Redigerer Dachau konsentrasjonsleir (avsnitt)

== Under nazistene 1933-1945 ==
[[File:Bundesarchiv Bild 183-W0402-503, Theodor Eicke.jpg|thumb|[[Theodor Eicke]] var leirkommandant 1933 til juli 1934. Han ble inspektør for hele konsentrasjonsleirsystemet i 1934. Eicke brukte Dachau som modell for andre leirer. Eicke var en drivkraft i oppbygging av leirsystemet. Uttrykket «Arbeit macht frei» var Eickes påfunn. Han falt ved [[Kharkov]] på Østfronten i 1943.<ref name="Wachsmann" />{{Sfn|Marcuse|2001|p=25-26}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 152-01-22, Dachau, Konzentrationslager.jpg|Vaktoppstilling i 1933|thumb]]
===Bakgrunn===
Leiren ble anlagt på området til en nedlagt ammunisjonsfabrikk rundt 20 km nordvest for [[München]] sentrum umiddelbart etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]] på ordre av [[Heinrich Himmler]], som da var blitt utnevnt til politisjef i Bayern. Ammunisjonsfabrikken ble anlagt under [[første verdenskrig]] og stengt etter krigen i henhold til [[Versaillestraktaten]]. Fabrikkinnmaten ble demontert mens selve byggene ble stående. Anlegget sto ubrukt til 1933 og var ganske forfallent da det ble omgjort til interneringsleir.<ref name="Edkins" />{{Sfn|Marcuse|2001|p=1-4, 17-25}}{{Sfn|Ottosen|1989|p=178}}<ref name="Jonassen">{{ Kilde bok | forfatter = Jonassen, Mari | utgivelsesår = 2000 | tittel = Hvite busser: med norsk ungdom til Hitlers dødsleire | isbn = 8251788943 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Damm | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014110407528 | side = }}</ref>

===Etablering===
Til å begynne med skulle leiren brukes til å sperre inne politiske fanger, framfor alt [[kommunist]]er og [[sosialdemokrat]]er, [[fagforening]]smedlemmer, men også liberale og konservative politikere under påskudd av såkalt «beskyttelsesfengsling» (tysk: ''Schutzhaft''), det vil si en ubegrenset, og ikke domstolsbestemt internering av virkelige og antatte regimemotstandere.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Robert Gerwarth|tittel=Hitlers bøddel - Historien om Reinhard Heydrich|utgivelsesår=2014|forlag=Kultur & Historie|utgivelsessted=Oslo|isbn=978-82-92870-95-2|kapittel=Heydrich blir til|side=113}}</ref> Etter at nazistene tok makten i Bayern 9. mars 1933, ble flere tusen sosialister og kommunister satt i «beskyttende forvaring» (5400 var arrestert i Bayern innen midten av april). Fengslene ble raskt overfylte og i løpet av en uke fra 13. mars ble deler av Dachau-fabrikken omgjort til «oppsamlingsleir» for politiske fanger.{{Sfn|Marcuse|2001|p=21}} Formålet med interneringen i leirer som Dachau var å ta knekken på den politiske opposisjonen. Det var offentlig kjent hva som foregikk, og mishandlingen av fanger var ingen hemmelighet. Nazipressen rapporterte begeistret fra leirene.<ref name="Wachsmann" /> 

[[Theodor Eicke]] ble leirkommandant i juni 1933. Sommeren 1933 tok nazistpartiet over styringen av Dachau by. Eicke fikk 17 ledere i SA henrettet i Dachau i forbindelse med [[De lange knivers natt]], det var trolig Eicke selv som drepte [[Ernst Röhm]] i et fengsel i München. Eicke ble straks forfremmet som belønning.{{Sfn|Marcuse|2001|p=25-27}}

