av et forhold til en gift kvinne.

[[Fil:St Croix map.jpg|thumb|Jens Mikkelsen Beck kart over St. Croix fra 1754.]]
I 1754 ble det utgitt et nytt kart over St. Croix tegnet av den nye landmåleren Jens Mikkelsen Beck. Beck stod for salget av tomtene på øyas nordside og hadde derfor forbedret kartets nøyaktighet her og lagt inn kart over Christiansted og den planlagte byen Frederiksted. Fordelen med Becks kart var at det var en ren og skarp tegning uten forsøk på å avbilde terrenget. I motsetning til Cronenbergs kart var forståelsen uavhengig av fargene, og det var derfor bedre egnet for trykking.

=== Slaveopprør på St. Jan ===
[[fil:Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee - no-nb digibok 2007092512003-157.jpg|thumb|«Die Königl. Trouppen in West-Indien» fra en bok utgitt i 1763.]]
I 1690 hadde det vært et slaveopprør på [[Jamaica]], og det var frykt for at opprøret skulle spre seg til andre øyer, også til Dansk Vestindia. 43 år senere, i 1733, brøt det ut et slaveopprør på St. Jan. Høsten 1725 ble øyene rammet av en orkan. Store deler av avlingene ble ødelagt, og konsekvensen ble sult og død blant slavene. I 1733 ble øyene på nytt rammet av orkan og tørke. Slavene fryktet gjentagelse av forholdene i 1725. Noen slaver forsøkte å rømme fra øya, og andre samlet seg i november til et angrep mot fortet på St. Jan. Etter massedrap av plantasjeeiere og soldater overtok slavene kontrollen over St. Jan i fem måneder. Danmark fikk til slutt hjelp av Frankrike, som tidligere samme år hadde solgt St. Croix til danskene.<ref name="SurtSødt.dk">{{Kilde www
 |utgiver=SurtSødt.dk 
 |forfatter= 
 |utgivelsesdato= 
 |tittel=Begivenheder 1733 
 |url=http://www.surtsoedt.dk/pages/leksikon/begivenheder/syttentreogtredve.html 
 |besøksdato=26. november 2007 
 |kommentar= 
 |språk=Dansk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120121020147/http://www.surtsoedt.dk/pages/leksikon/begivenheder/syttentreogtredve.html 
 |arkivdato=2012-01-21 
}}</ref>
I 1733 bestod kolonien av øyene St. Thomas og St. Jan, som begge var oppdyrkede og veletablerte samfunn basert på slavearbeid. Ifølge offisiell statistikk var 80&nbsp;% av befolkningen slaver, men sannsynligvis var andelen høyere fordi eierne ville unngå beskatningen etter antall. De hvite bekymret seg for det skjeve styrkeforholdet. [[Slaveopprøret på St. Jan i 1733]] viste at de hadde grunn til slik bekymring. Etter opprøret på St. John ble i 1733 innført et reglement som skulle avskrekke slavene fra nye opprør. Reglementet, omtalt som ''[[Gardelins reglement]]'', var strengt og gir detaljerte beskrivelser av straff. Deltagelse i opprør ble straffet med henrettelse og mindre forbrytelser som «maron» (rømning fra plantasjen) og tyveri ble straffet med [[Brennemerking (straff)|brennmerking]] i pannen, amputasjon av kroppsdeler eller piskeslag.

=== Britisk okkupasjon under Napoleonskrigene ===
Fra slutten av 1700-tallet brakte økt handel stor velstand til Danmark-Norge. Den dansk-norske handelsflåte var beskyttet av orlogsflåten, som hadde nytt godt av landets nøytralitet i forbindelse med krigene i Europa. Men likevel ble de nøytrale dansk-norske skipene utsatt for overgrep av krigførende nasjoner til sjøs. I tillegg var det strid om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigførende nasjoner. De stadige overgrepene førte til at Danmark-Norge stiftet et nøytralitetsforbund med Russland, Sverige og Preussen. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å la den gå i [[konvoi]]. Storbritannia, som var den ledende sjømakt, følte dette som en trussel. 

