Redigerer Chiang Kai-shek (avsnitt)

== Liv og virke ==
Han kom fra landsbyen [[Xikou]] i [[Zhejiang]] og var [[Jiaxiang (hjemstavn)|gjennom sine forfedre bundet til]] byen Heqiao (和橋鎮) i [[Yixing]] fylke i prefekturet [[Wuxi]] i provinsen [[Jiangsu]] (mellom [[Wuxi]] og [[Taisjøen]]). Både faren Chiang Zhaocong og moren Wang Caiyu kom fra overklasse/øvre middelklasse-bakgrunn, fra salthandlere. Faren hadde problemer i forretningslivet og døde da Kai-shek bare var tre år gammel, og dette styrtet familien ned i fattigdommen. Chiang Kai-shek han omtalte senere sin mor som «innbegrepet av konfucianske verdier».
[[Fil:CairoConferenceParticipants.jpg|miniatyr|venstre|[[Kairokonferansen (1943)|Kairokonferansen i 1943]], sittende Chiang Kai-shek, [[Franklin D. Roosevelt|F.D. Roosevelt]], [[Winston Churchill|W. Churchill]], [[Song Meiling]]. [[Louis Mountbatten|Mountbatten]] og [[Adrian Carton de Wiart]] bak til høyre. Carton de Wiart var Churchills utsending til Chiang.]]
Ved et arrangert ekteskap ble han i 1901 gift med [[Mao Fumei]], en fem år eldre jente fra en fattig landsby i samme området.<ref>Jay Taylor: ''The Generalissimo: Chiang Kai-shek and the Struggle for Modern China.'' 2009, s. 12.</ref> Mens han var gift med henne tok han seg to [[konkubine]]r (konkubinat var alminnelig blant ikke-kristne velstående kinesiske menn den gang: Han giftet seg med [[Yao Yecheng]] (1889–1972) i 1912 og [[Chen Jieru]] (陳潔如, 1906-1971) i desember 1921. Mao oppdro den adopterte [[Chiang Wei-kuo|Wei-kuo]]. Chen fikk en datter i 1924, ved navn Yaoguang (瑤光), som senere tok sin mors slektsnavn. Chens selvbiografi benekter at hun hadde vært noen konkubine og hevder at da hun giftet seg med Chiang var han allerede skilt fra Mao, og dermed var Chen en ordentlig hustru. Chiang og Mao fikk sønnen [[Chiang Ching-Kuo]] og datteren Chien-hua. Senere anså han seg som skilt fra Yao, og giftet seg så med [[Song Meiling]], som først innhentet et løfte fra ham om å la seg døpe. Det løftet innfridde han i 1929, to år etter bryllupet.

Chiang forsøkte i 1906 å få militær utdannelse i [[Japan]]. Men han ble avvist, ettersom han ikke kunne forevise noen studietillatelse fra det mandsjukinesiske Qing-regimet. Men under sitt opphold i Japan ble han kjent med [[Chen Qimei]], og ble av ham bragt i kontakt med [[Tongmenghui]]bevegelsen, som han to år etter sluttet seg til. Chiang vendte tilbake til Kina samme år.

Chiang Kai-shek bestod så opptaksprøven ved [[militærakademiet i Baoding]] og begynte der, og studerte deretter også ved 'Shimbu Gakkō'' og så ved [[Rikugun Shikan Gakkō|Det keiserlige japanske hærakademi]],<ref>Jay Taylor: ''The Generalissimo: Chiang Kai-shek and the Struggle for Modern China''. 1. utg., 2009; Harvard University Press; s. 17–20</ref> og tjenestegjorde i den japanske hæren fra 1909 til 1911.

Da han i 1911 fikk høre om [[Wuchangoppstanden]], vendte han tilbake til Kina for å bldra til kampen mot Qingdynastiet. Med hjelp av Chen Qimei fikk han i Shanghai ansvaret for et regiment av revolusjonære, og ble et grunnleggende medlem av [[Kuomintang]].

Etter å ha livnært seg i åtte år som tilknyttet en gangsterbande i [[Shanghai]] ([[Den grønne bande|''Qingbang''-syndikatet]]) flyttet Chiang i [[1923]] til Guomindangs base i [[Guangzhou|Kanton]], der han snart ble en av bevegelsens ledende skikkelser. Chiang hadde i 1923 reddet livet til [[Sun Yat-sen]] og hans hustru [[Song Qingling]] fra et attentat, og stod deretter Sun svært nær. Han ledet den nordlige ekspedisjonen mot [[krigsherre]]ne for å forene Kina og ble på 1920-tallet Kinas mest innflytelsesrike politiker. Etter Sun Yat-sens død i [[1925]] var han partiets sterke mann.

Under [[den kinesiske borgerkrigen]] fra 1927 -37 og 1946-49 forsøkte han å slå Kinas kommunistparti, ledet av [[Mao Zedong]]. Chiang klarte flere steder å trenge kommunistene tilbake, men i de områder som ble kontrollert av Mao, lyktes han ikke. Dette skyldtes ikke bare Maos evner som strateg, men også en rekke andre omstendigheter. Både egenrådighet blant krigsherrer som ikke ville la seg styre eller koordinere av Chiang og de japanske fremstøtene på kinesisk jord svekket Chiangs gjennomslagskraft.