Leiren åpnet 22. mars 1933 da det ankom rundt 200 innsatte fra [[Justizvollzugsanstalt Stadelheim|Stadelheim-fengselet]] i München og fra [[Landsberg fengsel]].{{Sfn|Marcuse|2001|p=21}} Himmler kunngjorde i avisen ''Münchner Neueste Nachrichten'' at leiren skulle kunne romme opptil {{formatnum:5000}} mennesker, og beskrev den som «den første konsentrasjonsleiren for politiske fanger»<ref>''Münchner Neueste Nachrichten'', 21. mars 1933</ref>«som skulle brukes for å gjenopprette roen i Tyskland.»<ref>Neuhäusler, Johann: ''What Was It Like in the Concentration Camp at Dachau?: An Attempt to Come Closer to the Truth'', Munich: Manz A.G., 1960. s. 7</ref> Partiavisen ''[[Völkischer Beobachter]]'' rapporterte fra åpningen om «Ein Konzentrationslager für politische Gefangene in der Nähe von Dachau» («En konsenstrasjonsleir for politiske fanger i nærheten av Dachau»).{{Sfn|Ottosen|1989|p=179}} Leiren var omgitt av en høy mur med en ti meter konstant opplyst gate innenfor. Gaten var skilt fra leiren med piggtråd.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Berlin, Max | utgivelsesår = 1933 | tittel = Den brune terror | utgivelsessted = Oslo | forlag = Fram | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013111908074 | side = }}</ref>

I desember 1933 var det {{formatnum:2600}} internerte i Dachau, og i løpet av 1934 falt tallet til 1300. I møte med Hitler i februar 1935 fikk Himmler aksept for å videreføre konsentrasjonsleirene på samme nivå. I juni 1935 fikk Himmler klarsignal til å øke vaktstyrken, og fra april 1936 skulle leirene inn i statsbudsjett for riket. Heydrich begynte i 1936 å klargjøre leirsystemet for en eventuell krig, og Gestapo sammenstilte en liste over personer som skulle interneres i tilfelle krig. I 1937 var listen på {{formatnum:46000}} navn, langt over kapasiteten til leirsystemet på det tidspunktet. Himmler, Eicke og [[Oswald Pohl]] planla da helt nye, store konsentrasjonsleirer: Sachsenhausen (skulle erstatte [[Oranienburg (konsentrasjonsleir)|Oranienburg]]) og Buchenwald. Samtidig begynte ombygging og utvidelse av Dachau-leiren.{{Sfn|Marcuse|2001|p=31-34}} I 1936 ble en del SS-leirer stengt og erstattet av Sachsenhausen og Buchenwald som ble planlagt og bygget som konsentrasjonsleirer fra grunnen av. I tillegg fungerte Lichtenburg som en ren kvinneleir.<ref name="Wachsmann" />

====Etterforskning av de første drapene====
Leiren ble anlagt av politiet i Bayern som ble ledet av [[Heinrich Himmler]]. SS og kommandanten Hilmar Wäckerle tok snart over styringen av leiren. Wäckerle og SS-mennene skilte ut jøder fra fangene som ankom og ga dem spesielt brutal behandling. Dette toppet seg 11. april 1933 da fire jøder ble banket opp og henrettet med nakkeskudd. Jødene ble trolig skutt fordi de også ble ansett som kommunister. Drapene ble rapportert som «skutt under fluktforsøk». Statsadvokat [[Josef Hartinger]] med et team etterforskere besøkte Dachau og de avdekket at de fire var myrdet. Hartinger ville ta ut tiltale mot leirvaktene som var direkte ansvarlige og Wäckerle som medskyldig. Hartinger var klar over hvilken risiko han tok ved å utfordre regimet på denne måten. Mens etterforskningen pågikk. var det tolv nye drap i leiren, og Hartinger undersøkte også disse. Hartinger ønsket å bruke tiltalen til å gjøre forholdene i Dachau offentlig kjent, slik at regimet ville bli tvunget til å bytte ut SS-vaktene med politimenn som var opplært i korrekt fangebehandling. På dette tidspunktet hadde ikke nazistene konsolidert sin makt og var sensitive for negativ omtale. Saken begynte å bli ubehagelig for Himmler som erstattet Wäckerle med Theodor Eicke (Eicke måtte skrives ut fra et psykiatrisk psykehus der en politisk rival hadde fått ham sperret inne). Eicke innførte orden og disiplin i Dachau. Samtidig ble straffesaken Hartinger ønsket å innlede, stanset av Hartingers overordnete (i løpet av 1933 ble i alt {{formatnum:2250}} straffesaker mot SA-menn og 420 mot SS-menn stanset av naziregimet). Nazistene hadde vurdert å drepe Hartinger, men i stedet ble han forflyttet til en mindre viktig stilling i et annet distrikt. Hartinger døde i 1984. Dokumentene fra Hartingers henlagte sak ble etter krigen funnet av amerikanske etterforskere og overlevert til tysk påtalemakt som innledet sak mot de Dachau-vaktene som var i live.<ref>{{Kilde avis|tittel=Hitler’s First Victims: And One Man’s Race for Justice by Timothy W Ryback – review|url=https://www.theguardian.com/books/2015/mar/12/hitlers-first-victims-and-one-mans-race-for-justice-timothy-ryback-review|avis=The Guardian|dato=2015-03-12|besøksdato=2020-04-12|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Richard J.|etternavn=Evans}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Opinion {{!}} The First Killings of the Holocaust|url=https://www.nytimes.com/2012/01/04/opinion/the-first-killings-of-the-holocaust.html|avis=The New York Times|dato=2012-01-03|besøksdato=2020-04-12|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Timothy W.|etternavn=Ryback}}</ref>