[[Fil:USVI St. Thomas Charlotte Amalie Fort Christian.JPG|thumb|[[Fort Christian]] ble påbegynt i 1671 og er Jomfruøyenes eldste bygning. {{Byline|Martin Lie}}]]

Som følge av den tilspissede situasjonen mellom Danmark og Storbritannia besluttet Storbritannia i januar 1801 å innføre [[embargo]] mot Dansk Vestindia, og ved utgangen av februar gikk det rykter i Dansk Vestindia om at Storbritannia var i gang med å samle en hær– og flåtestyrke i den hensikt å okkupere øyene. På bakgrunn av disse ryktene besluttet generalguvernør [[Wilhelm Anton Lindemann]] å sende ut to skip fra [[Christiansted]] på St. Croix 3. mars 1801. Skipene, [[brigg]]en «Lougen» og [[skonnert]]en «Den Aarvagne», seilte nordover mot St. Thomas for å speide etter britiske skip. På ettermiddagen samme dag nærmet «Lougen» seg skjæret [[Fugleklippen]] like vest for St. Thomas og fikk øye på to britiske skip, fregatten «The Arab» og [[kaperbåt]]en «Experiment». «The Arab» kom seilende mot «Lougen» og avfyrte uten forvarsel tre skarpe skudd mot skipet. Kapteinen på «Lougen», kapteinløytnant [[Carl Vilhelm Jessen]], ropte over til «The Arab» for å finne ut bakgrunnen for skuddene, men fikk ikke noe svar. Han besluttet derfor å avfyre et skarpskudd under «The Arab»s flagg, noe som resulterte i at britene avfyrte en hel bredside tilbake.<ref name="Johnny E. Balsved">
{{Kilde www 
| url = http://www.navalhistory.dk/danish/historien/1801_1814/Lougen_Fugleklippen_1801.htm 
| tittel = Slaget ved Fugleklippen (1801) 
| besøksdato = 2. september 2007 
| forfatter = Johnny E. Balsved 
| utgiver = Danish Naval History 
| språk = Dansk 
| url-status=død 
| arkivurl = https://web.archive.org/web/20070817045346/http://navalhistory.dk/Danish/Historien/1801_1814/Lougen_Fugleklippen_1801.htm 
| arkivdato = 2007-08-17 
}}
</ref> Jessen signaliserte til «Den Aarvagne»s kaptein om å returnere til Christiansted for å underrette generalguvernøren om kamphandlingene. «Experiment» bistod «The Arab» i trefningen og «Lougen» kom dermed i kryssild. «Lougen» satte under kamphandlingene kursen mot Charlotte Amalie for å få bistand fra kanonene på [[Fort Christian]]. Fortets kanoner gjorde betydelig skade på de britiske skipene, som returnerte til [[Tortola]]. [[Slaget ved Fugleklippen]] var over etter en times kamphandlinger.<ref name="Johnny E. Balsved" />

[[28. mars]] ankom en britisk flåte på tre [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]], seks [[fregatt]]er og 20 andre skip St. Thomas. Flåten under kommando av viseadmiral [[John Thomas Duckworth]] hadde 4&nbsp;000 soldater under kommando av general Trigge om bord. Øyas guvernør [[Casimir Wilhelm von Scholten]] overga seg uten kamp, og briggen «Lougen», som tidligere i måneden hadde kommet velberget fra slaget ved Fugleklippen, falt i britiske hender. Tre dager senere måtte også generalguvernør [[Wilhelm Anton Lindemann]] overgi seg på St. Croix. To dager etter at [[Christian VII]] hadde tapt sin kronkoloni til britene, innledet den britiske marinen [[angrepet på Københavns red]].

Etter 11 måneders okkupasjon hadde situasjonen i Europa endret seg. Storbritannia og Frankrike hadde sluttet fred og kontrollen over Dansk Vestindia ble tilbakeført til Danmark [[16. februar]] [[1802]].

9. juli 1807 hadde [[Alexander_I_av_Russland|tsar Alexander av Russland]] inngått en [[allianse]] med sin tidligere fiende [[Napoleon]]. De inngikk også en hemmelig avtale om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for britiske skip, samt å tvinge disse landene inn i det fransk-russiske forbund. 

