Redigerer Danmark-Norge (avsnitt)

==Epoker==
De to [[Skandinavia|skandinaviske]] kongerikene var på ulikt vis forent mellom [[1380]] og [[1814]], hvilket gjorde at unionen mellom Danmark og Norge ytre sett bestod over en periode på 434 år. Forfatningsmessig var det imidlertid en mangeartet epoke med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark. 

===Personalunion mellom Danmark og Norge===
Ved [[Håkon VI Magnusson]] død i 1380 regnes det som slutten på det [[Liste over Norges monarker|gammelnorske kongedømmet]], som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden [[borgerkrigstiden]]. Håkon var gift med [[Margrete I|Margrete]], datter av [[Valdemar Atterdag]], som var konge av Danmark. Deres eneste barn, [[Olav IV Håkonsson|Olav]] (1370-87), ble valgt til [[Liste over Danmarks monarker|dansk konge]] i [[1376]], og han arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet derved en personalunion mellom Norge og Danmark, som skulle vare i 434 år. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, [[Margrethe I]], som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.

===[[Kalmarunionen]]===
Den meget ambisiøse dronning [[Margrete I|Margrete]] maktet i 1397 å samle de tre nordiske rikene under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge på den annen side var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, og brøt til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden bli [[Liste over svensk-danske kriger|arvefienden]] til ''Tvillingrigerne'' Danmark-Norge.

===Unionen Danmark-Norge===
Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450 ble en [[bilateral]] unionsavtale, den senere omtalte [[Bergenstraktaten]], inngått mellom Norge og Danmark samme år, og den første valgte konge var [[Christian I av Danmark og Norge|Christiern I]]. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske [[riksråd]]et fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. I ettertiden var de fleste (danske) unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge ble etter hvert den svake og avhengige part i unionen - og [[Enevoldsarveregjeringsakten|fra 1660]] redusert til en provins under Danmark.

Noe som kompliserte statsanliggender ytterligere, var at Danmark-Norge også var i personalunion med hertugdømmene [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] (tysk Schleswig) (som dansk [[len]]) og [[Holsten]] (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble kalt henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)

===[[Reformasjonen]]===
{{Utdypende|Reformasjonen i Norge}}
Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske [[riksrådet]] avskaffet under [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]], som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en [[Norgesparagrafen|dansk provins]].<ref>https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/makt-og-politikk/1011-norge-blir-et-lydrike.html</ref> Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av [[reformasjonen]], selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner.{{uklart}} Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IVs]] sjøreise til [[Finnmark]] i 1599, som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved [[Lyngenfjorden]].<ref>Rune Hagen: [http://ansatte.uit.no/rune.hagen/kongen.html Christian 4.s dristige sjøreise til det ytterste nord i 1599]</ref>

===[[Eneveldet]]===

[[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] innførte [[Enevelde|eneveldet]] ved et [[statskupp]]<ref>Weidling, Tor Ragnar & Njåstad, Magne. (2017, 6. januar). [https://snl.no/Norge_under_dansk_styre_-_1537-1814 Norge Under Dansk Styre: 1537-1814]. I [[Store norske leksikon]]. Hentet 29. januar 2018.</ref> i [[1660]], og en ny administrasjon som skulle gjelde hele den såkalte ''Helstaten''. Ved dette ble Norge og dets besittelser underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.

[[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde [[Magnus Lagabøtes landslov]] vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».

Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk,{{av hvem}} og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for hele området den [[Huset Oldenburg|oldenburgske]] kongen hersket over. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen i [[Slesvig-Holstein]].
[[Fil:Vestfold grevskaper.svg|miniatyr|Kart over [[Laurvig Grevskab]] og [[Jarlsberg grevskap|Jarlsberg Grevskab]] (i dag [[Vestfold]] med unntak av [[Skoger]] og [[Svelvik]]). Laurvig Grevskab forble en dansk kronbesittelse fra 1814 til 1817, og var dermed ikke en del av Norge mellom disse årene.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/unike-dokument-viser-larviks-danske-hemmelegheit-1.15550853|tittel=Unike dokument viser Larviks danske hemmelegheit|besøksdato=2021-08-25|dato=2021-06-26|fornavn=Martin|etternavn=Torstveit|språk=nn-NO|verk=NRK}}</ref>]]

===Avslutning av unionen===
Unionen Danmark-Norge vedvarte til [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] ved [[Kielfreden|Kielerfreden]] i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet det historiske kongeriket Norge, i realiteten provinsen Norge, ettersom han var på den tapende siden under [[Napoleonskrigene]]. Det vi kan kalle Fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til [[Sverige]], mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske [[Norgesveldet|skattlandene]] i [[Vesterhavet]], det vil si [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]].

I en protokoll fra Kielfreden ble det også enighet om at [[Laurvig Grevskab]] skulle forbli den danske kronens eiendom, også etter Sveriges maktovertakelse. Det som i dag er [[Larvik]], [[Sandefjord]] og [[Tjøme]] ble dermed ikke med i unionen med Sverige slik som resten av Fastlands-Norge med det første, men fortsatte å være en del av Danmark. Som følge av dette kunne man lese i lokalavisene at det var særlig uro i det lokale næringslivet, da det ble en maktkamp om hvem som skulle eie og drive hjørnesteinsbedrifter i grevskapet. I [[1817]], etter tre år med dansk uro, fulgte grevskapet til slutt resten av Norge inn i unionen med Sverige. Det skjedde ved at fire lokale kjøpmenn i Larvik gikk sammen og kjøpte grevskapet fra Danmark.<ref name=":1" />

Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som har satt varige kulturelle og [[Riksmål|språklige]] spor i Norge.