Redigerer Charlie Chaplin (avsnitt)

== Biografi ==
=== Tidlig liv i London (1889–1909) ===
[[Fil:Charlie Chaplin in unknown year.jpg|thumb|Den unge Charlie Chaplin, år 1909.]]
Charles Spencer Chaplin ble født i [[London]]s East Street i [[Walworth (London)|Walworth]].<ref>Lynn, Kenneth (1997): ''Charlie Chaplin and His Times'' (illu. utg.). Simon and Schuster. ISBN 068480851X: p. 39.</ref> Begge foreldrene, Charles Spencer Chaplin sr. og [[Hannah Chaplin]] var utøvende underholdere i musikkteater og varietéer som sangere og skuespillere. Moren benyttet scenenavnet Lilly Harley.<ref>Robinson, David (1983). ''Chaplin, the mirror of opinion'' (illu. utg.). Indiana University Press. ISBN 0253211603: s. 6.</ref> De ble skilt før Charlie var tre år gammel, men han lærte å synge av sine foreldre. Folketellingen i [[1891]] viser at moren bodde sammen med Charlie og hans eldre halvbror [[Sydney Chaplin|Sydney]] i Barlow Street i [[Walworth (London)|Walworth]].

Under oppveksten bodde Charlie sammen med sin mor på ulike adresser i og rundt Kennington Road i [[Lambeth]], inkludert 3 Pownall Terrace, Chester Street og 39 Methley Street. Hans mor og bestemoren på morssiden var fra familien Smith fra [[Romanichals]] (en engelsk undergruppe av [[Romanifolket]]),<ref>Hancock, F., Ian (2002): [http://books.google.co.uk/books?id=MG0ahVw-kdwC&lpg=PA129&ots=PiTKUOos0d&dq=Charlie%20Chaplin%20Romani&pg=PA129#v=onepage&q=&f=false ''We are the Romani People'']. Hatfield: University of Hertfordshire Press. ISBN 1902806190: ss. 129–130.</ref> et faktum som Charlie var meget stolt av,<ref>Charles Chaplin, Jr., med N. & M. Rau: ''My Father, Charlie Chaplin'', Random House: New York,(1960), sidene 7-8. Sitert i [http://www.adherents.com/people/pc/Charlie_Chaplin.html «The Religious Affiliation of Charlie Chaplin»] {{Wayback|url=http://www.adherents.com/people/pc/Charlie_Chaplin.html |date=20110806142841 }}. Adherents.com. 2005.</ref> skjønt i sin selvbiografi beskrev han det som «et skjelett i familiens skap».<ref>Charlie Chaplin: ''My Autobiography'', side 19. Sitert i [http://www.adherents.com/people/pc/Charlie_Chaplin.html «The Religious Affiliation of Charlie Chaplin»] {{Wayback|url=http://www.adherents.com/people/pc/Charlie_Chaplin.html |date=20110806142841 }}. Adherents.com. 2005.</ref> 

Charlies far, Charles Chaplin sr., var [[Alkoholisme|alkoholiker]] og hadde liten kontakt med sin sønn, selv om Charlie og halvbroren en kort tid bodde hos faren og hans elskerinne Louise i 287 Kennington Road.<ref>Vance, Jeffrey (2. oktober 2003): ''Chaplin: genius of the cinema'' (illu. utg.). New York: Harry N. Abrams. ISBN 0810945320: s. 23.</ref><ref>Robinson, David (21. august 1994): ''Chaplin: his life and art'' (revi. utg.). New York: Da Capo Press. ISBN 0306806002: s. 26.</ref> Halvbrødrene bodde der mens deres mentalt syke mor oppholdt seg på [[Sinnssykeasyl|asylet]] Cane Hill Asylum ved [[Coulsdon]]. Farens elskerinne sendte guttene til skolen Archbishop Temples Boys School i denne perioden. Faren døde av [[skrumplever]] da Charlie var tolv år gammel i [[1901]].<ref>Robinson, David (21. august 1994): ''Chaplin: his life and art'' (revi. utg.). New York: Da Capo Press. ISBN 0306806002: s. 36.</ref> I henhold til folketellingen av 1901 bodde Charlie i 94 Ferndale Road i Lambeth, som en del av en dansetropp av unge menn som kalte seg for «The Eight Lancashire Lads»,<ref>[http://www.charliechaplininmusichall.com/photopages.html «Photo Pages from Chaplin Stage by Stage»] {{Wayback|url=http://www.charliechaplininmusichall.com/photopages.html |date=20110708135415 }}. www.charliechaplininmusichall.com.</ref> administrert av en William Jackson.<ref>Eric L. Flom: [http://books.google.co.uk/books?id=R9NuChpopoAC&pg=PA6&dq=The+Eight+Lancashire+Lads&as_brr=3&client=firefox-a&cd=1#v=onepage&q=The%20Eight%20Lancashire%20Lads&f=false ''Chaplin in the sound era: an analysis of the seven talkies''], McFarland, 1997 ISBN 078640325X: ss. 6.</ref>

