Redigerer Dannelsesidealet (avsnitt)

==Kanon-tanken==
Dannelsesidealet er også preget av en «[[Kanon (kultur)|kanon]]-tankegang», eller en slags normativ rettesnor som innebærer at det er bestemte verker som må studeres innenfor et fagområde. Den [[romer]]ske politikeren og tenkeren [[Cicero]] ga tidlig uttrykk for denne ideen. Målet var å heve mennesket over naturen slik at det modnede mennesket kunne komme i kontakt med de høyeste verdiene, som enten var av guddommelig karakter eller den [[platon]]ske ideverdenen. Ved å lese bestemte klassikere, som [[Homer]], [[Vergil]] eller [[Tacitus]], skulle mennesket løftes over dyrene.

Kjernen i dette idealet var den såkalte «homo mensura»-setningen. [[Sofist]]en [[Protagoras]] var opphavet til denne setningen som sa at «mennesket var alle tings målestokk». Mennesket skulle perfeksjoneres, bli verdig, vis og lærd og få innsikt i den evige kunnskapsverden gjennom tilegnelsen av en bestemt type kunnskap. Man fokuserte på mennesket i denne verden som et mål for all dannelse. I middelalderen fikk man et større fokus på det hinsidige og en hellig Gud der en fullkommengjørelse av mennesket ikke var mulig i dette livet.

I [[opplysningstiden]] oppstod det uenighet om hva det rette dannelsesidealet skulle være. Det oppstå blant annet strid om dannelsesidealet bare kunne formidlet på tekster skrevet på [[latin]] og [[gresk]], og om et dannelsesideal kunne endres med tiden. De nye vitenskapene kom også inn i debatten, der de franske filosofene med [[Voltaire]] i spissen tok til orde for å innlemme [[naturvitenskap]]en i dannelsesidealet, mens de tyske filosofer som [[Goethe]], [[Schiller]], og [[Lessing]] var uenige, med unntak av [[Humboldt]].