Redigerer Cubas statsminister (avsnitt)

==Historie==
===Bakgrunn===
Det første forsøket på å etablere en cubansk stat fant sted i 1811 da [[José Agustín Caballero]] skrev et forslag til en nasjonal grunnlov.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} Dette ble fulgt opp av et nytt grunnlovsforslag i 1821 av [[Claudio Zequeira]] og et tredje i 1823 av [[Félix Varela]].{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} Disse forfatterne var enige om at Cuba skulle forbli en selvstyrt del av kolonimakten [[Spania]].{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} I 1851 ble den cubansk-venezuelanske [[Narciso López]] den første til å foreslå å etablere en selvstendig cubansk stat uavhengig av Spania.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} Dette ble etterfulgt i 1858 med et nytt grunnlovsforslag (kjent som «[[Ave Marias grunnlov]]»).{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} I 1868 startet [[Den cubanske uavhengighetskrigen]] mot Spania.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} Krigen førte til at Spania ga Cuba selvstyre i 1897, men at landet forble en del av [[det spanske imperiet]].{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} Ordningen varte frem til 1. januar 1899 da Spania tapte [[den spansk-amerikanske krigen]].{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} Fra 1899 til 1902 var Cuba underlagt et midlertidig amerikansk militærstyre.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=7}} Amerikanerne lagde en grunnlov (som trådte i kraft 1902) i samarbeid med ledende cubanere, som innførte det amerikanske styringssystemet i Cuba.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=7}} Den største forskjellen fra den amerikanske modellen var at det cubanske presidentembetet hadde mer makt enn den amerikanske.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=6}} Under denne grunnloven var presidenten både [[statssjef]] og [[regjeringssjef]].<ref name="1901-1940">{{kilde www | tittel = Cuban Constitutionalism and Rights: An Overview of the Constitutions of 1901 and 1940 | url = https://www.ascecuba.org/asce_proceedings/cuban-constitutionalism-and-rights-an-overview-of-the-constitutions-of-1901-and-1940/ | utgiver = Association for the Study of the Cuban Economy | dato = 30. november 1996 | forfatter = Sánchez-Roig, Rebeca | besøksdato = 25. februar 2020 | arkiv-dato = 2020-03-12 | arkiv-url = https://web.archive.org/web/20200312221629/https://www.ascecuba.org/asce_proceedings/cuban-constitutionalism-and-rights-an-overview-of-the-constitutions-of-1901-and-1940/ | url-status = yes }}</ref>

1940 grunnloven endret landets styringssystem fra et [[presidentsystem]] til et [[semipresidentsystem]].<ref name="1901-1940"/> I det nye systemet utpekte presidenten en statsminister til å koordinere arbeidet til regjeringen.<ref name="1901-1940"/> I tillegg til å opprettet statsminister embetet ble ministerrådet (regjeringen) dannet.<ref name="1901-1940"/> I tillegg til dette styrket grunnloven borgernes demokratiske rettigheter, men [[korrupsjon]] og [[klientelisme]] svekket borgernes evne til å påvirke samfunnet.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=8}} Når det radikale anti-korrupsjons [[Ortodokspartiet]] så ut til å vinne presidentvalget i 1952 initierte [[Fulgencio Batista]] et kupp.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=9}} Batistas regjering opphevde grunnloven og innførte et autoritært styre som vedvarte frem til 1959 da [[26. juli-bevegelsen]] tok makten.{{sfn|Franklin|Lopez|2014|p=9}}