En plage i [[strupehode]] avsluttet sangkarrieren til Chaplins mor.<ref>Goncalves, Regina (2008): ''Einstein, Picasso, Agatha and Chaplin''. Raleigh, NC: Lulu.com. ISBN 1409215660: s. 226.</ref> Etter at hun var blitt innlagt på asyl ble Charlie plassert i arbeidshuset i Lambeth i det sørlige London, og flere uker senere flyttet han til fattigskolen i [[Hanwell]]. Moren ble sendt inn og ut av psykiatriske institusjoner i årene som fulgte; da Charlie var 16 år, i 1905, fikk hun et sammenbrudd som var så alvorlig at hun aldri kom seg ordentlig til hektene igjen, og måtte bli tatt hånd om av pleiere helt til sin død i 1928. Det har lenge vært antatt at Hannah Chaplin led av [[schizofreni]], skjønt senere års etterforskning i legejournalene hennes har tydet på at hun kan ha lidd av [[syfilis]].<ref>Weissman, Stephen: ''Chaplin: A Life'' (Arcade Publishing 2008), s. 14-19. ISBN-13: 978-1611450408.</ref>

=== Første år i USA (1910–1913) ===
[[Fil:Charlie Chaplin I.jpg|thumb|Et pressebilde av Chaplin ved sin kontorpult, ca. 1914 (''Bain News Service'')]]
Charlie Chaplin turnerte for første gang i [[USA|USA]] sammen med [[Fred Karno]]s trupp fra [[1910]] til [[1912]]. Etter å ha vært hjemme i England igjen i fem måneder reiste han tilbake til USA for en andre turne, og kom sammen med truppen den 2. oktober 1912. I Karno Company var også [[Stan Laurel|Arthur Stanley Jefferson]], som senere skulle bli kjent som [[Stan Laurel]] (den ene halvparten i [[Helan og Halvan]]). Chaplin og Laurel delte en tid rom i et pensjonat. Da Stan Laurel reiste tilbake til England ble Chaplin igjen i USA. 

Mot slutten av [[1913]] ble hans opptreden i Fred Karnos trupp sett av [[Mack Sennett]], [[Mabel Normand]], [[Minta Durfee]], og [[Roscoe Arbuckle|Fatty Arbuckle]]. Sennett ansatte ham for sitt filmselskap [[Keystone Studios|Keystone Film Company]] som erstatning for [[Ford Sterling]].<ref>Chaplin, Charles (1964): ''My Autobiography''. Penguin. ISBN 0-141-01147-5: ss. 137–139.</ref> Chaplin hadde innledningsvis betydelige vanskeligheter med å tilpasse seg kravene til å spille i film og prestasjonene led under det. Etter Chaplins første film, ''[[Making a Living]]'', var blitt filmet ferdig, følte Sennett at han hadde gjort en kostbar tabbe.<ref>Chaplin, Charles (1964): ''My Autobiography''. Penguin. ISBN 0-141-01147-5: s. 149.</ref> De fleste historikere er enige om at det var Mabel Normand som overtalte ham til å gi Chaplin ytterligere en sjanse.<ref>Fussell, Betty (1982): ''Mabel: Hollywood's First I Don't Care Girl''. Limelight Edition. ISBN 0-879-10158-X: ss. 70–71.</ref>

Mack Sennett ble ikke umiddelbart fortrolig med Chaplin og Chaplin trodde at Sennett hadde til hensikt å sparke ham på grunn av en uenighet med Normand.<ref name="Chaplin149-150"> Chaplin, Charles (1964): ''My Autobiography''. Penguin. ISBN 0-141-01147-5: ss. 149–150.</ref> Imidlertid ble Chaplins film en suksess og på kort tid ble han en av de største stjernene hos Keystone.<ref name="Chaplin149-150" /><ref name="Tramp"> [http://www.pbs.org/wgbh/amex/pickford/peopleevents/p_chaplin.html «American Experience | Mary Pickford | People & Events»]. PBS. 25. desember 1977.</ref> Chaplin ble overført til Normand som skrev og regisserte en håndfull av hans første filmer. Chaplin mislikte å bli regissert av en kvinne og de hadde flere stridigheter.<ref name="Chaplin149-150" /> De ble til sist enige og forble venner lenge etter at Chaplin forlot Keystone.

=== Landstrykeren (1914–1915) ===
[[Fil:ChaplinMakinALiving.jpg|mini|Chaplin til høyre i hans filmdebut, ''Making a Living'' (1914)]]
[[Fil:Chaplin - Kid Auto Races in Venice.png|mini|''Kid Auto Races at Venice'' (1914): Chaplins andre film og første gangen hans Landstryker-figur ble vist for publikum]]
Chaplins kjente figur «[[Landstrykeren (figur)|Landstrykeren]]» (The Tramp) debuterte med komedien ''Kid Auto Races at Venice'', den 7. februar 1914. Chaplin ble hurtig den mest populære stjernen i rekken av skuespillere hos Keystone. Chaplins tidligste filmer ble utviklet hos Keystone, og samtidig lærte han seg kunsten og håndverket i å lage film. 

