Redigerer Døende gud (avsnitt)

== Død og gjenfødelse ==
[[Fil:Orpheus & Euridice.jpg|thumb|upright|[[Orfeus]] og [[Eurydike (nymfe)|Eurydike]], 1993]]
[[Død]] og udødelighet er en sentral tematikk innenfor konseptet døende guddommer. [[Epos]]et om [[Gilgamesj]], et av verdens eldste kjente litterære verk, datert tilbake til minst 2100-tallet f.Kr., handler hovedsakelig om en [[helt]] som søker udødelighet.<ref>Garreau, Joel (31. oktober 2007): [http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/10/30/AR2007103002222_pf.html «The Invincible Man»]. ''Washington Post'': C01.</ref>

Et hovedfokus i nær all religion er knyttet til spørsmålene om avslutningen på menneskenes liv og om en udødelig [[sjel]] eksisterer. Knyttet til etterlivet er også forestillinger om [[dødsriket]], og det [[Ktoniske guder|ktoniske]] som bokstavelig angår hva som er under jorden. Også i de mytene gjenfinnes en tanke om at hva som dør betyr fødselen av noe nytt; slik som en generasjon dør mens en ny vokser opp i dens sted. [[Gresk mytologi]] så for seg en eldre, opphavlig gudeverden kalt [[Titan (gud)|titanene]] hvor dens sønner, [[De tolv olympiske guder|olymperne]], ledet av [[Zevs]], [[Hades]] og [[Poseidon]], bekjempet og drepte sine fedre. Slik årstidene endres og vekster modnes, høstes og visner hen, for deretter å komme tilbake neste sesong, forestilte man seg guddommer som beskyttet jordbrukssamfunnet, som sumeriske [[Dumuzi]] og hans greske tilsvarighet [[Adonis]], en årlig fornyer, en alltid ung vegetasjonsgud, en liv-død-gjenfødsel gud hvis vesen er knyttet til [[kalender]]en.<ref>Burkert, Walter (1985): ''Greek Religion'', kapittelet «Foreign gods», s. 176f</ref>

Den mest karakteristiske død-oppstandelsesguden er den kristne [[Jesus Kristus]], som døde på [[kors]]et, en [[Romerriket|romerske]] henrettelsesmetode, og som siden ble kristendommens symbol. Seieren over døden er ifølge kristendommen, ved at han «døde for våre synder etter skriftene»<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?query=yYAOW1g5DEgYQbwhVIg0ijrVmC3E7g2sfsi1PH/+vVlWoJVGTeRXO/QtAO47gpe+ Paulus’ første brev til korinterne 15:3]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> et avgjørende bevis på hans guddommelige natur. Innenfor [[norrøn mytologi]] henger [[Odin]] seg i [[Yggdrasil|verdenstreet]] for å få kunnskap, han er både en visdomsgud og en dødsgud, «sjøl gitt til meg sjøl», ofret seg selv for seg selv.<ref>Steinsland, Gro (2005): ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn'', Oslo, s. 182-183</ref>

Selve begrepet «døende gud» er knyttet til verkene til [[James Frazer]],<ref>Miles, Geoffrey. 2009, s. 193</ref> [[Jane Ellen Harrison]], og deres britiske kolleger i [[Cambridge-ritulistene]], en akademisk retning med hovedvekt myte og ritual.<ref>Ackerman 2002, s. 163, lister guddommelige kongedømmer, tabuer, og døende gud som «nøkkelkonsepter» til ikke bare Frazer, men også Harrison og andre innenfor den britiske ritualistskolen, i kontrast til forskjellene mellom disse akademikerne.</ref> I verker som Frazers ''The Golden Bough'' (''Den gylne greinen'', 1890)<ref>Miles 2009, s. 193</ref> og Harrisons ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'' (1903), argumenterte de at alle myter er ekko av ritualer, og at alle ritualer har deres opphavlige hensikt i å manipulere de naturlige fenomener ved hjelp av medfølende og deltagende magi, også karakterisert som magi basert på etterligning. Følgelig er bortførelse, voldtekten og tilbakevendingen av greske [[Persefone]]; overgivelsen og oppstandelsen til egyptiske [[Osiris]]; [[Balders død|den svikefulle død]] og senere triumf til norrøne [[Balder]], er avledet fra primitive eller opphavlige ritualer som hadde til hensikt å fornye fruktbarheten etter at avlingene fra høstet og plantene tært bort, visnet og forvitret. Disse ritualene og deres myter er således oppstått i forbindelsen med [[Jordbrukets historie|jordbrukets framvekst og utvikling]].

Den [[sveits]]iske [[Psykoanalyse|psykoanalytiker]] [[Carl Jung]] argumenterte at de [[Arketype|arketypiske]] prosesser som død og gjenoppstandelse var deler av «den transpersonlige symbolisme» av den kollektive [[underbevissthet]], og kunne bli nyttegjort ved psykologisk integrering. Jungs argument, i kombinasjon med teoriene til Cambridge-ritulistene, har blitt videreutviklet av blant annet den klassiske filologen [[Károly Kerényi]] og mytologen [[Joseph Campbell]] innenfor [[komparativ mytologi]] og [[religion]].