===Moderne embete===
Da 26. juli-bevegelsen tok makten vedtok den nye regjeringen «[[Republikken Cubas grunnleggende lov]]», som trådte i kraft 7. februar 1959 og opphevet Cubas grunnlov fra 1940.{{sfn|Tarragó|2017|p=10}} Videre ble [[Fidel Castro]] utnevnt som landets statsminister.{{sfn|Tarragó|2017|p=10}} Castros regjering fikk myndighet til å endre den grunnleggende loven uten offentlig konsultasjon eller vedtak i en lovgivende forsamling.{{sfn|Azicri|1980|p=322}} De første årene var kjennetegnet av uklare styringslinjer og svake institusjoner.{{sfn|Phillip|Jimenez|Kirk|Grande|2014|p=34}} Regjeringsdepartementer ble opprettet, fusjonert og/eller oppløst hyppig.{{sfn|Phillip|Jimenez|Kirk|Grande|2014|p=34}} Perioden frem til 1976 var kjennetegnet av hva revolusjonslederne døpte «gerilja-administrasjon».{{sfn|Phillip|Jimenez|Kirk|Grande|2014|p=34}} Den amerikanske statsviteren William M. Leo Grande skriver at denne styringsmodellen var grunnlagt på Fidel Castros [[karismatisk ledelse|karismatiske ledelse]].{{sfn|Grande|2014|p=51}} Viktige beslutninger ble tatt av Fidel Castro sammen med en liten uformell sirkle av individer som han møtte i løpet av [[Den cubanske revolusjon]] hevder Leo Grande videre.{{sfn|Grande|2014|p=51}} Deformalisering av det politiske systemet ville vedvare frem til Fidel Castros død og hemmet landets politisk institusjonalisering.{{sfn|Grande|2014|p=64}}

På 1960-årene initierte den cubanske ledelsen arbeidet med en ny grunnlov.{{sfn|Treto|2014|p=34}} [[Sovjetunionen|Den sovjetiske modellen]] ble innført i Cuba den 15. februar 1976.{{sfn|Phillip|Jimenez|Kirk|Grande|2014|p=34}} Den nye grunnloven etablerte den lovgivende forsamlingen [[Nasjonalforsamlingen for folkemakten]], [[Cubas statsråd|statsrådet]], [[Cubas ministerråd|ministerrådet]], regjeringssjef-embetet og statssjef-embetet.{{sfn|Azicri|1980|p=322}} Fidel Castro ble valgt som statsrådets president ([[statssjef]]) og ministerrådets president ([[regjeringssjef]]) i 1976.{{sfn|Azicri|1980|p=323}} Dette skilte seg fra normen i andre [[sosialistiske stater]] hvor disse vervene ofte ble fordelt på to personer.{{sfn|Azicri|1980|p=323}} Til tross for innføringen av sovjetiske institusjoner fortsatte det cubanske systemet å bygge på en slags «dualisme bestående av karismatisk ledelse og [[Legal-rasjonell autoritet|legal-rasjonelle elementer]]» hevder statsviter Bert Hoffmann.{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "Despite the adoption of Soviet-style institutions, the dualism of charismatic and legal-rational elements was still reflected in Fidel Castro’s very titles."|group="note"}}{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} Embetene Fidel Castro ble valgt til som for eksempel «Ministerrådets president» og «[[Førstesekretær av Cubas kommunistparti]]» var hentet fra Sovjetunionen og hadde grunnlag i rettslig-bindende dokumenter.{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} Ved siden av dette ble han tildelt embeter som for eksempel «Revolusjonenskommandør» som ikke hadde grunnlag i verken lov eller partiets interne regler.{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}}

Det siste tiåret av Fidel Castros styretid var kjennetegnet av en deinstitusjonalisering av parti- og statsapparatet.{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} For eksempel sier partiets grunnlov at en partikongress skal bli innkalt hvert femte år, men ingen partikongress ble avholdt i 2002 (og ingen uttalelse om hvorfor ble annonsert).{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} I statsapparatet ble nærkontakt med Fidel Castro anerkjent som en god grunn til forfremmelse.{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} For eksempel var grunnlaget for å utnevne [[Felipe Pérez Roque]] til utenriksminister i 1999 at han var «bedre kjent med ideene og tankene til Fidel Castro enn de fleste».{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "familiarized with the ideas and the thoughts of Fidel Castro as few others are."|group="note"}}{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} Roque forsto dette og fortalte nasjonalforsamlingen i 2005 at cubansk sosialisme var grunnlagt på en karismatisk modell fremfor institusjonalisme.{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} Han hevdet at folks blinde tro på Fidel Castro var revolusjonens «største skatt»; «Måten vi forstår denne autoriteten på er som følger: 'Jeg forstår ikke så godt, men hvis Fidel sa det, er jeg sikker på at det stemmer.»{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "The way in which we understand this authority is as follows: ‘I don’t understand very well, but if Fidel said so, I am sure that this is how it is’"|group="note"}}{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}} Videre hevdet han at «sosialisme er vitenskapen om å sette et godt eksempel»{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "Socialism is the science of the example."|group="note"}}, og konkluderte at «Så lenge dette landet har en ledelse basert på eksempel... så er den uovervinnelig.»{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "As long as this country has a leadership based on example... it is invincible."|group="note"}}{{sfn|Hoffmann|2019|p=238}}