Chaplin hadde imidlertid benyttet landstrykerkostymet i en film som ble produsert noen få dager tidligere, men som ble sluppet på kinoene senere (den 9. februar 1914); ''Mabel's Strange Predicament''. Det var Mack Sennett som hadde krevd at Chaplin brukte «komikersminke».<ref name="Sutton">Sutton, Caroline (1985): ''How Did They Do That? Wonders of the Far and Recent Past Explained''. New York: Hilltown, Quill. ISBN 0-688-05935-X: s. 174.</ref> I sin selvbiografi minnes Chaplin: 

:''«Jeg hadde ingen idé om hvilken sminke jeg skulle bruke. Jeg likte ikke antrekket jeg hadde som journalist [i filmen Making a Living]. Men på veg til garderoben tenkte jeg at jeg kunne kle meg i posete bukser, store sko, en kjepp og en liten hatt. Jeg ville at alt skulle stå i motsetning; buksene vide, jakken trang, hatten liten og skoene store. Jeg kunne ikke bestemme meg for om jeg skulle se gammel eller ung ut, men jeg husket at Sennett trodde jeg skulle være en langt eldre mann og la til en liten mustasje som jeg tenkte ville legge til alder uten å gjemme uttrykket mitt. Jeg hadde ingen idé om rollefiguren. Men så snart jeg var kledd opp, fikk klærne og sminken meg til å føle meg som den personen han var. Jeg begynte å kjenne ham, og da jeg gikk på scenen var han helt og holdent født.»''<ref>Chaplin, Charles (1964): ''My Autobiography''. s. 154. Oversettelse av Wikipedia.</ref>

Chaplin fortsatte å spille Landstrykeren i over tjue år, til og med ''Modern Times'' i 1936. Landstrykeren figurerte i til sammen mer enn 70 filmer, både korte og lengre. Kun i en håndfull filmer spilte Chaplin andre figurer enn Landstrykeren. Han portretterte en «Keystone Kop»<ref>''kup'' = ''cup'' = politimann, skrevet med K. «Keystone Kops» var en serie stumfilms-komedier som besto av totalt udugelige gruppe med politifolk som ble produsert av Mack Sennett for hans filmselskap Keystone Film Company i tiden 1912 og 1917.</ref> i en nylig gjenoppdaget film, ''A Thief Catcher'', filmet i tiden 5. til 26. januar 1914.<ref>Trescott, Jaqueline (13. juni 2010): «The 'Thief' in festival's lineup is famous face, indeed: Chaplin's». ''Washington Post''. s. E7.</ref>

De to filmer som Chaplin gjorde i 1915, ''The Tramp'' og ''The Bank'', skapte karaktertrekkene av hans personlighet på filmlerretet. Mot slutten greier Landstrykeren å riste av seg sin skuffelse og fortsetter sitt sorgfrie vis, «patosen ligger i Landstrykerens håp om omforming gjennom kjærlighet, og hans nederlag i å oppnå dette».<ref>Fra Artikkel 21, ss. 112</ref>

[[Fil:Charlie Chaplin-Leicester Square-London.jpg|thumb|En av mange statuer av Chaplin i sin faste Landstryker-figur, her fra [[Leicester Square]] i London {{Byline|Yair Haklai}}]]
«Landstrykeren» er en omstreifer med de raffinerte manerer, klær og verdigheten til en herre. [[Roscoe Arbuckle|Fat Arbuckle]] bidro med sin svigerfars runde filthatt og sine egne bukser (i sjenerøse proporsjoner). [[Chester Conklin]] framskaffet den lille jakken (snippkjolen), og [[Ford Sterling]] fant fram de altfor store skoene i størrelse 14. De var så store at han hadde dem på seg på feil fot for ikke å gå dem av seg. Han konstruerte mustasjen fra noe kunstig hår som tilhørte [[Mack Swain]].<ref>Mack Swain, ikke [[Mark Twain]].</ref> Det eneste som Chaplin eide selv var den tynne bambusstokken.<ref name="Sutton" /> Landstrykerfiguren fikk umåtelig popularitet blant kinopublikumet og ble kjent som «Charlot» i den [[Frankrike|fransktalende]] verden, og i [[Italia]], [[Spania]], [[Andorra]], [[Portugal]], [[Hellas]], [[Romania]], og [[Tyrkia]]. I [[Brasil]] og [[Argentina]] var han «Carlitos», og i [[Tyskland]] «Der Vagabund», tilsvarende som «Landstrykeren» i [[Norge]].

