Redigerer Charles Mangin (avsnitt)

== Liv og virke ==
Som en av de meste kompetente offiserer i den franske hæren ved krigsutbruddet i [[1914]], hadde han først vært divisjonskommandant, og etter fire år var han blitt den berømte kommandanten for den tiende franske arméen under [[det andre slaget ved Marne]] i [[1918]].{{Tr}} Men hans natur som en voldsom, krigersk og aggressiv mann med dødsforakt, gjorde ham til en av de mest kontroversielle skikkelser på [[vestfronten]].{{Tr}}

Franskmennene på vestfronten gav ham økenavnet ''Slakteren'' pga. hans tankeløse dristighet og hensynsløshet ovenfor styrkene, som gang på gang ble sløst bort under tilsynelatende hensiktløse angrep.{{Tr}} Hans vinnende karakter og en sterk personlighet samt den aggressive og fryktløse innstillingen som gjorde ham mer utsatt for fare enn normalt, var ofte kraften bak den offensive pågangsviljen hos soldatene.{{Tr}} Han ble kastet ut i unåde flere ganger, men vendte tilbake og ble den rette personen for de allierte i sommeren 1918 for det endelige oppgjøret med tyskerne.

Mangin ble kastet ut i unåde etter [[Nivelle-offensiven]] i [[1917]], som en av de meste trofaste støttepartnere for [[Robert Nivelle]], men den nye statsministeren [[Georges Clemenceau|Clemenceau]] utsendte ordre om å kalle ham tilbake til tjeneste. Den nye øverstkommandanten for de allierte styrkene, [[Ferdinand Foch]], vil ha en aggressiv ''pusher'' for de allierte styrkene, og gav Mangin kommando over et korps.{{Tr}} Etter at Mangin hadde bevist seg som en dyktig angriper, ble han deretter utnevnt til kommandant for den tiende franske arméen, som var ansvarlig for den viktige motoffensiven ved Marne som ble et avgjørende vendepunkt i krigens siste år. Mangin var i resten av krigen med sin armé en del av general Castelnaus Armégruppe Øst, som avanserte mot [[Metz]].

Etter krigen ble den tiende franske armée sendt over den fransk-tyske grensen for å okkupere [[Rhinland]]. Den franske okkupasjonen av Rhinland, der en voksende lokal motstand mot det franske nærværet oppsto, var omstridt fram til tilbaketrekningen på 1920-tallet. Mangin var hardhendt mot den tyske sivilbefolkningen, som følte seg ydmyket over den store andelen av fargede i okkupasjonsstyrkene.{{Tr}} Mangins rolle under den franske okkupasjonen ble derfor like kontroversiell som hans karriere i den første verdenskrig.{{Tr}}

Hjemme i Paris ble han alvorlig syk med store smerter den 9. mars 1925, som følge av [[appendisitt]] og [[hjerneslag]], som etterlot ham dels lammet. Tre dager senere, 12. mars 1925, døde han. Han ble deretter begravet i 1932 i [[Invalidekirken]].

En statue ble reist til hans ære, men [[Adolf Hitler|Hitler]], som i [[1940]] besøkte Napoleons grav, fikk statuen ødelagt med dynamitt som hevn for Mangins handlinger i Rhinland og [[Ruhr]].{{Tr}} I [[1957]] ble en ny statue reist på Avenue de Breteuil til minne om Mangin.