Britene fikk kjennskap til avtalen og sendte derfor en flåte mot København for å forsøke å overtale Danmark til å inngå et forbund med Storbritannia, og samtidig pantsette hele flåten som forsikring på at avtalen skulle overholdes. På bakgrunn av den dansk-norske nøytralitet i Napoleonskrigene nektet regjeringen å godta en slik avtale, noe som resulterte i at engelskmennene 2. september 1807 innledet et [[Slaget om København (1807)|bombardement av København by]]. Den 7. september, da byen var utbrent, ødelagt og mer enn 2000 sivile liv hadde gått tapt, besluttet den danske general [[Heinrich Ernst Peymann]] å overgi både København by og flåten til den engelske admiral [[James Gambier]]. Britene okkuperte Dansk Vestindia i desember samme år, en okkupasjon som ble avsluttet 20. november 1815. 

Okkupasjonene på begynnelsen av 1800-tallet medførte få endringer for befolkningen i Dansk Vestindia, da britene ikke endret på regler eller samfunnsoppbygging. De eneste som ble påvirket var generalguvernøren, tollerne og militært personell, som enten ble skiftet ut eller avvæpnet. Plantasjeeierne kunne fremdeles dyrke og selge sukker, men under den britiske okkupasjonen måtte varene selges til Storbritannia og ikke Danmark.

=== Forbudet mot slaveri ===
[[Fil:Peter von Scholten.jpg|thumb|Generalguvernør [[Peter von Scholten]] avskaffet slaveriet i Dansk Vestindia.]]
[[Fil:Fort Fredrik.JPG|thumb|[[Fort Frederik]] i Frederiksted hvor kunngjøringen av slaveriets avskaffelse ble kunngjort av Peter von Scholten. {{Byline|Martin Lie}}]]

Internt i [[vestindisk-guineisk Kompagni]] hevet det seg med jevne mellomrom kritiske røster mot slaveriet. Argumentet var at handelen økonomisk sett var ulønnsom. Kompaniets regnskapsfører fra [[1708]], Frederik Holmsted, var trolig den første som fremmet dette synet internt i administrasjonen, men han fikk ikke gjennomslag. Til tross for prisoppgang på slaver i Afrika forble handelen lønnsom en stund til.<ref>Hugh Thomas, ''The Slave Trade'', 1997, Phoenix edition, London 2006, side 443.</ref>

Det ble derimot nedsatt en Slavehandelskommisjon, som like over nyttår 1792 innstilte på at slavehandelen burde opphøre fra 1803. På dette tidspunktet var kolonienes lønnsomhet allerede svært lav, selv om de fleste plantasjene i Vestindia isolert sett var lukrative. Kommisjonen avga sin innstilling nettopp til finansminister Ernst Schimmelmann, som til tross for at han stadig eide fire sukkerplantasjer på St.Croix, var en liberal og fremsynt politiker. Ikke minst var han direkte influert av abolisjonistene i England.<ref>Hugh Thomas, ''The Slave Trade'', 1997, Phoenix edition, London 2006, side 525.</ref>

Danmark-Norge var den første europeiske slavehandlende stat som besluttet å forby sin slavehandel fra Afrika til Vestindia.<ref name="perler">{{Kilde www| utgiver=Rigsarkivet| forfatter=| utgivelsesdato=| tittel=Perler fra arkivet| url=http://www.virgin-islands-history.dk/high.asp| besøksdato=10. juli 2007| kommentar=| språk=Dansk| url-status=død| arkivurl=https://web.archive.org/web/20120717082655/http://www.virgin-islands-history.dk/high.asp| arkivdato=2012-07-17}}</ref> Den kongelige forordning ble utstedt 16. mars 1792, men trådte ikke i kraft før ti år senere, 1. januar 1803. Det var kun kjøp av nye slaver fra Afrika som ble forbudt, intern handel i Dansk Vestindia var fortsatt lov. Og spesielt St. Thomas fortsatte å være en viktig transitthavn for slaver til [[Puerto Rico]], ikke minst via spanske slavehandlere. Danske skip fraktet selv over 12&nbsp;000 slaver til Cuba mellom 1790 og 1807.<ref>Hugh Thomas, ''The Slave Trade'', 1997, Phoenix edition, London 2006, side 525–526.</ref>