Chaplins første filmer hos Keystone benyttet det standardiserte opplegget til Mack Sennett med ekstrem fysisk komedie og overdreven mimikk. Chaplins [[pantomime]] var i seg selv mer subtil, mer egnet for romantiske og familiære farser enn de vanlige jakt- og mobb-scenene til Keystone. De visuelle skøyerstrekene var Keystones varemerke, og landstrykerfiguren ville aggressivt angripe sine fiender med spark og slag når det kom til det. Publikum elsker denne lystige, jordnære og nye komikeren, selv om enkelte kritikere advarte at hans tåpeligheter og tøys grenset mot det vulgære. Chaplin fikk snart tilliten til å regissere og redigere sine egne filmer. Han gjorde bemerkelsesverdig 34 kortfilmer for Sennett i løpet av sitt første år i filmen, foruten også den grensesprengende komedien ''Tillie's Punctured Romance''.

Landstrykerfiguren ble benyttet i den første filmtraileren som ble vist i en amerikansk kino, et bildeslideshow som var utviklet av [[Nils Granlund]], leder for reklame ved [[Marcus Loew]]s teaterkjede, og vist ved Loews teater Seventh Avenue i [[Harlem]] i 1914.<ref>Granlund, Nils (1957): ''Blondes, Brunettes and Bullets''. New York: Van Rees Press, s. 53</ref> I 1915 signerte Chaplin en langt mer inntektsbringende kontrakt med filmselskapet [[Essanay Studios]] der han i ytterligere grad utviklet sin dyktighet og evner for film, og la nye lag av dybde og patos til den faste slapstick-komedien han hadde tatt med seg fra Keystone. Chaplin utviklet også sitt eget aksjeselskap som inkluderte ''ingénuen''<ref>''Ingénue''; i teatersammenheng, en uskyldsren pike</ref> ved navn [[Edna Purviance]] og de komiske skurkene [[Leo White]] og Bud Jamison.

Landstrykeren er tett og nært identifisert med stumfilmtiden, og ble betraktet som en internasjonal figur. Da lydfilmen fikk sitt gjennombrudd på slutten av [[1920-årene]] nektet Chaplin å lage en lydfilm der hans figur snakket og hadde replikker. I filmproduksjonen ''[[Byens lys|City Lights]]'' (''Byens lys'') fra [[1931]] var det fortsatt ingen dialog. Chaplin lot figuren bli offisielt pensjonert i filmen ''[[Modern Times (film)|Modern Times]]'' (''Moderne tider''), utgitt den 5. februar 1936, som på passende vis lot Landstrykeren spasere nedover en endeløs motorveg mot den fjerne horisonten. 

Filmen var bare en delvis lydfilm med dialog, og er ofte kalt for den siste stumfilm til tross for at den hadde lyd (ikke ulik våre dagers filmer med [[Mr. Bean]]). Landstrykeren forble stum eller uten replikker fram til slutten av filmen da hans stemme blir hørt for første gang, skjønt kun som en del av en uforståelig [[kaudervelsk]], franskitaliensklignende sang. Det gjorde det mulig for Landstrykeren å endelig bli gitt en stemme uten at det endret hans tilknytning til stumfilmtiden.

Etter hvert som nye innvandrergruppe kom i bølger til USA var stumfilmen i stand til å krysse alle språkbarrierer, og kommuniserte på ethvert nivå i det amerikanske [[babels tårn]]. Chaplin sto fram som den fremste eksponenten for stumfilmene, og han var selv opprinnelig en fattig innvandrer fra London. Chaplins Landstryker spilte ut vanskelighetene og ydmykelsene til den innvandrende taperen og svake part, den konstante striden på bunnen av den amerikanske samfunnspyramiden og likevel triumferte han over motgangen uten å stige til toppen av pyramiden. På den måten sto han i kontakt med de mange fattige i sitt store publikum. Chaplins filmer var også fornøyelig nedbrytende, og filmenes pompøse autoriteter gjorde det mulig for innvandrerne å le av de som de fryktet.<ref>Robert Hughes: ''American Visions'', BBCTV</ref>

=== Nyskapende filmmaker og internasjonal celebritet (1916–1918) ===
I [[1916]] betalte filmselskapet [[Mutual Film|Mutual Film Corporation]] 670&nbsp;000 [[Amerikansk dollar|dollar]] til Chaplin for å produsere to-rullers-filmer. Han ble gitt nær total kunstnerisk kontroll, og produserte tolv filmer i løpet av en periode på 18 måneder. Disse filmene er rangert blant de mest innflytelsesrike komediefilmer i filmhistorien. Bortimot alle komedier for Mutual er blitt klassikere: ''Easy Street'', ''One AM'', ''The Pawnshop'', og ''The Adventurer'' er kanskje de mest kjente. [[Edna Purviance]] fortsatte i den kvinnelige hovedrollen, og Chaplin fikk med seg [[Eric Campbell]], Henry Bergman og Albert Austin i sitt eget selskap. Campbell, en veteran fra [[Gilbert og Sullivan]]-oppsetninger, var en utmerket filmskurk, og de øvrige, Bergman og Austin, arbeidet med Chaplin i flere tiår. Chaplin selv har vurdert denne tiden som den lykkeligste i sin karriere, selv om han også hadde bekymringer om at filmene fra denne tiden begynte å bli altfor standardiserte og produsert på en fast formel grunnet den strenge produksjonsplanen som kontrakten bandt ham til. Da USA gikk inn i den [[første verdenskrig]] ble Chaplin talsmann for «Liberty Bonds», [[Obligasjon|krigsobligasjon]]er, sammen med sine nære venner Douglas Fairbanks og Mary Pickford.<ref name="Tramp" />

