Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== Eneveldet ==
Under [[Karl Gustav-krigene]] var Danmark på nippet til å bli erobret av Sverige, men slapp heldig fra det ved [[freden i København]] i 1660. Det var imidlertid et utarmet land som ble reddet. Både fiendtlige og allierte tropper hadde herjet landet og [[pest]]epidemier, årtiers øket skattetrykk og dårlige konjunkturer innen landbruket hadde lagt flere landsdeler mer eller mindre øde. Statens skattegrunnlag hadde lenge vært svakt og Danmark hadde en umoderne økonomisk struktur - allerede på [[1500-tallet]] var hele 40 % av jordbruksarealet på adelens hender mens det tilsvarende tallet i Sverige bare var 25 %.<ref>{{Harvnb|Bagge|Mykland|1987|s=90.}}</ref> Gjennom 150 år hadde adelens makt økt på bekostning av sentralstaten, som nå var på konkursens rand etter å ha lånt enorme beløp hos pengeutlånere for å finansiere krigene. Disse pengeutlånerne hadde til gjengjeld fått [[krongods]] i pant, men da det nettopp var krongodset som ga staten inntekter, var det vanskelig å skaffe midler til kreditorene.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=147.}}</ref>

Store funn av [[jern]] og [[sølv]] i [[Norge]] utover [[1600-tallet]] bidro riktignok med nye skatteinntekter. På det meste sto [[Kongsberg Sølvverk]] for 20 % av de norske statsinntektene, men dette kunne på ingen måte oppveie den klare nedgangen i jordbruk, [[skogbruk]] og [[fiske]] i Norge, som var en stor inntektskilde.<ref>{{Harvnb|Bagge|Mykland|1987|s=197-198.}}</ref> Danmark selv var sterkt sentralisert og provinsene var svake - ikke en eneste by utenom København var så stor som det norske utkantsenteret [[Oslo|Christiania]], og få kunne måle seg med handelsbyen [[Bergen]] eller sølvstaden [[Kongsberg]]. Danmark utenfor København var på sett og vis underutviklet, og dominert av en stadig mindre effektiv føydaløkonomi. Samtidig ble det framvoksende handelsborgerskapet stadig mer selvbevisst, både i København og i de norske byene.

=== Arvekongen og de egenrådige stenderne===
I juni [[1658]] henvendte [[København]]s borgmester og råd seg til kong [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] med ønske om selvstyre og fritak for troppeinnkvartering. Samtidig ønsket de at [[adel]]ens privilegier skulle oppheves og at København skulle få monopol på all handel for [[Sjælland]] og [[Møn]]. Da [[Sverige|svenskene]] den [[10. august]] [[1658]] sto utenfor byen, oppfylte kongen alle ønskene og gjorde samtidig København til fri riksstad og -stand, noe som blant annet innebar at [[toll]] og andre [[avgift]]er som byen ble pålagt skulle godkjennes av borgerne. Likeledes fikk de adgang til [[embete]]r på lik fot med adelen. Grunnen til tildelingen av privilegier var den vanskelige situasjonen; København var landets siste bastion og staten skyldte store summer til københavnske leverandører og pengeutlånere.<ref>{{Harvnb|Cramer-Petersen|1997|s=46–47.}}</ref>

På foranledning av kongen innkalte [[riksråd]]et den [[2. august]] 1660 adelen, [[Presteskap|geistligheten]] og [[borgerskap]]et til et [[Stenderforsamling|stendermøte]]. Landet var nesten bankerott og kongen trengte forsamlingens støtte for nye skatter eller besparelser. Stenderforsamlingens møte begynte 10. august i den store salen på [[Københavns slott]], hvor de tre stendene var samlet. Den nye rikshoffmesteren etter [[Corfitz Ulfeldt]], [[Joachim Gersdorff (1611-1661)|Joachim Gersdorff]], holdt en åpningstale og roste kongens mot og byens motstandsvilje under [[Københavns beleiring|beleiringen]]. Etterpå ble de første forslagene fremsatt; innføring av en forbruksskatt, en forbruksavgift på 8 % og en [[stempelavgift]].

Stendene forhandlet hver for seg. Borgerne og de geistlige tiltrådte forslaget den [[15. september]] på den betingelse at alle stender ble stilt likt; adelen skulle altså også betale. På et fellesmøte [[19. september]] sa adelen ''nei'' og stendene var tilbake ved utgangspunktet.

