Redigerer Charles Maurras (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Siden tidlig barndom slet han med dårlig hørsel. Han vokste opp i en katolsk borgerlig familie. Han gikk på katolsk gymnas i [[Aix-en-Provence]], fikk en solid klassisk utdannelse, men tapte imidlertid troen.{{tr}}

=== Karriere ===
Etter ''[[baccalauréat]]'' dro han i 1885 til [[Paris]]. Her beskjeftiget han seg som litteraturkritiker, lyriker, forteller og essayist, fremfor alt for  konservative og katolske tidsskrifter. Han inngikk vennskap med den drøyt tyve år eldre forfatter [[Anatole France]] (som på denne tid fortsatt tilhørte høyresiden, men også var [[agnostiker]]), og ble fascinert av den progressistiske [[positivisme|positivistiske]] filosofi.{{tr}}

I 1891 sluttet han seg til «école romane», som kort tid før var blitt grunnlagt av enkelte litterater, især [[Jean Moréas]].{{tr}}

I 1896 dro han, ettersom han allerede en tid hadde interessert seg for den franske sportspedagogen [[Pierre de Coubertin]]s tanker, som reporter for et fransk tidsskrift til de første [[De olympiske leker i 1896|olympiske leker i Athen]].{{tr}}

Da Frankrike i 1898 ble dypt splittet av [[Dreyfussaken]], striden rundt dommen mot [[Alfred Dreyfus]], en offiser som var uskyldig dømt for spionasje for Tyskland til livsvarig forvisning, ble Maurras en av de mest aktive ''Anti-Dreyfusards''.{{Tr}} 

Maurras bidro vesentlig til å omforme denne komiteen til en stramt organisert forening, ''Ligue d’Action française'', som stilte seg under en monarkistisk, [[chauvinistisk]], fremmedfiendtlig og antijødidsk ideologi - som ble kalt ''integral nasjonalisme''.{{Tr}} Som organ for «Ligaen» tjente fra 1899 det av Maurras og hans likesinnede [[Léon Daudet]] ledede tidsskrift ''[[La Revue de l’Action française]]''. I første omgang for å få spredt avisen ved gatesalg opprettet han en ungdomsorganisasjon, [[Camelots du roi]], som raskt kom inn i gateslagsmål mot politisk venstreorienterte grupper. I 1908 muliggjorde tidsskriftets fremgang at det kunne bli til en dagsavis, ved navn ''L’Action française''. Maurras var dermed blitt til en av Frankrikes viktigste nasjonalistiske tenkere.{{Tr}}

Etter utbruddet av [[Første verdenskrig]] i 1914 var han en publisistisk støttespiller av ''[[Union sacrée]]'' mellom høyrekreftene og [[Section française de l’Internationale ouvrière|sosialistene]], mye slik som den samtidige ''[[Burgfriedenspolitik]]'' mellom partiene i [[Tyskland]] fulgte.{{Tr}}

Maurras, som leder av [[Action française]], mente at ''nationalisme intégral'' («integral nasjonalisme») var en idé som gjorde nasjonen til den ypperste verdi av alle.{{Tr}} Alt hva en integral nasjonalist gjør måtte være relatert til den nasjonale interesse. For Maurras var den nasjonale interesse i fransk sammenheng relatert til anti[[individualisme]], anti[[liberalisme]] og jødefiendtlighet. Ifølge Maurras inntar den nasjonale, kollektive personlighet en høyere form for sannhet, individualitet og frihet enn de menneskelige personligheter. I den nasjonalisme som ble utviklet innen ''Action française'' var nasjonene heller ikke noen likeverdige størrelser, men involverte et hierarkisk syn på tilværelsen. Nasjonen relateres også, tydeligere enn tidligere, til en etnisk definisjon: Den franske nasjon blir uttrykket for «franskhet» i kultur, språk og rase. Sterkt relatert til oppfatningen om nasjonen som en høyere form av kollektiv livsform, som en eksklusivt etnisk identitet og som en naturlig organisme i kamp for tilværelsen, var inspirasjonen fra [[Nietzsche]]. Å stå høyere enn andre nasjoner er å ville mer enn andre, og å uttrykke nasjonal viljekraft blir ikke et middel, men et mål i seg selv.{{Tr}} 