De fleste av Chaplins filmer som fortsatt er i sirkulasjon er datert fra hans perioder med Keystone, Essanay, og Mutual. Etter at han tok kontroll over produksjonen i 1918 (og holdt kinoer og kinopublikumet ventende på dem), forsøkte man å dekke etterspørselen etter Chaplinfilmer ved å sende ut hans gamle filmer på nytt. Disse ble kappet opp, stokket om, gitt nye titler, og utgitt på nytt og nytt, først for kinoene, og deretter for [[hjemmekino]]ene, og i nyere tid på kjøpsvideo. Selv Essanay var skyldig i denne praksisen med å skape «nye» Chaplinfilmer fra gamle klipp og klipp som var blitt forkastet. De tolv komediene fra Mutual ble omarbeidet som lydfilmer i [[1933]] da produsent [[Amedee J. Van Beuren]] la på orkestermusikk og lydeffekter. En liste av dusinvis med Chaplinfilmer og de alternative versjonene kan bli sett i Ted Okuda og David Maskas bok ''Charlie Chaplin at Keystone and Essanay: Dawn of the Tramp'' (2005). Anstrengelsene for å produsere endelige versjoner av Chaplins kortfilmer fra før 1918 har vært gjort av filmhistorikere i de siste årene. Alle de tolv filmene ved Mutual ble restaurert i [[1975]] av arkivaren David Shepard og [[Blackhawk Films]], og nye restaureringer med ytterligere filmopptak ble utgitt på [[DVD]] i [[2006]].

Straks kontrakten med Mutual ble fullført i 1917 signerte Chaplin en ny kontrakt med [[First National]] for å produsere 8 to-rullersfilmer. Selskapet finansierte og distribuerte disse filmene (1918–1923), men ga ham ellers total kontroll over produksjonen. Chaplin hadde nå sitt eget studio, og han kunne arbeide i et mer avslappet tempo som gjorde det mulig å fokusere mer på kvalitet. Selv om First National forventet av Chaplin å levere typiske korte komedier slik som de han hadde hatt suksess med hos Mutual, ekspanderte Chaplin ambisiøst de fleste av sine prosjekter til lengre spillefilmer, blant annet ''Shoulder Arms'' (1918), ''The Pilgrim'' (1923) og filmklassikeren ''The Kid'' (''[[The Kid (1921 film)|Småen]]'', 1921).

=== United Artists (1919–1939) ===
[[Fil:United Artists contract signature 1919.jpg|mini|[[D.W. Griffith]], [[Mary Pickford]], Charlie Chaplin (sittende) and Douglas Fairbanks ved den historiske signeringen av kontrakten som etablerte filmselskapet United Artists i [[1919]]. Advokatene Albert Banzhaf (venstre) og Dennis F. O'Brien (høyre) står i bakgrunnen.]]
I [[1919]] grunnla Chaplin, sammen med [[Mary Pickford]], [[Douglas Fairbanks]] og [[D. W. Griffith]], et nytt filmselskap, [[United Artists]]. De hadde alle bestemt seg for å slippe unna den voksende markedsmakten til filmdistributører og forretningsfolk over utviklingen av Hollywoods studiosystem. Ved å være sin egen produsent med eget filmstudio, sikret Chaplin sin uavhengighet og kontroll som filmmaker. Han satt i styret til United Artists fram til begynnelsen av 1950-tallet.

Alle filmene som Chaplin laget gjennom United Artists var spillefilmer i full lengde. Den første var ''A Woman of Paris'' (1923), og denne var et atypisk drama hvor Chaplin selv kun hadde en [[cameo]]rolle. Denne ble fulgt av de klassiske komediene ''The Gold Rush'' (''[[Gullfeber]]'', 1925) og ''The Circus'' (''Sirkus'', 1928). Etter at lydfilmen kom, laget Chaplin ''The Circus'' (1928), ''City Lights'' (''[[Byens lys]]'', 1931), foruten ''Modern Times'' (''[[Moderne tider]]'', 1936) før han aksepterte at lydfilmen var et faktum. De nevnte filmene var i all vesentlighet stumfilm med lyd, bestående av hans egen musikk og lydeffekter. Byens lys inneholdt uten tvil hans mest perfekte balanse av komedie og sentimentalitet. Filmkritikeren James Agee skrev i magasinet [[Life (magasin)|Life]] i [[1949]] om finalescenen at den var «det største enkeltstykke innenfor skuespillerkunst som noen gang var festet til film».

