Redigerer Curzonlinjen (avsnitt)

==Curzonlinjens historie==

Ved [[første verdenskrig]]s slutt ble de allierte enige om at en uavhengig polsk stat skulle gjenoppstå, og dannes av områder som inntil da hadde inngått i Russland, [[Østerrike-Ungarn]] og [[Tyskland]]. [[Versaillestraktaten]] i [[1919]] sa at Polens østgrense skulle fastsettes senere. De områdene det her var tale om, hadde i ulike blandingsforhold polsk, litauisk, jødisk, ukrainsk og belarusisk befolkning. Lord Curzon fremla på de alliertes vegne en linje som løp mellom [[Hrodna|Grodno]], [[Brest (Belarus)|Brest-Litovsk]] og [[Lviv|Lwow]], men forslaget lot det være åpent om Lwow skulle tilfalle Polen eller Ukraina. En senere versjon av kartet, som ble kjent som Curzonlinjens B-versjon, trakk linjen slik at Lwow kom på polsk side. 

Ettersom borgerkrig raste i Russland etter den russiske revolusjon, fantes det da ikke noen anerkjent russisk regjering de allierte kunne forholde seg til ved fastsettelsen av grensen. Men den revolusjonære russiske regjering  hadde allerede tatt offentlig avstand fra de avtalene som i tre omganger tidligere hadde latt nabolandene delt opp og oppsluke Polen. Dermed skulle man mene at Polens østgrense sett med russiske øyne burde løpe der den hadde forløpt før Polens første deling i [[1772]] – nokså langt øst (f.eks. var [[Vitebsk]] en by i Polen, «Witebsk»). Men samtidig ville kommunistene marsjere inn i Polen og helst videre inn i Tyskland for å spre revolusjonen. Under disse omstendigheter ble spørsmålet om Polens østgrense akademisk; det brøt i stedet ut krig mot slutten av [[1919]]. 

I desember [[1919]] erklærte dermed de allierte at den endelige grensefastsettelse måtte utstå, men at den polske regjering hadde rett til å organisere en regulær administrasjon av de områder som lå vest for den linjen de allierte hadde foreslått (dvs. Curzon-linjen). 

Under den [[polsk-sovjetiske krig]] (1919–1921) fikk bolsjevikene overtaket og rykket frem inn i Polen i mai [[1920]]. Polakkene bad om alliert bistand. Den [[11. juli]] tilbød lord Curzon [[Sovjetunionen|sovjeterne]] våpenhvile langs linjen som var blitt foreslått året før. Men sovjeterne, som trodde de hadde et overtak, avviste forslaget. Kampene fortsatte. I august ble de imidlertid slått ved [[Warszawa]] og tvunget til retrett. Ved [[Rigatraktaten]] i mars  [[1921]] ble de nødt til å godta en grense som lå langt øst for Curzonlinjen, slik at både Lvov og [[Vilnius|Vilna]] (i dag Vilnius) kom på polsk side. I området rundt Wilno, kalt [[Republikken Midt-Litauen]], ble det så i [[1922]] avholdt folkeavstemning, fulgt av inkorporasjon i Polen slik 65 % av stemmene hadde ønsket. Denne polsk-sovjetiske grensen ble så anerkjent av [[Folkeforbundet]] i [[1923]] og bekreftet av flere polsk-sovjetiske avtaler. 

[[Molotov–Ribbentrop-pakten]] av august [[1939]] forutsatte en oppdeling av Polen etter en linje som skulle følge elveløpene til elvene [[San (elv)|San]], [[Visla]] og [[Narew]]. I september, etter Polens militære nederlag, annekterte Sovjetunionene alt land øst for Curzonlinjen og dessuten [[Białystok]] og det østlige [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]]. Områdene ble inkorporert i den belarusiske og den ukrainske sovjetrepublikken etter såkalte folkeavstemninger, og hundretusener av polakker og et lavere antall jøder ble deportert østover i Sovjetunionen. I juli [[1941]] ble disse områdene invadert av Tyskland ([[Operasjon Barbarossa]], angrepet på [[Sovjetunionen]]. Under den tyske okkupasjonen ble storparten av den jødiske befolkningen drept. 

I [[1944]] gjenerobret fremrykkende sovjetiske tropper det østlige Polen. Sovjetunionen erklærte unilateralt at den tidligere tysk-sovjetiske delelinjen skulle være ny grense mellom Polen og Sovjetunionen. Unntaket var białystokområdet, som tilfalt Polen. [[Den polske eksilregjering i London]] tok sterkt avstand fra dette, og på  [[Teherankonferansen i 1943|Teheran-]] og [[Jaltakonferansen]]e mellom [[Josef Stalin|Stalin]] og de vestallierte, bad  [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og [[Winston Churchill|Churchill]] Stalin om å revurdere saken, særlig hva gjaldt Lwow, men Stalin nektet. Denne justerte Curzonlinjen ble dermed Polens østgrense, og ble anerkjent som det av de vestallierte i juli [[1945]].

Da Sovjetunionen opphørte å eksistere i [[1991]], gikk Curzonlinjen over til å bli Polens grense mot Litauen, Belarus og Ukraina.