Redigerer Claude Simon (avsnitt)

== Liv og virke ==
Simon ble født i [[Antananarivo]] på [[Madagaskar]], som da var en fransk koloni, av franske foreldre. Hans far var en yrkesmilitær som døde under det første året av [[den første verdenskrig]]. Han vokste opp med sin mor og hennes familie i [[Perpignan]] ved foten av [[Pyreneene]], midt i vindistriktet i [[Roussillon]]. Blant hans forfedre var en general i tiden til [[den franske revolusjon]]. Han bodde ofte i dette området, og var selv vindyrker i tiden etter krigen. Området danner bakgrunn for blant annet romanene ''Le vent'' (''Vinden'', 1957) og ''L'herbe'' (''Gresset'', 1958).

Etter videregående skole ved [[Collège Stanislas]] i [[Paris]] og kortere opphold ved [[University of Oxford]] og i [[University of Cambridge|Cambridge]], tok han undervisning i maling ved akademiet til André Lhote.

I [[1937]] meldte han seg som frivillig i [[den spanske borgerkrigen]]. Han opplevde hvordan det republikanske styret ble ødelagt innenfra grunnet [[Kommunisme|kommunistenes]] kamp mot [[Anarkosyndikalisme|anarko-syndikalistene]]. Gatekampene i [[Barcelona]] i 1937 dannet bakgrunnen for blant annet romanen ''Le palace'' (1962). Etter [[Francisco Franco|Francos]] seier streifet Simon rundt, og var blant annet i [[Spania]], [[Tyskland]], [[Sovjetunionen]], [[Italia]] og [[Hellas]]. Denne erfaringen, foruten også [[den andre verdenskrig]], viste seg i hans litterære arbeid.<ref name="Nobel397">Lång, Helmer (1986): ''Nobelprisen i litteratur 1901-1985'', s. 397</ref>

I begynnelsen av krigen deltok Simon i slaget ved [[Meuse]] i 1940, hvor han ble tatt til fange. Det dumdristige i å stille fransk [[kavaleri]] mot [[Tysklands historie (1933–1945)|tyske]] panservogner beskrev han i ''La route des Flandres'' (''Veien gjennom Flandern'', 1960). Han greide å rømme og gikk inn i [[den franske motstandsbevegelsen]]. På samme tid fullførte han sin første roman, ''Le tricheur'' (''Fuskeren'', utgitt i 1946), som han hadde begynt å skrive før krigen. Som hans samtidige [[Albert Camus]]' ''Den fremmede'' er dette en roman i [[eksistensialisme]]ns ånd, og en nær plagsom analyse av en syk samvittighet.

Først med ''Vinden'' (1957) fant Simon sin stil, og med ''Gresset'' og ''Veien gjennom Flandern'' befestet han sin posisjon som en forfatter av format. I førstnevnte har hovedpersonen arvet noen vingårder, og nekter å selge dem, men er ikke i stand til å drive dem. Han betraktes som en idiot av naboene, nærmest i [[Fjodor Dostojevskij|Dostojevskijs]] ånd, «en hellig dåre». En annen hovedperson er vinden selv, den evige naturkraft som leker med menneskene.<ref name="Nobel397" />

Som sin viktigste forløper har Simon selv oppgitt [[Marcel Proust]], men med ''Vinden'' er det tydelig at det fremste forbildet er [[William Faulkner]], nobelprisvinner fra 1949. Slektskapet er enda tydeligere i ''Veien gjennom Flandern''. Kronologien som går i oppløsning i romanen er betegnende for alle Simons romaner, når det gjelder hans opplevelser av tid og rom. Personene søker en mening og et mønster i en virvel av hendelser. Simon er fascinert av krigen, kvinnen og kunsten, og tidvis virker det som om han skriver på samme roman ved at mønsteret er det samme. Ofte går han ut fra et bilde hvor en assosiasjonsrekke spinnes.<ref name="Nobel398">Lång, Helmer (1986): ''Nobelprisen i litteratur 1901-1985'', s. 398</ref>

Etter krigen bodde han i [[Paris]], men tilbrakte deler av året ved [[Salses-le-Château|Salses]] ved Pyreneene. I 1961 mottok han litteraturprisen til L'Express for ''La Route des Flandres'' og i 1967 Médicis-prisen for ''Histoire''. [[University of East Anglia|Universitetet i East Anglia]] gjorde ham til æresdoktor i [[1973]]. I [[1985]] fikk han [[Nobelprisen i litteratur]]. Han døde i [[2005]] og ble begravet på [[Cimetière de Montmartre]].