[[Fil:Hans nansen.jpg|mini|[[Borgermester]] [[Hans Nansen]].]]
Denne debatten var imidlertid allerede blitt overflødig ettersom borgerskapet 15. september hadde vedtatt et forslag med mer vidtgående reformer etter borgerskapets og statens interesser. For fremtiden skulle alle [[len]]sinntekter gå til kongen og [[lensmann]]en skulle i stedet ha en årlig lønn. Adelen og bøndene skulle betale en plogskatt og arvinger skulle betale en arveavgift på 2 %. Statskreditorene skulle nedskrive sine fordringer for å styrke rikets finanser. Samtidig skulle en rekke kongelige embetsmenn avskjediges.

[[Vornedskab]]et og [[ægten]], den gratis hovkjøringen, skulle avløses av en pengeavgift som Christian IV allerede hadde prøvd å innføre. Hæren skulle bestå av frivillige soldater som skulle avlønnes av de bønder som ville betale seg bort fra militærtjeneste. Flåten skulle primært bestå av armerte handelsskip og riket skulle først og fremst beskyttes utenfra med [[diplomati]]ske [[allianse]]r. [[Kjøpstad|Kjøpstedene]] kunne glede seg over at tollen mellom landsdelene skulle oppheves, lensmannens innflytelse på valget av borgermestre og rådsmenn ble avskaffet og kjøpstedene skulle ha enerett på all handel i sitt område. Hver provins skulle ha en representant med fri adgang til kongen og riksrådet og det skulle holdes årlige provinsborgermøter og intet viktig kunne bestemmes uten stendenes samtykke.

Forslaget ble aldri innlevert, antakelig fordi københavndelegasjonen aldri ville ha godkjent det, da det blant dem var mange kreditorer som ikke ville nedskrive fordringene sine. Dessuten ville nok ikke kongen ha brydd seg om den dårlig skjulte hentydningen til at hoffet hadde for mange ansatte. Forslaget dukket imidlertid opp igjen den [[20. september]] i en forkortet utgave hvor hoff- og militærbesparelsene, oppfordringen til kreditorene samt arveavgift og stenderstyret var utelatt. Men da noen av provinskjøpstedene fastholdt det opprinnelige forslaget, ble det nye forslaget heller ikke innlevert.

Om adelen fanget opp denne splittelsen i borgerskapet vites ikke, men den kom selv hurtig med sitt skatteutspill. Nå ville den i stedet for forbruksskatten betale 1½ daler for hver av sine tjenere. Borgerskapet svarte at de likeledes gjerne ville betale de 1½ daler for sine tjenere, men så ville de heller ikke betale forbruksskatten. Likheten var altså viktigere enn betalingen. 
Da borgerskapets representanter fornemmet at adelen muligens snart ville gå med på forbruksskatten, fremsatte de 20. september-forslaget som inneholdt lensreformen, som var helt uakseptabel fra adelens synspunkt. Denne taktikken virket og den [[30. september]] tilbød adelen å betale en forbruksavgift. Det nye forslaget inneholdt høyere takster enn de andre stendene hadde godkjent og da regjeringen samtidig som tillegg til dette hadde vedtatt en stempelavgift, som ensidig rammet borgerskapet, sa både borgerne og de geistlige nei. Stempelavgiften ble unngått ved at Københavns borgmester den [[7. oktober]] nektet å offentliggjøre forordningen om avgiften.

[[Fil:Arvehyldningen 1660.jpg|mini|300px|Arvehyllingen i [[1660]]. {{byline|[[Wolfgang Heimbach]]|type=Malt av}}]]
I et møte dagen etter fremsatte Københavns borgermester, [[Hans Nansen]], et forslag for borgerskapets representanter om at man skulle tilby Frederik III riket som arverike. Geistlighetens representantskap støttet borgernes forslag og sammen fremla de det for rikshoffmesteren. Forslaget skulle behandles av riksrådet. Men riksrådet visste at det ville bety slutten på deres egen makt om den ikke fritt kunne velge kongens etterfølger og nølte med svaret. Da det fortsatt ikke var kommet noe svar den [[10. oktober]], gikk de to andre stendene i fellesskap i demonstrasjon til rådstuen for å kreve et svar. Rådets førstemann sa nei med den begrunnelse at riksrådet ikke var fulltallig. Derfra gikk de til kongen, som erklærte at han ville svare dagen etter. Samme kveld ble Københavns [[byport]]er stengt. Dersom noen ville ut av byen, skulle de henvende seg til Hans Nansen. Det ble innført skjerpet bevæpning for å forhindre at noen forlot byen uten tillatelse og utenfor havnen lå skip for å forhindre flukt via sjøveien.