[[Frederiksted]] ble skueplass for en viktig begivenhet i Dansk Vestindias historie, da 8&nbsp;000 slaver i 1848 marsjerte for å gjøre krav på øyeblikkelig frigivelse,<ref name="Erik Gøbel">{{Kilde www| utgiver=Rigsarkivet| forfatter=Erik Gøbel| utgivelsesdato=| tittel=Dansk Vestindien| url=http://www.virgin-islands-history.dk/vi_hist.asp| besøksdato=13. juni 2007| kommentar=| språk=Dansk| url-status=død| arkivurl=https://web.archive.org/web/20120729032833/http://www.virgin-islands-history.dk/vi_hist.asp| arkivdato=2012-07-29}}</ref> i stedet for å vente på den danske kongens forslag om gradvis frigivelse over 12 år. Slavene truet med å gjøre opprør og sette fyr på hele byen. Guvernør [[Peter von Scholten]], som var klar over trusselen, leste selv fra [[Fort Frederik]] sin kunngjøring: 
{{Sitat|Alle de, der på De Danske Vestindiske Øer ikke er frie, kan fra i dag anse sig for at være frie|}}
Avskaffelsen av slaveriet førte ikke til bedre kår for slavene. Tidligere hadde en slaveeier en viss interesse av å holde slavene i live, men etter at slavene var blitt lønnsmottakere hadde ikke slaveeierne denne interessen. Denne hendelsen ble starten på en rekke problemer for kolonimakten og plantasjeeierne, spesielt på St. Croix, hvor det var flest plantasjer. 30 år senere gjorde de frigitte slavene opprør i Frederiksted på grunn av manglende reformer etter slaveriets opphør.<ref name="Erik Gøbel" /> Varehusene, pakkhusene og butikkene ble plyndret og satt fyr på. Militære styrker fra [[Christiansted]] kom til Frederiksted for å drive opprørerne ut av byen. 

Opprøret fortsatte i fem dager og forflyttet seg gradvis ut på landet, hvor det ble satt fyr på sukkerraffinerier og en rekke gods. Begivenheten gikk over i historien som «Den store ildebrand» i 1878.

=== Landarbeiderstreik i årene før salget av øyene ===
Våren 1915 hadde [[David Hamilton Jackson]] organisert den sorte landarbeiderbefolkningen i en [[fagforening]], og for første gang kunne de bruke [[streik]]evåpenet i kampen for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. For den hvite befolkningen var streiken ikke kun en trussel om økonomisk katastrofe, men slutten på en epoke. De var overbevist om at den svarte befolkning hadde bruk for en fast hånd, og at forhandlinger med en organisert arbeiderklasse var begynnelsen på slutten for kolonistyret. På bakgrunn av dette [[telegraf]]erte plantasjeeierne på St. Croix etter et krigsskip fra Danmark for å bistå i å dempe situasjonen. 

[[11. november]] [[1915]] sendte Danmark ut sitt siste krigsskip til øyene, [[krysser]]korvetten «Valkyrien». Skipet dro fra København med kurs mot St. Croix med en besetning på 230 mann. Den danske regjering var på grunn av øyenes strategiske betydning under [[første verdenskrig]] og de pågående salgsforhandlinger med USA særdeles lydhør overfor problemer i den fjerne og sterkt ulønnsomme kolonien. 

Man antok at oppdraget skulle være kortvarig, men først etter overdragelsen av øyene til USA 31. mars 1917 kunne skipets kaptein [[Henri Konow]] og hans mannskap sette kurs tilbake mot Danmark.<ref>{{Kilde bok| forfatter= Signe Trolle Gronemann og Rikke Vindberg| redaktør= | utgivelsesår= 2005| artikkel=| tittel= I Orkanens Øje - Beretninger fra Orlogsskibet Valkyriens togt til Dansk Vestindien 1915-1917| bind=| utgave=| utgivelsessted= København| forlag= Dansk Vestindisk Selskab og Poul Kristensens Forlag| side=| isbn=| kommentar=| url= http://www.historie-online.dk/nyt/bogfeature/orkanensoeje.htm}}</ref>

