Redigerer Damsgård hovedgård (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Damsgaard painting.jpg|thumb|left|Del av Damsgaard prospect av Dreier fra 1810]]
Fra gammelt av het området ''Håsteinar'' – fra [[norrønt]] ''Hásteinar'' som betyr «høy sten». Det er to teorier om hvordan navnet oppstod, men man antar at navnet enten refererer til det 284 meter høye [[Damsgårdsfjellet]], eller en gruppe med store stener som lå nede ved strandkanten i Damsgårdsbukten. Bosetting i området kan spores tilbake til [[middelalderen]], da det lå under [[Munkeliv kloster]]. Man antar at området ble brukt allerede rundt begynnelsen av [[1100-tallet]], men første sikre etablering er i 1427, da området beskrives i Munkeliv jordbok. I kjølvannet av [[reformasjonen]] i 1536 ble gården – som annet kirkegods – overtatt av kongen. Det gikk imidlertid ikke mange år før området igjen ble solgt til private eiere – og da selvfølgelig til overklassen, gjerne til utenlandske stormenn: både [[tyskland|tyskere]], [[nederland|nederlendere]], [[frankrike|franskmenn]] og [[danmark|dansker]] eide området på denne tiden.

=== Reformasjonen ===
1536-1699 I forbindelse med reformasjonen i 1536 ble alle Klostergodsene inndradd. Domkirken, og senere kong [[Frederik II av Danmark og Norge]], eide så Håsteinar en del år. Men kongen solgte gården videre til Tønnes Claussøn i 1562. Deretter følger diverse private eiere. Forfatteren Fossen nevner personer både av bergensk, nederlandsk, tysk, dansk og fransk opphav. I skjøtet forpliktet Claussøn seg til å oppføre en «kjøpstedsbygning».

=== Dam Tønnessøn ===
Det finnes ikke noe belegg for at kjøpstedsbygningen kom før ut i 1600-årene. Da overtok Dam Tønnessøn gården. Han regnes for den som har gitt navn til gården ''Damsgaard'' (skrivemåte inntil 1917), som første gang nevnes i Bergens sagefallsregnskap i 1643. I 1600-årene brukes gårdsnavnene Håsteinar og Damsgård om hverandre.

=== J. van Geelkercks kart ===
I 1653 avbildes den på J. van Geelkercks kart, dette finnes i dag på Bysamlingen på Historisk museum. To plater til bileggerovner ble funnet under restaureringen, merket med årstallene [[1673]] og [[1699]]. I løpet av århundret kan forfatteren W.M. Schelderup påvise at bygningen påbygges og inndeles i flere rom, storstue, dagligstue, kamre, kjøkken med skorstein og et spiskammer med jordkjeller. Bygningen hadde «pandetak», blir det opplyst i en «besiktigelses og tagsationsforretning» fra 1731. Kjøpstedsbygningen utgjør kjernen i nåværende Damsgårdsveien 174.

=== Gården ===
Navnet Damsgård tror man kommer fra navnet på en av eierne, Dam Tønneson. Han overtok gården rundt 1643 etter sin far Tønnes Klausson, som hadde fått skjøtet til gården av [[Frederik II av Danmark og Norge|kong Fredrik II]], etter sine bidrag til [[Den nordiske syvårskrigen]]. De eldste delene av den nåværende bygningen stammer sannsynligvis fra den tiden da stiftamtskriver [[Severin Seehusen]] (1664&ndash;1726) eide gården, og er trolig oppført før 1720. Det var på denne tiden at gården ble tatt i bruk som et lyststed, samtidig som den også fungerte som en vanlig gård. Gården var på denne tiden malt i sterke farger: rødt og grønt. Rominndelingen fra denne tiden er kjent da de nevnes i et takstdokument fra 1731, og samsvarer med de en finner i dag. 
[[Fil:Damsgaardhovedgaard.jpg|thumb|Damsgård hovedgård, fasaden{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
I 1769 ble bygget overtatt av [[generalkrigskommissær]] [[Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz]] (1730&ndash;1795) – som i 1783 ble [[adel|adlet]] under det mer kjente bergenske navnet [[Gyldenkrantz]]. Han bestemte allerede få år etter overtagelsen at gården skulle bygges om til slik vi kjenner den i dag. På slutten av 1770-årene fikk Damsgård hovedgård sin berømte [[rokokko|rokokko-fasade]], sin hesteskoform og det lett gjenkjennelige tårnet på hovedbygget. Fasaden ble også vendt inn mot innseilingen av [[Bergen]]. Et av byggets mer fascinerende trekk kommer også fra denne tiden: nemlig at husets fasade er større enn selve bygningen. Dette medfører at huset fremstår som større enn det egentlig er fra forsiden. For å skape en illusjon om perfekt symmetri er det også malt to vinduer på veggen ut mot ''Herrens have''.

[[Gyldenkrantz]] døde på hovedgården [[fjerde juledag]] i 1795, og gården ble auksjonert bort i 1796 til hoffagent [[Herman Didrich Janson]] (1757&ndash;1822), en av datidens rikeste kjøpmenn. Janson utførte mindre ombygginger, og rundt 1865 ble det gjennomført en omfattende innvendig oppussing, hvor mange rom ble malt om og tapetsert. Fra rundt 1870 ble gården brukt som helårsbolig. Hovedgården forble i Jansonfamiliens eie fram til 1983, da den ble overtatt av Staten og Bergen kommune ved [[Vestlandske kunstindustrimuseum]]. Hovedgården behøvde da omfattende restaurering, men var – forholdene tatt i betrakning – godt ivaretatt. Restaureringsarbeidet tok ti år, og Damsgård hovedgård ble høytidelig åpnet som museum den 28. juni 1993. Bygningen har siden fungert som museum, sesongåpent fra [[mai]] til [[september]]. Den har også blitt brukt som lokaler for møter, samlinger og middager – blant annet var den ærverdige hovedgården i sammenheng med [[Festspillene i Bergen]] sommeren 2005 åsted for en middag med [[Harald V|kong Harald]].

[[Vestlandske kunstindustrimuseum]] eier Damsgård hovedgård, men administrasjonen ble i 2005 overtatt av [[Bymuseet i Bergen]]. Damsgård hovedgård ble [[Fredning (kulturminnevern)|fredet]] av [[Riksantikvaren]] 27. februar 1924.