Redigerer Daniel Defoe (avsnitt)

== Liv og virke ==
[[Fil:DanielDefoe.jpg|thumb|left|Daniel Defoe]]
Daniel Foe var sønn av lysstøperen James Foe og Alice Foe, senere tilføyde han «de» i navnet og hevdet at han var i slekt med de Beau Faux. Faren var medlem av selskapet ''Butchers' Company'', et [[handelshus]] med røtter tilbake til 975. Foreldrene var medlemmer av [[presbyterianere|den presbyterianske dissentermenighet]], en protestantisk menighet som ikke tilhørte [[den anglikanske kirke]]n. Faren ville at sønnen skulle jobbe innenfor menigheten og sendte ham til ''Charles Morton's Academy'', mot sønnens eget ønske.

I 1684 giftet Foe seg med Mary Tuffley, og med henne fikk han åtte barn, hvorav seks vokste opp. [[Medgift]]en hennes på £ 3 700 investerte han i en strømpehandel, men på grunn av sin høye levestandard gikk han konkurs og gjemte seg for kreditorene i [[Bristol]], der han ble kjent som ''the Sunday gentleman'', «søndagsherremannen», da søndag var den eneste dag han kunne våge seg ut uten frykt for å bli arrestert. Året etter var han med i opprøret mot kong [[Jakob II av England]], men var heldig nok til å unngå dødsstraff av den beryktede dommer [[George Jeffreys, 1. baron Jeffreys|George Jeffreys]]. Etter at opprøret var over, gjemte han seg på en kirkegård, og fant på en av [[gravstein]]ene navnet Robinson Crusoe. Navnet brukte han senere i boken som gjorde ham berømt.

Foe ble berømt da han skrev diktet ''The True Born Englishman'' i 1701, der han påpekte det urettferdige i å bebreide kong [[Vilhelm III av England|Vilhelm III]] at han var utlending når britene selv er en blanding av [[keltere]], [[saksere]], [[piktere]], [[vikinger]] og [[normanner]]e. Den upopulære «Dutch Billy» var takknemlig for støtten, og belønnet Foe med en innbringende stilling som gjorde ham gjeldfri. Foe startet også en flisefabrikk, siden hollandske fliser var kommet på moten. Men deretter døde kong Vilhelm II, og Foe mistet sin beskytter.

På denne tid begynte han å signere seg som «D. Foe», deretter «de Foe», etter et år «Daniel de Foe», siden «Daniel Defoe». 

Men han debuterte [[anonym]]t i desember 1702 med [[pamflett]]en ''The Shortest Way With Dissenters'' som fikk ham dømt for undergravende virksomhet,<ref>[https://brill.com/display/book/9789401208635/B9789401208635-s005.xml ''A long battle over The Shortest Way]</ref> skrevet som tilsvar til Tory'enes lov, ''Act Preventing Occasional Conformity'', som tvang alle innehadde en offentlig stilling til å følge [[Church of England|den anglikanske kirkes]] praksis.<ref>[http://www.todayifoundout.com/index.php/2015/07/this-day-in-history-july-31st-defoe-and-the-pillory/ Defoe og gapestokken]</ref> Etter kongens død hadde de reaksjonære, kalt ''high fliers'' på grunn av sine høye prinsipper, krevd at dissentere skulle utestenges fra offentlige stillinger.  I sin pamflett foreslo Defoe [[ironi]]sk at dissentere burde deporteres eller henges. Mange leste pamfletten bokstavelig, og en prest hevdet at han satte den like høyt som [[Bibelen]]. Men det kom ut at skrivet egentlig var ment som ren [[satire]], og Parlamentet sendte ut arrestordre på Defoe for å ha ærekrenket «de høytflyvende» ved å fremstille dem som blodtørstige villmenn. Han gikk atter i dekning, men måtte til sist melde seg, og ble i juli 1703 dømt til tre dager i [[gapestokk]] og deretter [[forvaring]]. 