=== Flere forsøk på salg av Dansk Vestindia til USA ===
Danmark solgte i 1845 [[Dansk Ostindia]] til Storbritannia og fem år senere ble også [[Dansk Guinea]] solgt til Storbritannia. Den eneste gjenværende kolonien var Dansk Vestindia. Det var store interessemotsetninger mellom St. Thomas, som hadde en god handelshavn, og plantasjeøya St. Croix, som opplevde salgsnedgang for sitt [[sukkerrør]] på grunn av konkurransen fra [[sukkerroer]] produsert i Europa. Ni tiendedeler av befolkningen var etterkommere etter slaver og levde under dårlige forhold. Selv om slaveriet var avskaffet i 1848, var landbruksjorden og handelen fortsatt styrt av hvite.

Det var ikke bare motsetninger mellom svarte og hvite, men også mellom hvite plantasjeeiere og danske embedsmenn som tjenestegjorde i Dansk Vestindia. Embedsmennene var dårlig lønnet og var ofte utsatt for tropesykdommer, høyt alkoholforbruk og korrupsjon. Det var ingen folkelige bånd i form av språk, kirke eller kultur mellom Danmark og øyene. Språket var hovedsakelig engelsk, [[den anglikanske kirke]] og [[katolisismen]] var dominerende, og de få som tok utdannelse tok den i USA. Dansk Vestindia var i sterk tilbakegang og hadde dårlige sosiale forhold. 41 av 100 barn døde innen fylte ett år.<ref name="Otto" Schepelern">
{{Kilde www|url=http://www.um.dk/da/menu/Udviklingspolitik/Aktuelt/AvisenUdvikling/Artikelbibliotek/Latinamerika/DanskVestindienEnBittersoedHistorie.htm
|tittel=Dansk Vestindien: En bittersød historie
|besøksdato=30. oktober 2007
|forfatter=Otto Schepelern
|utgiver=Utenrigsministeriet
|språk=Dansk}}</ref>

[[Fil:Jutland Peninsula map.PNG|thumb|Danmark forsøkte ved [[Freden i Wien|fredsforhandlingen i Wien]] i 1864 å gi Dansk Vestindia til [[Det tyske forbund]] mot å få beholde hertugdømmene [[Slesvig (hertugdømme)|Slesvig]] og [[Holsten]], et forslag som ble avvist. [[Nordslesvig]] ble gjenforent med Danmark etter en folkeavstemning i 1920.]]
I 1852 ble fremtiden til de tre vestindiske øyene debattert i [[Folketinget]].<ref name="Thomas Meloni Rønn1">
{{Kilde www
|url=http://www.geografforlaget.dk/kolonier/synetpaakolonierne/default.asp?cid=17817
|tittel=Wilkens om et eventuelt salg af Dansk Vestindien
|besøksdato=5. september 2007
|forfatter=Thomas Meloni Rønn
|utgiver=Geografforlaget
|språk=Dansk
|url-status=død
|arkivurl=https://web.archive.org/web/20070927194909/http://www.geografforlaget.dk/kolonier/synetpaakolonierne/default.asp?cid=17817
|arkivdato=2007-09-27
}}
</ref> Det ble fra flere hold hevdet at frigivelsen av slavene i 1848 hadde medført at øyene ikke lengre kunne drives med overskudd og derfor burde selges. Et salg av øyene ville også styrke den anstrengte økonomiske situasjonen i Danmark etter tapet av [[Slesvig (hertugdømme)|Slesvig]] og [[Holsten]] i [[den andre slesvigske krig]] i 1864.<ref name="Thomas Meloni Rønn2">
{{Kilde www
|url=http://www.geografforlaget.dk/kolonier/danskvestindien/default.asp?cid=17810
|tittel=Salget af De vestindiske Øer
|besøksdato=5. september 2007
|forfatter=Thomas Meloni Rønn
|utgiver=Geografforlaget
|språk=Dansk
|url-status=død
|arkivurl=https://web.archive.org/web/20070927194916/http://www.geografforlaget.dk/kolonier/danskvestindien/default.asp?cid=17810
|arkivdato=2007-09-27
}}
</ref> 
Danmark forsøkte ved [[Freden i Wien|fredsforhandlingen i Wien]] å gi Dansk Vestindia til [[Det tyske forbund]] mot å få beholde hertugdømmene, et forslag som ble avvist.<ref name="Otto" Schepelern" />