===Utvidelse og krig===
[[File:Concentration camp dachau aerial view.jpg|thumb|Amerikansk flyfoto over hele Dachau-anlegget. Selve fangeleiren er til venstre og nedenfor den diagonale linjen. Brakker for vakter og SS for øvrig samt verksteder og SS-sykehuset midt i bildet og til høyre. Jernbanelinjen kommer inn omtrent ved ordet «Camp» like ved sykehuset, der sto «dødstoget» med flere tusen lik da amerikanske styrker frigjorde leiren.]]
[[Fil:KZ Dachau Verbrennungsöfen Zweites Krematorium.jpg|thumb|Forbrenningsovn i «Andre krematorium» i brakke X]]
I 1937 ble helt nye fangebrakker reist og SS-mannskapets del av leiren ble utvidet med nye brakker. Det skulle være plass til to [[divisjon]]er SS-personell. Mot slutten av krigen dekket Dachau et område på mer enn 1 kvadratkilometer. SS-leiren huset flere hundre vakter som arbeidet i konsentrasjonsleiren samt flere tusen SS-soldater. SS-leiren hadde et stort sykehus for SS, fabrikker, verksteder og kontorer som administrerte lønn for over 1 million SS-menn. Hele anlegget var fire ganger så stort som selve interneringsleiren.{{Sfn|Marcuse|2001|p=5-6}} Leiren hadde bakeri, slakteri, maskinfabrikk, trevarefabrikk, skredderverksteder og skofabrikk. Den omfattende produksjonsvirksomheten inne i leiren gjorde den stadig mer uavhengig av den lokale økonomien i og rundt Dachau by.{{Sfn|Marcuse|2001|p=26}}

Den nasjonalsosialistiske [[terror]]politikken fikk etterhvert konsekvenser for stadig flere grupper i befolkningen, og i 1930-årene ble også [[sigøynere]], [[jøde]]r, [[Jehovas vitner]], [[homofili|homofile]] og kriminelle sendt til Dachau.{{tr}} Jøder ble i hovedsak internert der etter [[krystallnatten]] i 1938. Etter Krystallnatten var jøder i flertall blant de internerte i leirene. Regimet hadde på denne tiden ikke planer om internering av jøder i stor skala, men trakassering og mishandling av jødene skulle få dem til å forlate Tyskland. Jødene ble raskt sluppet ut og utgjorde tidlig i 1939 en liten del av de internerte.<ref name="Wachsmann" /> Etter utbruddet av krigen ble personer fra de okkuperte landene sendt til Dachau, inkludert motstandsfolk, jøder og prester (hovedsakelig katolske). Det var 2720 prester internert i leiren.<ref name="Edkins" /> Prester (for en stor del polske) ble overført fra andre leirer og samlet i Dachau fra 1942.<ref name="Kogon" /> Noen av prestene drev i sjelesorg.<ref name="Kogon" />{{rp|238}}

Dachau var også en sentral leir for fanger fra det kirkelige området. Det fantes egne brakker for [[prest]]er, og ifølge [[den katolske kirke]] skal {{formatnum:3000}} geistlige ha vært holdt fanget der. Blant dem var [[Karl Leisner]] og [[Martin Niemöller]].

Etter [[Krystallnatten]] ble {{formatnum:10911}} jøder satt i leiren, omkring to tredjedeler{{tr}} ble sluppet fri under forutsetning av at de skulle forlate Tyskland.<ref>Neurath, P., Stehr, N., & Fleck, C. (2015). ''Society of Terror: Inside the Dachau and Buchenwald Concentration Camps''. Routledge.</ref> Før 1938 var alle fangene tyske, og det ble da gradvis flere utlendinger ved tysk ekspansjon og utbruddet av krigen. I 1938 kom det i alt {{formatnum:18000}} nye fanger, mange fra [[Østerrike]] etter at de hadde motsatt seg [[Anschluss|annekteringen]]. Innen sommeren 1939 var fangetallet nede i {{formatnum:5000}}.{{Sfn|Marcuse|2001|p=35}} På Himmlers ordre av 5. oktober [[1942]] om å gjøre alle konsentrasjonsleirer i Tyskland «jødefrie», ble jødene i Dachau deportert til utryddelsesleiren [[Auschwitz]].