Nasjonalistene under Chiang hadde avfunnet seg med den japanske okkupasjon av Nord-Kina, og konsentrerte seg om kampen mot kommunistene. Men kommunistene hadde kommet seg unna det nederlag som truet dem i provinsen [[Jiangxi]] og klart å forflytte seg til de nordlige deler av provinsen [[Shaanxi]] ([[Den lange marsjen]]).

Den [[12. desember]] [[1936]] fant den såkalte [[Xi'an-episoden]] sted. Da ble Chiang bortført av en av sine egne underordnede, den tidligere krigsherren general [[Zhang Xueliang]]. Zhang hadde sin egen agenda, og ønsket å innynde seg hos [[Sovjetunionen|sovjeterne]]. Mens Chiang Kai-shek var tatt til fange av sine egne, kunne han ikke forhindre at generalene på begge sider av borgerkrigen forhandlet og la grunnlaget for en anti-japansk [[den annen enhetsfront|enhetsfront]]. Kommunistenes sendemann til Kuomintang var [[Zhou Enlai]]. Sovjeterne hadde ikke sansen for bortførelsen av Chiang, og allerede den 14. desember ble den fordømt av de to toneangivende avisene [[Pravda]] og [[Izvestija]]. To dager etter innledet Kuomintang militære tiltak mot Zhang. Zhang gav seg, og lot seg sette i husarrest av Chiang. Sovjetunionen meddelte at de på visse betingelser ville være villige til å la Chiangs sønn [[Chiang Ching-kuo]], som var i Sovjetunionen, reise hjem til Kina. Dermed godtok Chiang en koalisjon med Kinas kommunistparti for den felles bekjempelse av japanernes fremstøt.

Bare ett år etter brøt den [[Andre kinesisk-japanske krig]] ut.

Et av Chiangs tiltak under krigen var særlig dramatisk. Han åpnet dikene rundt [[Den gule flod]] i provinsen [[Henan]] den [[9. juni]] [[1938]] med den tanke at ved å sette enorme landområder under vann, ville han hindre eller sinke de japanske styrkenes fremmarsj mot [[Wuhan]]. Dette målet oppnådde han i og for seg, men oversvømmelsene kostet nesten én million mennesker livet. Gjenoppbyggingen av dikene tok lang tid; de var ikke helt restituert før i 1947.

Under krigen forekom det stadig at nasjonalistiske og kommunistiske kinesiske styrker skjøt mot hverandre. Formelt holdt koalisjonen fram til krigens avslutning. Kort etter blusset borgerkrigen opp igjen, og endte med kommunistenes seier. I denne perioden ble Chiangs stilling i Kina naturlig nok svekket, men hans internasjonale innflytelse økte.

=== Til Taiwan ===
I 1949 rømte Chiang med sin regjering, restene av den kinesiske hæren og omkring to millioner flyktninger til [[Taiwan]], der han fortsatte å gjøre krav på være Kinas legitime leder og lenge var internasjonalt anerkjent som dette. Fra desember 1949 var Taipei nasjonalistenes provisoriske regjeringssete. I tillegg til øya Taiwan omfattet deres effektive herrevelde de mindre øygruppene [[Pescadores]], [[Dachenøyene]] (Tachenøyene), [[Nanchi]], [[Quemoy]] og [[Matsu]], de fire sistnevnte rett utenfor kysten av Fastlands-Kina.

Etter utbruddet av [[Koreakrigen]] i 1950 mottok Taiwan betydelig og vedvarende amerikansk militær bistand. De første årene var svært vanskelige, og i 1955 tvang den amerikanske president [[Dwight D. Eisenhower|Eisenhower]] Chiang Kai-shek til å oppgi Dachen-øyene og Nanchi for å gjøre forsvaret av Taiwan lettere.

Under Chiang Kai-shek ble Taiwan en autoritær korporativ ettpartistat under Kuomintang. Chiang Kai-shek lot seg gjenvelge – uten motkandidat – til president i 1954, 1960, 1966 og 1972. Dette ettpartisystemet opphørte først i begynnelsen av 1990-årene. Under dette styret ble Taiwan utviklet til en moderne stat med avansert teknologi, en velutviklet økonomi og omfattende handel med omverdenen.

=== Diplomatisk svekkelse av Taiwan ===
Etter bruddet mellom Fastlands-Kina og [[Sovjetunionen]] og prøvesprengningen av Kinas første atombombe begynte i 1964/65 Taiwankinas internasjonale stilling gradvis å svekkes. Ved begynnelsen av [[1970-årene]] ble Chiang rammet av motgang idet både Japan og [[USA]] gjorde anstrengelser for å forbedre sine relasjoner med [[Fastlands-Kina]], og etterhvert ble [[Folkerepublikken Kina|Folkerepublikken]] snarere enn Taiwan anerkjent som det legitime Kina, hvorved Folkerepublikken Kina overtok Taiwans plass i [[FN]]. Som et ledd i denne utviklingen skrinla Taiwan alle planer om en invasjon av fastlandet i [[1972]]. I 1973 var Taipeiregjeringen kun anerkjent av 39 stater.

To år etter døde Chiang Kai-shek på selveste [[qingming-festen]].