Den [[13. oktober]] ga riksrådet endelig opp, og samme dag nedsatte kongen et utvalg bestående av representanter fra de tre stendene. Utvalget skulle foreslå hva som skulle skje når valgkongedømmet var avskaffet. Det kunne de ikke bli enige om. Bortsett fra et forslag om annullering av [[håndfestning]]en overlot de til kongen å sørge for det videre forløp. Den [[16. oktober]] ble håndfestningen avskaffet og to dager etter kunne Frederik III motta arvehyllingen på en tribune foran [[Børsen (København)|Børsen]]. For å kunne si at hele det danske folk hadde gjort kongen til sin arveherre, var det innkalt noen bønder fra [[Amager]] til å avlegge eden på vegne av bondestanden.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=148–149.}}</ref>

=== Enevoldskongen reformerer Danmark-Norge ===
[[Fil:Frederik 3 by window.jpg|mini|[[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]]]]
Det var nå kongens oppgave å organisere det fremtidige styret av landet, ettersom arverike innebærer noe annet enn et eneveldig rike. De tre stendene innleverte sine privilegiesøknader da kongen hadde lovet å garantere deres rett. Adelen ønsket å beholde sine privilegier i henhold til den kasserte håndfestningen, mot at de frasa seg retten til å velge konge. Borgerskapets ansøkning lå i forlengelse av 20. september-forslaget og samtidig ønsket de at stendene fikk seg forelagt alle lover og forordninger til gjennomlesing og bemerkninger ''«førend de til trykken forfærdigedes»''. Geistligheten ønsket bare status quo. Kongen innførte en forbruksskatt og en [[koppskatt]] som adelen også skulle betale og oppløste stendermøtet i desember.

Rikets styre ble organisert ved at det ble opprettet et [[Kollegium|statskollegium]] som skulle ordne alle viktige innen- og utenrikssaker. Samtidig opprettet man skattkammerkollegiet, [[kanselli]]kollegiet, admiralitetskollegiet, krigskollegiet og i 1661 [[Højesteret (Danmark)|Højesteret]] samt i [[1668]] commercekollegiet til behandling av den borgerlige næring. Et kollegium og Højesteret besto av 8–12 medlemmer med en president i ledelsen. Det skulle behandle kongens eller deres egne forslag, hvoretter kongen skulle ta stilling til dem. For Højesterets vedkommende skulle minst halvparten av medlemmene være adelige og resten kyndige borgerlige.

Da det nye statsapparatet var på plass, sendte kongen 10. januar 1661 ut aktstykket ''enevoldsarveregeringsakten'', som dannet grunnlaget for det nye eneveldige styret. Aktstykket var utformet som et forpliktelsesbrev som de adelige og representanter fra borgerskapet og de geistlige underskrev av egen fri vilje og uten kongelig tilskyndelse, hyllet og bekreftet Hans Kongelige Majestet ''som een absolut og suveræn arve herre...'' Med denne underskrevne akten var Danmark i likhet med enkelte andre europeiske land blitt en eneveldig stat. Noen få ikke-innflytelsesrike adelige skrev ikke under, men det betydde ikke noe, og eneveldet varte de neste 187 år. Den 24. juni utstedte Frederik III de tre stendenes privilegier. Adelen beholdt sine rettigheter over bønder og gods, men mistet alle politiske fordeler. Borgerskapet fikk skattelikhet med adelen og adgang til embeter. Til gjengjeld var det ingen provinsborgermøter eller selvstyre til kjøpstedene. Kongen ville selv sørge for at kjøpstedene fikk råd og borgmestre. Likeledes var Københavns privilegier fra 1658 skrumpet betydelig inn. Det var bare stabelretten tilbake. De geistliges privilegier var uforandret. Året etter ble lensvesenet opphevet og lenene omdøpt til amt med kongelig utnevnte og fastlønnede amtmenn i spissen. Amtets økonomiske forvaltning ble ivaretatt av en amtskriver, senere kalt amtsforvalter.