I 1867 viste USA interesse for Dansk Vestindia. [[Den amerikanske borgerkrigen]] var avsluttet og amerikansk imperialisme begynte å vokse frem. Amerikanerne var på jakt etter en øy i Karibia som kunne fungere som flåtebase for [[United States Navy|marinen]] og kullstasjon. St. Thomas ligger sentralt i [[Det karibiske hav]] og havnen der og på St. Jan har kapasitet til mange skip. I tillegg er havnen en naturhavn, som beskytter godt mot både uvær og angrep. Forhandlingene om en amerikansk overtagelse av øyene ble innledet under ledelse av USAs utenriksminister [[William H. Seward]] og den danske diplomaten [[Valdemar Rudolph von Raasløff]]. Forhandlingene ble holdt hemmelig og det var St. Thomas og St. Jan amerikanerne var interessert i. St. Croix ble holdt utenfor, delvis på grunn av at øya ikke hadde noen gode havner og dels fordi Danmark i henhold til kjøpskontrakten inngått med Frankrike i 1733 ikke kunne videreselge øya uten Frankrikes samtykke.

[[24. oktober]] [[1867]] godkjente Danmark salg av øyene til USA for 7,5 millioner dollar i gull, under forutsetning av samtykke fra øybefolkningen. 98&nbsp;% stemte for et salg til USA. Like etter avtaleinngåelsen ble øyene rammet av [[orkan]], [[jordskjelv]], [[tsunami]] og brann, med den konsekvens at USA mistet sin interesse for øyene.<ref name="Transfer Day">
{{Kilde www
 |utgiver=Det kongelige danske konsulat, De amerikanske Jomfruøyer 
 |forfatter= 
 |utgivelsesdato= 
 |tittel=Transfer Day 
 |url=http://www.dkconsulateusvi.com/TRANSFER/transfer.html 
 |besøksdato=18. juni 2007 
 |kommentar= 
 |språk=Engelsk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070628174027/http://www.dkconsulateusvi.com/TRANSFER/transfer.html 
 |arkivdato=2007-06-28 
}}
</ref> Selv ikke en utsettelse av overtagelsesdatoen kunne redde salgsavtalen og i april 1870 kunne man konstatere at det ikke ble noe salg av øyene til USA.

USA viste fornyet interesse for Dansk Vestinida etter [[Den spansk-amerikanske krigen]], og utenriksminister [[John Hay]] tok formell kontakt med danske myndigheter. Forhandlingene startet [[29. januar]] [[1900]] og i 1902 kom man til enighet om en pris på fem millioner dollar for alle tre øyene. Salgstraktaten ble stoppet av det danske [[Landstinget]], da den ikke sikret befolkningen en folkeavstemning, amerikanske borgerrettigheter og tollfrihet for sukkereksport til USA.<ref name="Otto" Schepelern" />

Motstanderne av et salg av Dansk Vestindia organiserte seg i [[Foreningen De Danske Atlanterhavsøer]]. Flere pengesterke københavnere støttet opp om foreningen og etablerte blant annet et plantasjeselskap som kjøpte uvirksomme plantasjer. Foreningen fikk også støtte fra [[Prinsesse Marie av Orleans]], som sammen med sin mann [[prins Valdemar av Danmark]] hadde besøkt Dansk Vestindia og falt for øyenes sjarm.<ref>{{Kilde www
|url= http://www.unesco-asp.dk/index.php?option=com_content&task=view&id=67&Itemid=50
|tittel= Danskere i Vestindien 1848-1917: Hugo Larsen
|besøksdato= 30. september 2007
|utgiver= Unesco
|språk= Dansk
|arkiv-dato= 2008-04-22
|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20080422194215/http://www.unesco-asp.dk/index.php?option=com_content&task=view&id=67&Itemid=50
|url-status=død
}}</ref>

Etter det mislykkede salgsforsøket i 1902, satte Danmark ned en reformkommisjon som blant annet foreslo opprettelse av husmannsbruk og forsøksgårder for å finne ut om noe annet enn dyrking av sukkerrør var mulig i stor skala. I tillegg kom sunnhetsreformer som sikret godt drikkevann, sykehus, renovasjon, barnehjem og fattighjem. Det ble også foreslått restriksjoner på skytevåpen og begrensning på antall skjenkesteder.