Så Defoe tilbrakte de siste tre dagene i 1703 i gapestokk en time hver dag, første dagen foran ''Royal Exchange'' i [[Cornhill]], så i [[Cheapside]] og til sist i [[Fleet Street]] ved [[Temple Bar]]. Det skal ha regnet det meste av tiden, noe som la en demper på tilstrømningen, og det hele artet seg mer som en triumf for Defoe enn noen straff. Det eneste folk kastet på ham, var blomster, og vennene hans solgte eksemplarer av ''The Shortest Way'' og ''A Hymn to the Pillory'', en [[hymne]] han hadde diktet for anledningen. Folk ropte «Good old Dan!» Han satt ett år i [[Newgate]]-fengselet og var svært nedbøyd; teglverket var konkurs, så han kunne ikke betale boten. I november 1704 ble den betalt av den hemmelige [[etterretning]]en, og Defoe selv satt fri. Han tok det for et [[mirakel]]. Før ett år var gått, var han ansatt i en [[avis]] for å sette Tory-regjeringen i et godt lys, og spionere for regjeringen.<ref>[https://www.historytoday.com/archive/daniel-defoe-put-pillory ''Defoe put in pillory]</ref> Dette var et forslag han selv var kommet med overfor finansminister [[Robert Harley, 1. jarl av Oxford og Mortimer|Robert Harley]], som selv var den fødte intrigemaker. Inkludert i avtalen var muligens tidsskriftet ''The Review'' som Defoe startet i 1704. Defoe skrev der om politiske, økonomiske, religiøse og kulturelle emner i de ni årene tidsskriftet ble utgitt. Tidsskriftet fikk senere stor betydning for de moderne avisenes utvikling, spesielt for lederspalten og [[essay]]et som middel for folkeopplysning.
[[Fil:Robinson_svensk1732.jpg|thumb|Robinson Crusoe slik han ble tegnet i en svensk utgave fra 1752]] 
Defoe reiste nå rundt i riket og bygget opp et nettverk av agenter. Han la føringer for [[spionasje]]:  Hver agent måtte fremstå som en vanlig borger, og måtte forbli ukjent for de andre agentene. Faktisk dannet Defoes nettverk grunnlaget for nåtidens ''[[British Secret Service]]''.<ref>Wilson, Colin (1995): ''A Criminal History of Mankind'', forlaget Mercury Books, London.</ref> Nettverket beviste raskt sin verdi da det spilte en viktig rolle for foreningen av England og Skottland til ett rike, [[Storbritannia]], i mai 1707.

I mellomtiden var flisefabrikken gått konkurs, og i 1710 falt [[Whig]]-regjeringen. Defoe måtte nå kjapt skifte side og erklærte seg som Tory med den begrunnelse at han verdsatte sitt land høyere enn politiske prinsipper. Men i 1714 ble Harley avsatt på grunn av [[alkoholisme]], og dronning Anne døde få dager senere. En Whig-regjering ble nå gjeninnsatt under kong [[Georg I av Storbritannia|Georg I]], mens Defoe ble fengslet – men løslatt igjen da han tilbød sine tjenester som spion. Denne gangen ble han imidlertid avslørt som dobbeltagent, og hans dager som spion var talt. I stedet begynte han sin forfatterkarriere med å skrive romanen ''Robinson Crusoe'', basert på beretningen til [[Pirat|sjørøveren]] Alexander Selkirk,<ref>[https://www.britannica.com/biography/Alexander-Selkirk «Alexander Selkirk», ''Britannica]</ref> som hadde kranglet med sin piratkaptein og deretter etter eget ønske blitt landsatt på den ubebodde øya [[Juan Fernández-øyene|Juan Fernández]]. Først etter fem år ble han oppdaget og reddet.

I august 1730, da han var 70 år gammel, forsvant Defoe plutselig. Kreditorene var etter ham igjen. Trolig kunne han betalt dem med inntektene fra sine meget populære bøker.  I stedet valgte han å gå i dekning igjen, og døde 5. mai 1731 i Ropemaker's Alley, Moorfield, ikke langt fra gaten der han ble født.