Sigøynere ble internert i Dachau fra 1936 og i økende antall fra 1938. Sigøynere fra den ungarsk-okkuperte delen av Slovakia ble internert i Dachau og drept der ifølge [[Jahn Otto Johansen]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Johansen, Jahn Otto  | utgivelsesår = 1989 | tittel = Sigøynernes holocaust | isbn = 8202119855 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008070201034 | side = }}</ref>

Utover [[1940-årene]] begynte et systematisk massemord i Dachau. Fra oktober [[1941]] ble [[sovjet]]iske [[krigsfange]]r deportert til leiren og skutt, minst {{formatnum:10000}} ifølge [[Eugen Kogon]]. Det først og fremst offiserer, komsomol-ledere og partimedlemmer som ble henrettet.<ref name="Kogon" />{{rp|137}} Fra januar [[1942]] førte [[Schutzstaffel|SS]] rundt {{formatnum:3000}} «invalide» fanger til slottet Hartheim ved [[Linz]], hvor de ble [[gass]]et i hjel.{{tr}}

Til sammen satt over {{formatnum:200000}} fanger fra mer enn 50 nasjoner i Dachau. Totalt ble det offisielt registrert {{formatnum:31950}} døde, trolig døde langt flere enn dette<ref name="Jonassen" /> blant annet i forbindelse med evakueringsmarsjen.{{tr}} Fra 1941 ble en del fanger likviderte straks etter ankomst og disse ble ikke registrert. Ved krigens slutt besto fangeleiren av 34 store brakker, hvorav omkring halvparten var innkvartering.{{Sfn|Ottosen|1989|p=178-180}} I Dachau var brakkene skilt med piggtråd og fangene fikk bevege seg fritt bare på plassen rundt brakken.{{Sfn|Ottosen|1989|p=305}} Fangene ble gjenstand for disiplin med stadige strenge oppstillinger («appeller»), særlig etter rømningsforsøk ble andre fanger straffet på denne måten.{{Sfn|Ottosen|1989|p=162-163}} Fra høsten 1943 var et [[bordell]] i drift i Dachau fangeleir. Bare «germanere», det vil si tyske, norsk og nederlandske fanger (ikke franske), fikk benytte seg av bordellet.{{Sfn|Ottosen|1989|p=298}}

Dachau hadde omkring 50 tilknyttede «uteleirer» for tvangsarbeidere i rustningsindustrien. I 1944 fikk fabrikker knyttet til Dachau store skader av alliert bombeangrep.<ref name="Kogon" />{{rp|199-204}} Fra 1941 til 1945 ble det i det sørlige Tyskland etablert 166 «utekommandoer» i form av mindre konsentrasjonsleirer underlagt Dachau.{{Sfn|Ottosen|1989|p=181}}

I september 1944 ble internerte i [[Natzweiler]] overført til Dachau. Forholden i Dachau ble kaotiske etterhvert som fanger fra evakuerte leirer ble samlet i blant annet Dachau. Tidligere var det køyer og sitteplasser til alle internerte.{{Sfn|Ottosen|1989|p=181}} Den siste krigsvinteren ble fanger forflyttet fra fremrykkende allierte styrker i vest og øst, og ble samlet i leirene i selve Tyskland og Østerrike. I april 1945 ble flere tusen fanger sendt med tog fra Buchenwald til Dachau, en stor del av disse omkom under transporten.<ref name="Kogon" />{{rp|242}} Høsten 1944 ble friske fanger fra den overfylte Dachau overført blant annet til [[Mittelbau-Dora]] og [[Neuengamme]] til arbeid i krigsindustrien.{{Sfn|Ottosen|1989|p=222}}