Selv om ''Moderne tider'' (1936) var film uten dialog, inneholdt den lyd og denne kom stort sett fra døde gjenstander som radio og fjernsynsskjerm. Dette var for å hjelpe 1930-tallets publikum som ikke lenger var vant til å se stumfilm, og heller ikke filmer uten dialog. ''Moderne tider'' var den første filmen hvor Chaplins stemme ble hørt på film. Det var i en sang med en uforståelig tekst mot slutten, og denne ble både skrevet og framført av Chaplin selv. De fleste tilskuere vil fortsatt betrakte dette som en stumfilm. Chaplins kresne arbeid med det rent ordløse uttrykk, bare ledsaget av lydeffekter og musikk (ofte egenkomponert), kunne gi seg uttrykk i nesten stormannsgale, egenrådige og kostbare endringer av arbeidet for å nå det ønskede resultat, som i ''Gullfeber'' og i ''Byens lys''. I mange tilfeller ble Chaplins studio stående klart i ukevis, med skuespillere og filmteam klare til opptak, mens Chaplin satt hjemme og forsøkte å tenke ut den ene, riktige løsningen på forskjellige [[Dramaturgi|dramaturgiske]] dilemma.

[[Fil:CharlieChaplinStudios-1922.jpg|mini|[[Charlie Chaplin Studios]], 1922]]
Selv da «talkies», lydfilm, ble den dominerende uttrykksformen kort tid etter at denne teknologien ble introdusert i 1927, verget Chaplin seg for å lage slike filmer gjennom hele 1930-tallet. Han mente film i all vesentlighet var en [[pantomime]]handling: «Handling er mer generelt forstått enn ord. Som kinesisk symbolisme vil det bety ulike ting i henhold til dens sceniske konnotasjon. Lytt til en beskrivelse av en del uvante objekter, — et afrikansk vortesvin for eksempel; se deretter på et bilde av dyret, og oppdag hvor overrasket du blir.»<ref>[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,741027-1,00.html «Time Magazine», 9. februar 1931] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,741027-1,00.html |date=20091204071021 }}. ''Time.com''.</ref>

=== ''Diktatoren'' (1940) ===
[[Fil:Charlie Chaplin and Paulette Goddard in The Great Dictator trailer 2.JPG|thumb|Charlie Chaplin og Paulette Goddard i ''Diktatoren'' (1940)]]
Chaplins første talefilm, ''The Great Dictator'' (''[[Diktatoren]]'', 1940), var en trassende handling og utfordring mot [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialismen]] i [[Tyskland]], filmet og utgitt i USA et år før [[angrepet på Pearl Harbor]] mens USA fortsatt var nøytral i den [[andre verdenskrig]]. Chaplin spilte selv rollen som «Adenoid Hynkel»,<ref name="Diktatoren" > [http://www.imdb.com/title/tt0032553/ ''The Great Dictator''] hos Internet Movie Database</ref> diktator av landet Tomania, åpenbart basert på den tyske diktator [[Adolf Hitler]]. Filmen hadde også komikeren [[Jack Oakie]] som «Benzino Napaloni», diktator av landet Bacteria, et spark mot den italienske diktator [[Benito Mussolini]].<ref name="Diktatoren" /> I tillegg til Hynkel spilte Chaplin også en jødisk frisør som var til forveksling lik Hynkel, og som samtidig minnet fysisk om Chaplins landstrykerfigur.<ref name="Diktatoren" /> I denne filmen spilte også [[Paulette Goddard]] igjen sammen med Chaplin, i en rolle som en kvinne i [[getto]]en.

I filmens avslutning byttet Chaplins to rollefigurer posisjoner via et komplekst komplott, og da han talte til publikum direkte på et større folkemøte tilsvarende «[[Rikspartidagene]]», gikk Chaplin gripende, om enn sentimentalt ut av sin karakter.<ref name="Tale">{{Kilde www |url=http://www.vagabundia.net/dictator.html |tittel=The speech of the Great Dictator |besøksdato=2010-07-29 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100802024311/http://www.vagabundia.net/dictator.html |arkivdato=2010-08-02 |url-status=død }}</ref> I denne talen sa Chaplin blant annet: «Jeg beklager, men jeg vil ikke være en keiser. Det er ikke min greie. Jeg ønsker ikke å herske eller erobre noen. Jeg vil gjerne hjelpe alle om mulig – jøder, ikkejøder, svarte, hvite. Vi ønsker alle å hjelpe hverandre. Mennesker er slik. Vi ønsker å leve av hverandres lykke – ikke av hverandre ulykke. Vi vil ikke hate eller forakte hverandre. I denne verden er det plass for alle og den gode jord er rik og kan fø på alle.»<ref name="Tale" />

Filmen ble sett på som en modig handling i det rådende politiske klimaet i samtiden, både for filmens latterliggjøring av Hitler spesielt og av nasjonalsosialismen generelt, og for dens framstilling av åpenbare [[jøder|jødiske]] karakterer som ble forfulgt av det nasjonalsosialistiske regimet.

