Redigerer Christina av Sverige (avsnitt)

== Oppvekst ==
[[Fil:Slottet Tre Kronor 1661.jpg|thumb|Slottet Tre Kronor i Stockholm, malt av Govert Dircksz Camphuysen. Nedbrent i 1697.]]
Gustav Adolf fikk aldri noen sønn som kunne overta tronen. Først kom to døtre som begge ligger gravlagt i [[Riddarholmskyrkan]] i [[Stockholm]] – en navnløs prinsesse som døde i [[1620]], og den første prinsesse Christina som ble født i [[1623]] og døde året etter. Det knyttet seg derfor nytt håp til Maria Eleonoras tredje svangerskap i 1626 og slottet ble fylt av glede da hun nedkom med et barn som først ble tatt for å være en gutt han var så lodden og skrek med sterk, hes stemme.

Christina skrev i sin selvbiografi: «''Dyp forlegenhet spredde seg blant kvinnene da de oppdaget at de hadde tatt feil.''» Imidlertid var kongen like blid og sa: «''Hun kommer til å bli dyktig, for hun har lurt oss alle!''» Christina var født med seiersskjorte, dvs med en mer eller mindre intakt fosterhinne klebende til seg. Dette kan ha vært årsaken til at hun først ble tatt for å være en gutt – men uansett ble seiersskjorte regnet som et lykkelig varsel.

Gustav Adolf var nært knyttet til barnet, som på sin side så svært opp til ham, mens moren forble fjern i sin skuffelse over datterens kjønn. Før Gustaf Adolf dro ut i [[tredveårskrigen]] for å forsvare [[protestantisme]]ns sak, sørget han for å gjøre piken til tronarving og sikre hennes interesser i tilfelle han ikke kom tilbake. Det gjorde han da heller ikke.

[[Fil:Axel Oxenstierna2.jpg|thumb|Axel Oxenstierna.]]
Christina skal ha grått i tre dager etter farens avreise, enda hun var et barn som sjelden tok til tårene. Det er bevart brev hun skrev til ham på tysk i femårsalderen – skoletimene var dagens lyspunkt for henne. Moren hadde hentet faren hjem fra Tyskland i en kiste og stengte seg inne i sin leilighet der vinduer og vegger var dekket med svart stoff. Hun hadde tilbedt sin mann og befalte at han ikke skulle i jorden før hun skulle begraves sammen med ham. Hun forlangte at kisten skulle være åpen og hver formiddag satt hun og klappet liket uten å ense forråtnelsen. Kongen hadde falt i november 1632, men ble først gravlagt [[22. juni]] [[1634]], mer enn halvannet år senere. Etter kort tid tok Maria Eleonora seg inn i gravkammeret og prøvde å krype ned til liket. Rikskansler Axel Oxenstierna måtte sette ut en vaktpost for å hindre gjentagelser.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'' (s. 159)</ref>

Datteren, som av utseende lignet sin far, ble plutselig sentrum for morens oppmerksomhet Fra å stille seg helt likegyldig til datteren, ble Maria Eleonora plutselig sykelig opptatt av henne. Gustav Adolf hadde bestemt at datterens oppdragelse i tilfelle hans død skulle overgå til hans søster, Catharina av [[Pfalz]], som var gift med grev Johan Kasimir, og hadde flyttet tilbake til Sverige ved tredveårskrigens utbrudd. Christina kjente paret godt; kusinen Maria Eufrosyne giftet seg senere med en av Christinas nære venner, og fetteren Karl Gustav ble hennes barndomskjæreste og senere tronarving. Men denne løsningen passet ikke dronningen, som forviste sin svigerinne fra slottet. Hun ville selv oppdra barnet. Rikskansler Oxenstierna så ingen annen utvei enn å forvise dronningen til [[Gripsholms slott]], og det var Riksrådet som skulle avgjøre når hun fikk treffe den ni år gamle Christina.

Det fulgte nå tre gode år, hvor piken hadde sin tante Catharina og hennes familie boende på slottet, men da Catharina døde i [[1639]], flyttet Oxenstierna resten av familien ut. Senere i livet skrev Christina på sin [[selvbiografi]] i flere omganger. Her skrev hun at det var vondt å skilles fra sin mor, «''som jeg fremdeles skal vise''». Dessverre slutter selvbiografien her.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'', s. 158</ref>

Barnepikene hadde ved en anledning mistet Christina i gulvet da hun var baby, så hun brakk et [[krageben]] og fikk brudd på et skulderblad. Hun ble skjev for livet med en skulder som var høyere enn den andre, men utviklet seg til en særdeles dyktig rytterske som også fikk timer i [[fekting]] og [[skyting]]. Tidlig viste hun en imponerende modenhet – 15. mars 1633 ble hun utropt til dronning, bare seks år gammel, og måtte som sin første offisielle handling motta den russiske utsendingen som var imponert over barnet.

Teologen Johannes Matthiae Gothus var etter kongens ønske hennes hovedlærer, og underviste henne i [[religion]], [[filosofi]], [[gresk]] og [[latin]]. Hun fikk også lære om svensk historie og moderne språk og hadde et helt uvanlig språkøre. Da [[Frankrike]]s ambassadør Pierre Hector Chanut kom til Stockholm i [[1645]], konstaterte han: «''Hun snakker fransk som om hun var født i [[Louvre]]!''»