Høsten 1944 og vinteren 1945 tiltok den allierte bombingen av München med omland. Fanger fra Dachau ble tvunget til å grave opp og demontere udetonerte bomber (blindgjengere), arbeidet foregikk til dels inn i München sentrum. Dette var et farlig arbeid fordi en del bomber eksploderte mens arbeidet pågikk. Resten av mannskapet måtte da samle sammen kroppsdeler for at antallet som returnerte til Dachau skulle bli riktig. Sekkene med likdeler ble til dels brukt til å smugle våpen og andre gjenstander til den godt organiserte motstandsbevegelsen inne i leiren.{{Sfn|Ottosen|1989|p=287-288}}

Fra 1939 ble fangene vaksinert mot [[tyfus]] og [[dysenteri]] (blant annet fordi SS-mannskapet selv fryktet å bli smittet), franske fanger ble fra 1943 også vaksinert mot [[skarlagensfeber]].<ref name="Kogon" />

I februar 1945 spredte det seg [[flekktyfus]] i Dachau. Smitten kan ha kommet fra Auschwitz eller andre leirer i øst. I løpet av februar og mars døde {{formatnum:12000}} fanger av sykdommen. Blant de norske fangene som døde var [[Per Lie]], bror av [[Haakon Lie]].{{Sfn|Ottosen|1989|p=294}}

Den norske fangen [[Haakon Sørbye]] var ingeniørstudent og tidligere telegrafist til sjøs. Han klarte å sette sammen en fungerende radiomottaker med deler som andre fanger hadde funnet. Radioen fikk blant annet inn norskspråklig sending fra London og de norske fangene ble vinteren og våren holdt orientert om krigens gang.{{Sfn|Ottosen|1989|p=296}}

I april 1945 var den største gruppen fanger polske, nær {{formatnum:15000}}, dernest sovjetiske ({{formatnum:13500}}) og ungarske ({{formatnum:12000}}). Det var over {{formatnum:6000}} tyske og østerrikske fanger, {{formatnum:5700}} franske og ellers fanger fra de fleste europeiske land.{{Sfn|Ottosen|1989|p=301}}

Den norske fangen Robert Savosnick skrev at leirlivet ble ledet av politiske fanger som var anstendige. I Dachau ble syke fanger tatt var på og Savosnick ble ikke mishandlet der. De fikk vann og små matrasjoner.<ref name="Savosnick">{{ Kilde bok | forfatter = Savosnick, Robert | utgivelsesår = 1986 | tittel = Jeg ville ikke dø | isbn = 82-02-09282-5 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013022205013 | side = }}</ref>

===Medisinske eksperimenter===
Tyske forskere utførte medisinske eksperimenter på noen av fangene. Forsøkene i Dachau (som i Auschwitz, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück) ble gjennomført av forskere ved universitetene og ved militære våpengrener, og ikke av leiradministrasjonen selv.{{Sfn|Ottosen|1989|p=145}} Fra januar 1942 fikk hver uke 20 friske, unge fanger injisert [[malaria]]smitte slik at forskerne kunne observere sykdomsforløpet og sammenheng med forsøkspersonenes blodtype.<ref name="Kogon" />{{rp|127}} Fra 1941 simulerte leger i [[Luftwaffe]] konsekvensen av rask opp- og nedstigning ved hjelp av undertrykkskammer. Bevarte dokumenter viser at legene regnet med at forsøkene ville være dødelige. Det var særlig polske og sovjetiske motstandsfolk som ble plukket ut til slike forsøk. Elektrokardiograf registrerte løpende hjertets arbeid og forsøkspersonen ble obdusert straks de var døde, omkring 80 ble drept på denne måten.<ref name="Kogon" />{{rp|129-132}} 

I 1942 ble det gjennomført forsøk med [[hypotermi|generell nedkjøling]] i vann på under 10°C, omkring 15 fanger døde. Fra november 1942 ble det nakne fanger holdt ut i kuldegrader mens de ble oversprøytet med vann, av over 200 forsøkspersoner døde over 65. Forsøkene hadde ifølge Kogon ingen praktisk nytte. Hensikten med nedkjølingsforsøkene var å finne frem til den mest effektive behandlingen, særlig for tyske flygere som hadde falt i vannet over Nordsjøen. Forsøkene involverte flere ulike oppvarmingsmetoder.<ref name="Kogon" />{{rp|129-132}}<ref name="Berger" />