Chaplin ble nominert for ''[[Oscar|Oscar for beste film]]'' (som produsent), ''beste originale manuskript'' (forfatter) og ''beste skuespiller'' for denne filmen.<ref>[http://movies.yahoo.com/movie/1800072595/awards The Great Dictator (1940)]</ref>

=== McCarthy-tiden ===
[[Fil:Hoover-JEdgar-LOC.jpg|thumb|Den enerådende sjefen for FBI, [[J. Edgar Hoover]], hadde bestemt seg for at Charlie Chaplin skulle forvises fra USA for «uamerikansk virksomhet».]]
Chaplin bodde fast i USA fra [[1914]] og hadde store triumfer og enorm suksess, men markerte ikke noen tydelig politisk standpunkt ut over det sosiale engasjementet en kan tolke ut fra filmene, før ''Diktatoren'' kom i 1940. Men under [[andre verdenskrig]] tiltrakk Chaplin oppmerksomhet fra [[Federal Bureau of Investigation|FBI]]-direktøren [[J. Edgar Hoover]] da han i 1942 arbeidet for å få åpnet en ny europeisk front i krigen. Dette ble oppfattet som en støtte til [[Josef Stalin|Stalin]]s press på sine [[De allierte (andre verdenskrig)|allierte]] for dette, for å avlaste [[Sovjetunionen]] på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]]. I løpet av [[Mccarthyisme|McCarthy-tiden]] ble Chaplin anklaget for «ikke-amerikansk virksomhet» som mistenkt [[kommunist]]. 

J. Edgar Hoover beordret FBI til å vedlikeholde et omfattende hemmelig arkiv over ham, i et forsøk på å få ham utvist. FBIs press på Chaplin nådde et kritisk nivå mot slutten av 1940-tallet da enkelte i [[Kongressen (USA)|den amerikanske kongressen]] truet med å innkalle ham som vitne i høringer. Dette ble aldri gjort, antagelig i frykt for Chaplins egenskap til å kunne latterliggjøre etterforskerne, og med ''Diktatoren'' friskt i minne kunne han også benytte erfaringen satirisk i filmøyemed.<ref name="fjnruu"> Whitfield, Stephen J. (1996): ''The Culture of the Cold War (The American Moment)'', Johns Hopkins University Press, ss 187-192</ref>

I 1952 reiste Chaplin ut av USA for hva som var tenkt som en kort tur til England for Londonpremieren på ''Rampelys''. Hoover fikk høre om reisen og fikk Immigrasjonsdepartementet til å trekke tilbake Chaplins innreisetillatelse, noe som i praksis forviste Chaplin fra å reise tilbake til sitt hjem i USA grunnet hans påståtte politiske tanker. Chaplin besluttet å ikke dra tilbake til USA. Han har skrevet at «... Siden slutten på den andre verdenskrig har jeg blitt mål for løgner og propaganda av mektige reaksjonære grupper som, ved deres innflytelse og ved støtte av Amerikas gule presse, har skapt en usunn atmosfære hvor liberalttenkende individer kan bli pekt ut og forfulgt. Under disse forholdene finner jeg det bortimot umulig å fortsette mitt filmarbeid, og jeg har derfor gitt opp min bolig i USA.»<ref>[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,818302-2,00.html «Names make news. Last week these names made this news»] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,818302-2,00.html |date=20100901124412 }}. ''Time''. 27. april 1953</ref>

Chaplin skaffet seg et nytt hjem i [[Vevey]] i [[Sveits]]. Her ble han helt fram til han i triumf kom kortvarig tilbake til USA i april [[1972]] sammen med sin hustru for å motta en Æres-Oscar, og for å diskutere hvordan hans filmer kunne bli gjenutgitt og markedsført.