Synet på nasjonen som en kollektiv personlighet var altså produkt av den [[nasjonalromantisk]]e filosofi, men de mer ekstreme nasjonalistene i slutten av 1800-tallet innordnet denne forestilling i et syn på nasjonen som en biologisk organisme, som streber etter en indre integrasjon av sine deler. Men mot slutten av 1800-tallet opptrådte så en integrativ nasjonalisme som hyllet organisk integrasjon, den nasjonale enhet som et høyere mål enn alle andre.{{Tr}}

''Action française'' var sterkt antitysk.{{Tr}} Sålunde var ikke [[Arthur de Gobineau]] dens inspirasjonskilde. I [[Frankrike]] var den integrative nasjonalismen en separat politisk bevegelse, som ikke bør sammenblandes med nazisme.{{Tr}} Trass i den tydelig antijødiske innstillingen var deres nasjonalisme ikke basert på noen raseteori.{{Tr}} Statsnasjonalistene, som de også ble kalt, ville ha en sterk og autoritær statsmakt, men gikk ikke inn for et totalitært diktatur under en «Leder». En viktig tanke var å avgrense den sentrale statsmakt kun til maktfunksjonene.{{Tr}} Det øvrige skulle overlates til selvstyrende provinser og til korporasjoner, yrkesorganisasjoner.{{Tr}} 

Maurras så romerne som Frankrikes sanne forgjengere.{{Tr}} Disse hadde gitt franskmennene deres språk, deres religion og mange av deres tradisjoner. Under mellomkrigstiden gikk nok de italienske fascistene i spissen for romantiseringen av [[romerriket|Imperium Romanum]], mens denne tanken om Roma hadde sine [[Numa Denis Fustel de Coulanges|beundrere også innen det franske høyre]]. Maurras erklærte av hele sitt hjerte at han var romer.{{Tr}} Han hilste velkommen den italienske fascist [[Benito Mussolini]]s maktovertakelse i 1922.{{Tr}}

I desember 1926 erklærte pave [[Pius XI]] under innflytelse fra kardinalene [[Enrico Gasparri]] og [[Carlo Confalonieri]] Maurras' ideologiske standpunkter for uforenlige med katolisismen og satte hans skrifter på ''[[Index librorum prohibitorum|index]]'' og tok avstand fra ''Action française'', fordi kirken heri bare ble instrumentalisert som et middel for å fremme nasjonalistiske mål.{{Tr}} Slik havnet flere religiøse tilhengere av Maurras i lojalitetskonflikt. I mars 1927 ble AF-medlemmene til og med utelukket fra mottakelse av sakramentene.

I 1936 fremførte Maurras dødstrusler mot ministerpresident [[Léon Blum]], som han allerede tidligere hadde fornærmet på grunn av hans jødiske avstamning.{{Tr}} Han ble da på nytt domfelt, denne gang til ubetinget straff. I løpet av sine åtte måneder i fengsel ble Maurras innvalgt som medlem av det på denne tid overveiende konservative [[Académie française]].{{Tr}}

Han sympatiserte med general [[Francisco Franco|Franco]] under [[den spanske borgerkrig|den spanske borgerkrigen]]. 

Han var motstander av både [[Adolf Hitler]] og av de tyske raselover.{{Tr}} Men denne innbitte kritikk endret seg etterhvert, i store stykker til det rakt motsatte.{{Tr}} Til tross for sin notoriske tyskfiendtlighet fant han at den [[NSDAP|nasjonalsosialisme]] som Hitler hadde utviklet var interessant i flere henseender, og særlig at hans antisemittisme var noe å trekke lærdom av. Overfor Tyskland gikk han inn for pasifistiske holdninger og roste president [[Édouard Daladier]]s [[appeasement]]-politikk. Etter det franske krigsnederlag i 1940 støttet han den nye franske statssjef marskalk [[Philippe Pétain]] og hans «Révolution nationale», som i stort utstrekning var inspirert av hans egne tanker.{{Tr}} Likeså støttet han Pétains kollaborasjonspolitikk i forhold til det nasjonalsosialistiske Tyskland.{{Tr}}

Etter Frankrikes frigjøring ble Maurras 1944/45 spottet som Pétains åndelige far, og fremstilt som protysk [[kollaboratør]].{{Tr}} Han ble arrestert i september 1944 og dømt til livsvarig [[tukthus]] den 17. januar 1945, og suspendert fra sitt sete i ''Académie française''.

I 1951 ble han benådet på grunn av sykdom og innlagt på en klinikk, der han døde året etter. Kort før sin død fant han tilbake til sin barndoms fromhet.{{Tr}}