Som statspresident innførte [[Raúl Castro]] reformer for å institusjonalisere det politiske systemet på bekostning av den [[Personalisme|personaliseringen av makt]] som hadde kjennetegnet Fidel Castros styre.{{sfn|Hoffmann|2019|p=239}} I hans første tale som statssjef sa Raúl Castro at «Kommunistpartiet, en sikker garantist for den cubanske nasjonens fortsatte enhet, er den eneste verdige arvtaker til vårt folks tillit til sin leder [Fidel Castro].»{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "The Communist Party, a sure guarantee of the unity of the Cuban nation, is the sole worthy heir to our people's confidence in its leader [Fidel Castro]."|group="note"}}{{sfn|Grande|2014|p=65}} I samme tale hevdet han at «Institusjonalisering er... en av bærebjelkene som sikrer revolusjonens usårbarhet på det politiske feltet».{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "Institutionalization is... one of the pillars of the Revolution's invulnerability in the political field".|group="note"}}{{sfn|Grande|2014|p=65}} Institusjonalisering argumenterte Raúl Castro ville sikre at revolusjonen ville fortsette selv etter at dens historiske ledere var døde.{{sfn|Grande|2014|p=65}} I et stikk mot Fidel Castros linje påsto Raúl Castro at improviseringen som kjennetegnet hans forgjenger hadde bidratt til «dyre irrasjonaliteter».{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "expensive irrationalities".|group="note"}}{{sfn|Grande|2014|p=65}}

Raúl Castro representerte en annen lederstil som president enn Fidel.{{sfn|Centeno|2017|p=108}} Fremfor å fortsette med enmanns-dominering av styringssystemet som kjennetegnet Fidel Castros lederstil fremmet han [[kollektiv ledelse]], en lederstil der beslutninger blir tatt kollegialt.{{sfn|Centeno|2017|p=108}} Dette ble videreført i 2011 da han foreslo til den [[6. kongressen til Cubas kommunistparti|6. kongressen]] «å begrense tjenestetid i høye politiske og statlige stillinger til maksimalt to femårsperioder».{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "advisable to recommend limiting the time of service in high political and State positions to a maximum of two five-year terms".|group="note"}}{{sfn|Centeno|2017|p=108}} Statsviter Ramón I. Centeno mener å kunne tolke «innføringer av tidsbegrensninger som en form for kollegialt forhold for innføring av åremål. Dette vitner om en intensjon om å vende seg til en mer kollektiv beslutningstil – i motsetning til den udefinerte varigheten av karismatisk styre.»{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "In this sense, term limits can be understood as a form of collegial relation for the introduction of term limits attests to the intention of turning to a more collective style of decision-making—as opposed to the undefined duration of charismatic rule".|group="note"}}{{sfn|Centeno|2017|p=108}} Disse forslagene ble gjort til lov den 19. april 2019 da [[Cubas grunnlov|Cubas nye grunnlov]] trådte i kraft.<ref name="embetetpresident">{{Kilde www | forfatter = Ponce, Natalie |url = http://www.coha.org/looking-towards-the-future-a-new-cuban-constitution/ |tittel= Looking Towards the Future: A New Cuban Constitution |utgiver= [[Council on Hemispheric Affairs]] | dato= 19. juli 2018 | besøksdato = 23. oktober 2019 }}</ref> Ministerrådets president embetetet ble oppløst og erstattet med stillingen «Statsminister».{{sfn|Bye|2019|p=117}} Rent formelt innebærer endringene at presidenten delegerer sin rett som regjeringssjef til statsministeren.{{sfn|Bye|2019|p=192}} Dette må ta sted siden grunnloven sier regjeringssjef og statssjef skal være to forskjellige personer.{{sfn|Bye|2019|p=117}} I Cuba er statsministerens funksjon å koordinere arbeidet til ministerrådet på vegne av presidenten.{{sfn|Bye|2019|p=117}} En annen vesentlig endring i grunnloven er at regjeringssjefen og regjeringens medlemmer ikke kan bli valgt til statsrådet, sitte i en valgkomité, holde juridiske stillinger eller å ha funksjoner i et statlig kontrollorgan.{{sfn|Bye|2019|pp=192–193}}