Det har i ettertid vært strid om det er akseptabelt å bruke resultatene av disse forsøkene. Noen mener at forsøkene var så grove overgrep at de overhode ikke er til å stole på, andre mener at resultatene brukes til å redde liv. I et forsøk på å skjule forbrytelsen ble det originale notatene fra forsøke ødelagt før leiren ble frigjort av amerikanske styrker. Dokumentasjon ble senere oppdaget i en omfattende korrespondanse mellom forskerne og Heinrich Himmler. Straks etter krigen utarbeidet Leo Alexander en rapport på 200 sider om de medisinske forsøkene i Dachau.<ref name="Berger">Berger, R. L. (1990). Nazi science—the Dachau hypothermia experiments. ''New England journal of medicine'', 322(20), 1435-1440. DOI: 10.1056/NEJM199005173222006 «There is controversy, however, about the use of the results obtained from those studies. Among the approximately 30 known projects, the controversy has focused most intensely on the experiments involving hypothermia in humans that were performed at the Dachau concentration camp. The debate among scientists and ethicists has spread to the public through the print and broadcast media. Positions range from a total ban to advocacy of the uninhibited use of the material. At one pole, Arnold Relman, editor-in-chief of the Journal, has noted that the Nazi experiments "are such a gross violation of human standards that they are not to be trusted at all" and said that the Journal would not allow citations of the Nazi work. In contrast, Robert Pozos, a physiologist specializing in hypothermia, has advocated the free use of the results, believing that they can advance contemporary research on hypothermia and save lives.»</ref>

===Norske fanger===
Blant de norske fangene var:
* [[Christopher Andreas Brun]] (fra juli 1944, døde i Dautmergen)<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1946 | tittel = Christopher Brun | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Brun | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060608012 | side = }}</ref>
* [[Robert Savosnick]] (overlevde)
* [[Sverre Løberg]] (overlevde)<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Løberg, Sverre  | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det jeg husker best | utgivelsessted = Oslo | forlag = H. Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060500022 | side = }}</ref> 
* [[Ola Hofmo]] (døde i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Gusen]])<ref name="Berge">{{ Kilde bok | forfatter = Berge, Ole Odd | utgivelsesår = 1998 | tittel = I NN-fangers fotspor | isbn = 8299453615 | utgivelsessted = Lysaker | forlag = Natzweilergruppen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011022308045 | side = }}</ref>
* [[Haakon Sørbye]]
* [[Olav Skogen]]
* [[Osmund Faremo]]<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Faremo, Osmund | utgivelsesår = 1997 | tittel = Takk for livet, Emil | isbn = 8252151043 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008091600131 | side = }}</ref>
* [[Josef Jervell Brun]] (arrestert som spion i 1938, død 1941){{Sfn||falne|1949|p=358}}
* [[Halfdan Jønsson]] (død 7. februar 1945 i Dachau).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = Våre falne: 1939-1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020801076 | side = }}</ref>
* [[Per Lie]] (død 5. mars 1945)<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = Våre falne: 1939-1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020500018 | side = }}</ref>
* [[Nere Aakhus]] (død 28. januar 1945 av flekktyfus)<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1951 | tittel = Våre falne: 1939-1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042900069 | side = }}</ref>
I alt ble 380 (eller 379) nordmenn overført fra [[Natzweiler]] til Dachau fra september 1944, 125 av 504 nordmenn innsatt i Natzweiler døde der. Halvparten av de omkring 380 norske ble værende i Dachau resten av krigen, 37 av disse døde i Dachau. En del norske ble overført til [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir]].<ref name="Berge" />{{Sfn|Ottosen|1989|p=184}}<ref name="Jonassen" /> Dachau-administrasjonen var ikke kjent med [[Nacht und Nebel]]-systemet og N.N.-fanger overført fra andre leirer fikk derfor større frihet i Dachau. De norske fangene fikk høsten 1944 brevveksle med familien i Norge og noen fikk pakker hjemmefra. Det kom også pakker fra Røde Kors. Glippen ble oppdaget i januar 1945 og det ble stans i brevskrivingen. Nesten alle fangene fra Natzweiler fikk på denne måte gitt livstegn fra seg og de ble registrert i [[Wanda Heger]]s kartotek som la grunnlaget for evakueringen våren 1945.{{Sfn|Ottosen|1989|p=280-281}}<ref name="Jonassen" /> For de norske fangene var Dachau et bedre sted enn Natzweiler hvor mange kom fra eller tvangsarbeidet i [[Dautmergen]] og [[Ottobrunn]] som noen ble sendt til. Det var matmangel, men lite slavearbeid og fungerende sykestue.{{Sfn|Ottosen|1989|p=293}}