For å modernisere statsstyret ble adelens politiske privilegier opphevet, og for å redde statsfinansene ble borgerskapets økonomiske privilegier opphevet. Kongen hadde tatt makten, men i praksis ble makten over den økonomiske politikk og de mange daglige beslutninger lokalt liggende hos borgerskapet i byene, også i det fjerntliggende Norge. Under arvehyllningen i København tvang nordmennene igjennom kjøpstadsprivilegiene av 1662 og noe senere det gunstige sagbruksreglementet av 1688, som de norske handelsborgerne med Gyldenløve i spissen hadde ivret for.<ref>{{Harvnb|Bagge|Mykland|1987|s=199.}}</ref>

Saneringen av rikets gjeld gjensto. Kreditorene var mange, men penger var det ingen av, og kongens rådgivere besluttet å nedskrive eller slippe gjelden ved å overlate store deler av kronens gods til kreditorene. Ofte satte de prisen per [[Tønne (flatemål)|tønne]] [[hartkorn]] så høyt at kreditorene ikke fikk mye for de pengene de hadde til gode. Men valget sto mellom det eller ingenting. De største kreditorene fikk så store godseiendommer at de kunne oppnå adelskap. Utlegget gjorde et stort innhugg i krongodset, så fra å ha utgjort omkring halvparten av jordegodset før eneveldet utgjorde det kun litt over en fjerdedel i 1688.

[[Fil:Kongeloven.jpg|mini|300px|Et eksemplar av [[Kongeloven]] utstilt på [[Frederiksborg slott]].]]
Frederik III underskrev [[Kongeloven]] [[14. november]] [[1665]], og dette markerte overgangen fra adelsvelde til enevelde. Kongeloven var utarbeidet av kongens sekretær [[Peder Schumacher Griffenfeld|Peder Schumacher (Griffenfeld)]] og bekreftet at ''«kongen var det ypperste og højeste hoved her på jorden over alle menneskelige love...»''. Han skulle kun svare overfor Gud og de eneste innskrenkinger i hans makt var at han skulle tilhøre den evangelisk-lutherske kirke og ikke måtte forminske riket; bestemmelser som går igjen i [[Danmarks grunnlov|Danmarks Riges Grundlov]]. Man ville ha riket udelt og derfor inneholdt loven en del paragrafer som fastslo akkurat hva som skulle skje ved kongens død dersom det ikke var en voksen sønn til å etterfølge han. Nettopp derfor var Kongeloven likeså mye en arvelov som en [[Forfatning|grunnlov]] for eneveldet, forøvrig den eneste i verden. Loven ble til dels utarbeidet fordi man ønsket å fjerne den følelsen av militærkupp, som mange næret ved innføringen av arveriket og eneveldet. Selve loven ble først trykt og offentliggjort i [[1709]], muligens fordi dens ordlyd ville ha gjort motstanderne av eneveldet misfornøyd.

Frederik III døde den [[9. februar]] [[1670]], og hans sønn [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] var automatisk ny arvekonge og enevoldsherre. Ved kroningshøytideligheten den [[7. juni]] [[1671]] i [[Frederiksborg slott]]skirke satte kongen selv kronen på hodet før han ble salvet av [[Sjælland]]s biskop.

Ledelsen av riket ble omorganisert under den nye kongen. Sammen med [[Ulrik Fredrik Gyldenløve]], [[Norge]]s [[stattholder]] siden 1664, og [[Frederik Ahlefeldt (1623-1686)|Frederik Ahlefeldt]], [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]]–[[Holstein]]s stattholder siden 1663, overtok Peder Schumacher (fra 1671 adlet som ''Griffenfeld'') ledelsen av [[monarki]]et. Statskollegiet ble avløst av [[gehejmekonseil]]et som ble landets øverste myndighet. Det besto av kongen selv og de seks øverste embetsmenn og med Griffenfeld som sekretær. [[Christoffer Gabel]], som hadde hatt Frederik IIIs gunst, mistet all innflytelse.

For å styrke sin posisjon som eneveldig konge overfor den gamle adelen, innførte Christian V i 1671 et nytt adelig rangsystem. Godseiere som eide minst 2&nbsp;500 tønner [[hartkorn]], kunne bli [[greve]] mens de som kun hadde 1&nbsp;000, måtte nøye seg med å bli friherre ([[baron]]). Alle som hadde anførte eiendom og var i kongens nåde, kunne oppnå disse titler uansett tidligere sosial posisjon. Til titlene var det knyttet en rekke fordeler som utstrakt skattefrihet og rettsmyndighet innenfor godsets område. Disse fordelene fikk mange gammeladelige til å skifte til den nye rangklassen tross deres forakt for de nye borgerlige grever og baroner. De nye greve- og friherregodsene var i motsetning til de gammeladelige udelelige og kunne hverken deles eller selges, men skulle arves av den førstefødte sønn. Var det ingen arvinger, tilfalt godset kronen.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=149–152.}}</ref>