Otto Sperling, som var lege for [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]]s datter [[Leonora Christina]], møtte Christina i Sverige vinteren 1653 og samtalte med henne på italiensk, som han behersket flytende etter å ha bodd i [[Italia]] i fire år. Han forundret seg over at hun som aldri hadde vært i Italia, snakket språket som en innfødt.<ref name="Aasen">Elisabeth Aasen: ''Barokke damer'', Pax forlag, Oslo 2003, ISBN 82-530-2817-2</ref> Christina satte seg også inn i [[islam]], og hun leste ''Les trois imposteurs'', et verk som sådde tvil om all organisert religion.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'', s. 27</ref>

Christina var en mønsterelev og rikskansler Oxenstierna skrev stolt om fjortenåringen at hun «''ikke var som en kvinne''», men derimot hadde «''god forstand''» – dette hadde hun etter sin far som hadde studert under [[Galileo Galilei]]. Oxenstierna underviste henne i politikk. Han og Gustav Adolf hadde skilt ut krongods som belønning til [[adel]] og feltherrer for å sikre seg deres lojalitet, en politikk som Christina skulle oppdage forrykket maktbalansen mellom konge og adel. Hennes oldefar [[Gustav Vasa]] hadde gått over til protestantismen og derved forøket krongodset med [[den katolske kirke|kirkens]] og [[klostre]]nes beslaglagte eiendommer, slik at kongehuset satt med {{nowrap|ca. 30 %}} av jorden, de frie bøndene med noe over halvparten, og adelen med {{nowrap|ca. 20 %.}} Men fordi Gustav Adolf hadde stykket ut krongodset som lønn til feltherrer og embetsmenn, eide adelen på Christinas tid nesten 75 % av jorden.<ref name = "Aasen" /> I løpet av hennes ti år på tronen ble antall adelsfamilier doblet, fra 300 til 600, fordi hun ikke hadde annen måte å lønne folk for deres krigsinnsats på.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'', s. 61</ref> Overføringene skjedde så raskt at man ikke alltid rakk å føre dem inn i [[jordebok]]en, og iblant ble samme jordstykket gitt bort to ganger.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'', s. 64</ref>

=== Forholdet til moren ===
[[Fil:René Descartes i samtal med Sveriges drottning, Kristina.jpg|thumb|René Descartes i samtale med Sveriges dronning Christina. Utsnitt av maleri utført av Pierre Louis Dumesnil.]]
Maria Eleonora skrev jevnlig klagebrev til datteren om at hun og hennes tyske hoff ønsket seg vekk fra eksilet på Gripsholms slott. Christina svarte taktfullt; Riksrådet ville ikke la enkedronningen flytte derfra. Hun bad da om lov til å forlate Sverige. Christina inviterte sin mor til Stockholm og forsøkte å overtale henne til å bli i landet; men i 1640 flyktet enkedronningen sammen med sin hoffdame Anna Sofia von Bülow til [[Danmark]] med en dansk båt, og ble vel mottatt av Christian IV uten at det fikk den kravstore Maria Eleonora til å like Danmark noe bedre. Hun ville hjem til Brandenburg, men kurfyrsten der forlangte i så fall økonomisk kompensasjon fra Sverige, mens det svenske Riksrådet tvert om ville inndra apanasjen og konfiskere eiendommene hennes. Til slutt fikk Christina forhandlet seg til et visst underhold for sin mor, og supplerte dette med midler fra sin egen kasse. 
[[Fil:Drottning Kristina av Sverige.jpg|thumb|left|Portrett av dronning Christina malt av den nederlandske maleren David Beck. Beck var virksom i Sverige i årene 1647–1651.]]
I 1648 kom moren tilbake til Sverige. Christina kjøpte da det nylig oppførte slottet Makalös til henne. Det lå like ved det kongelige slottet [[Tre Kronor (slott)|Tre Kronor]]. Makalös var kolossalt dyrt, men Christina betalte da heller ikke. I stedet leverte hun slottet tilbake i 1652. Moren døde i 1655, året etter at Christina hadde abdisert.

=== Besøk av Descartes ===
Christinas gode venn, ambassadør Pierre Hector Chanut,<ref>[https://runeberg.org/nfbe/0047.html Om Chanut i Nordisk Familjebok]</ref> korresponderte med filosofen [[René Descartes]] og formidlet hans tanker til henne. Christina ble så interessert at også hun begynte å brevveksle med Descartes og snart inviterte hun ham til Sverige. Hun advarte ham mot den svenske vinterkulden og foreslo at han skulle komme på våren eller sommeren. I stedet ankom han 4. oktober 1649 og i de følgende månedene ble det klart at kulden plaget ham sterkt. Han bodde hos Pierre Hector Chanut. Descartes stilte opp i slottsbiblioteket klokken 5 om morgenen for å diskutere filosofi med henne og bibliotekaren Johan Freinsheim. Lokalet var iskaldt og i februar 1650 ble Descartes syk og døde ti dager senere.<ref>[http://www.snl.no/Ren%C3%A9_Descartes Om Descartes i SNL]</ref> Christina sørget og var plaget av skyldfølelse over hans død.