=== Salg av Dansk Vestindia til USA ===
[[Fil:USVI St. Thomas Charlotte Amalie Senatspalasset.JPG|thumb|Overtagelsesseremonien ble holdt på plassen foran Senatspalasset i Charlotte Amalie. {{Byline|Martin Lie}}]]
Etter utbruddet av [[første verdenskrig]] fryktet USA at øyene ville bli okkupert av Tyskland, og etter åpningen av [[Panamakanalen]] i 1914 økte øyenes strategiske betydning. I Danmark fryktet man at landets nøytralitet kunne bli satt under press som en følge av at de hadde en av Vestindias beste havner.

[[4. august]] [[1916]] ble man enige om et salg av øyene til USA, denne gang for 25 millioner dollar.<ref>{{cite web|url=http://nyheder.tv2.dk/samfund/2016-08-04-100-aar-siden-i-dag-derfor-solgte-danmark-de-vestindiske-oeer-til-usa|title=100 år siden i dag: Derfor solgte Danmark De Vestindiske Øer til USA|last=Færch|first=Emil|date=2016-8-4|accessdate=2020-12-12|publisher=Dansk TV 2}}</ref> Men nå hadde Danmark oppgitt sine tidligere krav om folkeavstemning, borgerrettigheter og tollfrihet for innbyggerne.<ref name="Otto" Schepelern" /> Til gjengjeld anerkjente USA Danmarks krav på [[Grønland]] og dermed ikke Norges krav på de ubebodde delene av [[Øst-Grønland]].<ref name="Thomas Meloni Rønn2" /> USA hadde bruk for øyene av strategiske grunner for å hindre [[Tyskland]] i å få fotfeste på den vestlige halvkule. Økonomiske interesser var underordnet.<ref name="Transfer Day" /> 

Hele salgsprosessen ble holdt hemmelig av den [[Det Radikale Venstre|radikale]] danske regjeringen og utenriksminister [[Erik Scavenius]]. Et mulig salg av Dansk Vestindia ble dementert til det siste, og kunngjøringen av salgsavtalen førte til protester fra opposisjonen, spesielt fra [[Det Konservative Folkeparti]], med det resultat at en folkeavstemning ble avholdt i Danmark. [[Folkeavstemningen om salg av Dansk Vestindia]] var det første valget kvinner kunne delta i, etter at [[Danmarks grunnlov]] var blitt endret i 1915. Valgresultatet viste at 283&nbsp;000 stemte for salget og 158&nbsp;000 imot. Øyenes befolkning fikk ikke delta i folkeavstemningen, men den svarte fagforeningslederen [[David Hamilton Jackson]] arrangerte en privat folkeavstemning på St. Croix, hvor 4&nbsp;027 stemte for og sju stemte mot et salg.<ref name="Otto" Schepelern" />

Traktaten som omhandler salget ble underskrevet av USAs president [[Woodrow Wilson]] og utenriksminister [[Robert Lansing]] 16. januar 1917.<ref name="perler" />

Den [[31. mars]] [[1917]] klokken 16.00 ble [[Dannebrog]] firet for siste gang, og [[Amerikas forente staters flagg|Stars and Stripes]] gikk til topps. Befolkningen ble amerikanske statsborgere, med mindre de ønsket å beholde sitt danske statsborgerskap.<ref name="perler" />

[[31. mars]] feires hvert år på øyene som «Transfer Day», og da hylles både Danmark og USA for måten overdragelsen foregikk på.<ref name="Transfer Day" /> Alle har selvfølgelig fri, og mange samles til fest.

Som et kuriosum kan nevnes at befolkningen aldri har gitt avkall på de mange danske helligdager. Dem fastholder man, på samme måte som man i tillegg feirer alle amerikanske fri- og helligdager.