Redigerer Dansen gjenom skuggeheimen (avsnitt)

== Forfatteren og verket ==
[[Fil:Portrett av Kristofer Uppdal, 1953.jpg|miniatyr|Uppdal, bilde fra 1953.]]
[[Fil:Wilse sorlandsbanen marnardal 1942.jpg|miniatyr|Uppdal var anleggsarbeider på [[Hell–Sunnanbanen|Hell-Sunnanbanen]], og flere av romanene er lagt til et miljø som kan minne om dette. {{byline|[[Anders Beer Wilse|Wilse]], illustrasjonsfoto fra [[Sørlandsbanen]], 1942}}]]
[[Fil:Trams at Stortinget in 1912.jpeg|miniatyr|Handlingen i romanverket foregår fra 1890 til 1920, og veksler mellom trønderske bygder, anlegg rundt i Norge og hovedstaden Kristiania. Her fra [[Stortinget]] 1912. {{byline|[[Axel Theodor Lindahl|Axel Lindahl]]}}]]
Uppdal debuterte som forfatter med diktsamlinga ''Kvæde'' i 1905, som ble fulgt av ytterligere to samlinger før han i 1909 fant sin egen stemme og sitt eget materiale i diktsamlinga ''Vill-fuglar''.  På denne tida var han fremdeles anleggsarbeider, med et år på [[Askov højskole|Askov folkehøjskole]] i Danmark bak seg.

Litteraturhistorikeren Odd Solumsmoen peker på at romanserien fulgte forfatteren i hans beste år, fra han var 33 til han var 46. På disse årene hadde [[første verdenskrig|verdenskrigen]] satt sitt preg på både forfatteren og omgivelsene, og Uppdals eget liv hadde gått fra godt mot verre. Verket «hadde åpnet i overmot, med festfanfarer, og sluttet i dyp tragedie».<ref>Odd Solumsmoens bok ''Kristofer Uppdal, domkirkebyggeren'' (2. utg. 1978; s 106)</ref> Da han i 1910 prosadebuterte med ''Ved Akerselva'', bodde han i Kristiania.<ref>''Ved Akerselva'' hadde først gått som føljetong i [[Dagsavisen|Socialdemokraten]] før den ble utgitt i bokform i 1910.</ref> Denne novellesamlinga må sees som en del av ''Dansen''-verket, og ble da senere omarbeidet til ''Vandringa'' (1923). Siden fulgte tre romaner i en raptus fra 1911–14, før Uppdal tok en fem års pause fra romanverket. I denne tida skrev han dikt og arbeidet som litteraturkritiker. Han giftet seg i 1913 med ''Bergljot Isabella Magnusen'', og paret bosatte seg i Asker. De fikk tre barn fra 1917–23.

I 1924 ble Bergljot Uppdal lagt inn på sykehus, som mentalt nedbrutt. Uppdal selv holdt det gående i ytterligere to år, hvor han blant annet ga ut den særmerkte [[aforisme]]samlinga ''Jotunbrunnen'' (1925), med [[ordspråk|fyndord]] som forfatteren ikke hadde funnet rom for i romanene. I 1926 ble Kristofer Uppdal innlagt på [[Gaustad sykehus]], hvor han ble værende i tre år. Han ble friskskrevet, men var i realiteten skademerket, og deltok i liten grad i samfunnslivet etter dette. Barna ble satt bort. Romanserien ble skrevet og fullført i en arbeidsbølge, mens han var på høyden av sin kraft. Likevel er det i ettertid mulig å lese inn et forvarsel om sammenbruddet i den melankolien som finnes i personskildringene i de siste bindene.

Det er trekk fra Uppdals egen biografi i flere av bøkene og personene. Slik både i ''[[Stigeren]]'', ''Vandringa'' og ''Dansen...''. Tydeligst kan man likevel gjenkjenne Uppdal i dikteren ''Audun Rambern'', som er en av hovedpersonene i den siste av bøkene, ''Herdsla''. Audun har skrevet romanserien «Ut av myrkret», og han er bror av ''Sjugur Rambern'', hovedpersonen i to av de tidligere bøkene. I et originalt, personlig og viktig sluttkapittel i romanen samles forfatteren/Audun og alle hans hovedpersoner til en samtale ved havna, innunder Akershus festning. Romanverket slutter med at Audun Rambern framsier en hymne, kalt «Avreisa mot glitretind».