=== Siste verker (1957–1976) ===
[[Fil:Chaplin The Kid.jpg|thumb|Chaplin og [[Jackie Coogan]] i ''[[The Kid (1921 film)|The Kid]]'', ''Småen'' (1921). På 1970-tallet arbeidet Chaplin for nyutsendinger av sine gamle filmer, også denne.]]
Chaplins to siste filmer ble innspilt i London: ''A King in New York'' (En konge i New York, 1957) hvor han hadde hovedrollen, skrev, regisserte, og produserte; og ''A Countess from Hong Kong'' (''En grevinne fra Hong Kong'', 1967), som han regisserte, produserte og skrev. Den siste filmen hadde filmstjerner som [[Sophia Loren]] og [[Marlon Brando]] i hovedrollene, og Chaplin gjorde sin siste opptreden på filmlerretet i en kort rolle som en sjøsyk stuert. Han komponerte også musikken for begge filmene med tittelsangen fra ''En grevinne fra Hong Kong'', «[[This Is My Song]]», som nådde førsteplass på de britiske hitlistene, sunget av [[Petula Clark]]. Chaplin satte også sammen en film kalt ''The Chaplin Revue'' fra de første filmene fra First National: ''A Dog's Life'' (1918), ''Shoulder Arms'' (1918) og ''The Pilgrim'' (1923). Også her komponerte han musikken og spilte inn en introduksjon. Foruten å regissere disse siste filmene skrev Chaplin også en selvbiografi, ''My Autobiography'', på norsk kalt ''Mitt liv'', i årene [[1959]] og [[1963]] og den ble utgitt i [[1964]].

I en annen bok, en selvbiografi med bilder som ble kalt ''My Life In Pictures'', utgitt i 1974, bebudet Chaplin at han hadde skrevet et filmmanus for sin datter Victoria kalt for ''The Freak''. Hun var tenkt å inneha rollen som en engel. I henhold til Chaplin selv var manuset ferdigskrevet og forproduksjon og prøvene startet for filmen (boken inneholder et foto av Victoria i kostyme), men det hele ble utsatt da datteren giftet seg. «Jeg har til hensikt gjøre den en dag,» skrev Chaplin. Imidlertid forverret hans helse seg gradvis i løpet av 1970-tallet, noe som fjernet ethvert håp om at filmen noen gang ville bli produsert.

[[Fil:Charles Chaplin Grave in Corsier-sur-Vevey.jpg|thumb|Chaplins grav i Sveits]]
Fra 1969 og fram til 1976 skrev Chaplin originale musikkomposisjoner og instrumenteringen for hans stumfilmer og utga dem på nytt. Han komponerte musikken til alle sine kortfilmer fra First National: The Idle Class in 1971 (satt sammen med The Kid for gjenutgivelsen i 1972), ''A Day's Pleasure'' i 1973, ''Pay Day'' i 1972, ''Sunnyside'' i 1974, og av hans spillefilmer først ''The Circus'' i 1969 og ''The Kid'' i 1971. Chaplin arbeidet sammen med musikeren [[Eric James]] mens han skrev instrumenteringen.

Chaplins siste fullførte verk var instrumenteringen for hans film fra 1923: ''A Woman of Paris'' som ble fullført i 1976 på en tid da Chaplin var meget skrøpelig, og hvor kommunikasjon med ham var blitt vanskelig.

=== Død (1977) ===
Chaplins hittil robuste helse begynte langsomt å forfalle på slutten av 1960-tallet etter at han hadde fullført sin siste film, ''En grevinne fra Hong Kong'', og ytterligere etter at han mottok sin Heders-Oscar i 1972. I 1977 hadde han vanskeligheter med å kommunisere og var nødt å bruke rullestol. Han døde mens han sov i sitt sveitsiske hjem i Vevey på juledagen 1977.<ref>[http://www.nytimes.com/books/97/03/30/reviews/chaplin-obit.html «Charlie Chaplin Dead at 88; Made the Film an Art Form.»]. ''New York Times''. 26. desember 1977: «Charlie Chaplin, the poignant little tramp with the cane and comic walk who almost single-handedly elevated the novelty entertainment medium of motion pictures into art, died peacefully yesterday at his home in Switzerland. He was 88 years old.»</ref>

Chaplin ble gravlagt på kirkegården Corsier-Sur-Vevey i [[Vaud]] i Sveits.<ref>[http://www.findagrave.com/cgi-bin/fg.cgi?page=gr&GRid=1234 «Henri Langlois (1914 - 1977) - Find A Grave Memorial»]. ''www.findagrave.com''</ref> Den [[1. mars]] [[1978]] ble hans lik gravd opp og stjålet av en liten gruppe sveitsiske mekanikere. Hensikten var å presse penger fra familien.<ref>«Chaplin Body Stolen From Swiss Grave. Vehicle Apparently Used. British Envoy 'Appalled'». ''New York Times''. Fredag 3. mars 1978: «Liket av Charlie Chaplin ble stjålet sist natt eller tidlig i dag fra graven hvor det ble gravlagt to måneder siden i en liten gravlund i den sveitsiske landsbyen Corsier-surVevey med utsyn utover den østlige enden av innsjøen Genfersjøen».Oversatt av Wikipedia.</ref> Konspirasjonen feilet, og likrøverne og pengeutpresserne ble tatt til fange, og liket kom til rette igjen 11 uker senere i nærheten av [[Genfersjøen]]. Liket ble gravlagt på nytt under en 1,8 meter tykk betongplate for å forhindre ytterligere forsøk fra andre.