Redigerer Chacokrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Området kjent som ''Gran Chaco'' er fordelt fra nord til sør i tre regioner: [[Chaco Boreal]] langs elven [[Pilcomayo]] som renner gjennom slettene til elva [[Paraguay (elv)|Paraguay]], [[Chaco Central]] med elven [[Bermejo]] som krysser Chaco nær jungelen ''El Impenetrable'' (den ugjennomtrengelige) som en mindre, sørlig grein kalt ''Bermejito'', og [[Chaco Austral]] som omfatter landskapet langs det gamle elveløpet av Bermejo som den sørlige delen av Gran Chaco-området. 

Det omstridte området mellom nabolandene Bolivia og Paraguay befinner seg utelukkende innenfor det geografiske området ''Chaco Boreal'' nord for elven Pilcomayo og vest for elven Paraguay. Området hadde stort sett vært ubebodd og nesten uutforsket helt til begynnelsen på det tjuende århundret. Landskapet som for det meste er flatt med ei svak helning mot øst, deles inn i to klimatiske regioner: ''Alto Chaco'', eller '''det tørre Chaco''', i vest, der det er veldig tørt og lite bevokst, og ''Bajo Chaco'', eller '''det fuktige Chaco''', med store krattjungler med [[Quebracho|quebrachotrær]] og enger med rikt insektliv. 

Klimaet i Chaco Boreal-regionen er enten meget tørt eller meget vått, om sommeren og høsten (juni-november) er det ''tørkesesong'' med voldsomme hete, om vinteren og våren (desember-mai) har man ''regnsesongen'' med regnskyll som skaper ugjennomtrengelige våtmarksområder. Det var så lite drikkevann at folk som flyttet inn i området, var tvunget til å bosette seg der det var mulig å finne ferskvann for hele året. De få gjennomgående vegene i regionen var ofte ikke mer enn stier, og gikk ofte langs de fåtallige brønnene og innsjøene med ferskvann. I regnsesongen ble de støvete veiene omgjort av regnet til ufremkommelige og sølete veier omringet av våtmark. Chaco Boreal-regionen i Gran Chaco er et av de meste ugjestmilde områdene i verden, og det er ansett at krigen i 1932-35 var en av de verste konflikter for den vanlige soldaten i historien.{{tr}}

=== Tvistene om Gran Chaco ===
Fordi Gran Chaco var en umåtelig stor og uutforsket grenseregion mellom flere administrasjonsområder i [[Hispanoamerika|det spanske Amerika]] var det ikke mulig å bestemme hvor grensene skulle gå, og på bakgrunn av dette kom det raskt til de første tvistene mellom de nyopprettede statene. [[Bolivia]] gjorde krav på hele Gran Chaco-regionen ettersom den såkalte ''[[audiencia]]'' domstolen i [[Charcas]], opprettet i 1559, hadde forent administrasjonsområdet Øvre Peru (Bolivia) med Gran Chaco-regionen. Argentina gjorde krav på grenseområder sør for elven Bermejo, mens Paraguay gjorde det klart at territoriet vest for Paraguay-elven, som hadde blitt utforsket og okkupert av myndighetene i [[Asunción]], hørte under den nye paraguayanske staten. Spania hadde også gitt jurisdiksjon over deler av Gran Chaco, inkludert Chaco Boreal, til domstolen i Asunción langs elvene fra [[Rio de la Plata]]-bassenget. Det var overlappende administrasjonsområder mellom Øvre Peru i nord og Asunción i sør.

Under [[trippelalliansekrigen]] 1864-70 tok argentinerne en del av Paraguay de tidligere hadde gjort krav på, inkludert deler av Gran Chaco. De paraguayanske myndighetene oppmuntret immigranter fra Europa og innfødte fra andre deler av landet til å bosette seg der, uten at Bolivia reagerte.<!--- Hvorfor skulle Bolivia reagere? ---> De fåtallige innfødte i regionen hadde allerede sluttet seg til den paraguayanske staten. Etter at Paraguay var slått og okkupert av [[Argentina]] og [[Brasil]] i slutten på den meget blodige trippelalliansekrigen, begynte bolivianerne å gjøre seg gjeldende på det omstridte området ved å bygge en rekke mindre befestede forposter kalt ''fortiner'' som ble forbundet med hverandre med veger kalt ''picadaer'' som ikke var mer enn smale veger gjennom hardfør vegetasjon.

Siden 1810, etter at Bolivia hadde gjort krav på Gran Chaco-regionen helt fram til den vestlige bredden av elven Paraguay, hadde en utbygging i regionen blitt gjort i regi av myndighetene i Asunción både langs den viktige elven og dypere innover i regionen for å konsolidere deres grep om sine territorier. Nederlaget mot Argentina, Brasil og [[Uruguay]] kom som et voldsomt tilbakeslag på Paraguay, som ble tvunget til å gi fra seg en tredjedel av sitt landområde. For å unngå en gjenopptakelse av fiendtligheter mellom de to landene om det nordlige Chaco-området ble det [[voldgift]] om denne saken i 1870-årene. Paraguays rettigheter ble bekreftet av den internasjonale voldgiftsretten den 23. november 1878. Den tredje parten, den utenforstående Bolivia, annonserte umiddelbart sin uenighet med kjennelsen av voldgiftsretten, og startet en diplomatisk kamp om herredømmet over Chaco Boreal.

=== Havtilgang ===
Selv om området var spredt befolket, ville kontrollen over [[Paraguay (elv)|Paraguay]] sikre ett av de to innlandslandene adgang til [[Atlanterhavet]] via denne elva. Større havgående fartøyer kunne navigeres oppover den dype elven fra munningen av [[Rio de la Plata]]. Dette var spesielt viktig for [[Bolivia]], som hadde mistet sin adgang til [[Stillehavet]] under [[salpeterkrigen]] i [[1879]] til [[1883]]. Bolivia, som hadde alliert seg med nabolandet [[Peru]] mot det sørlige nabolandet [[Chile]], hadde sett seg tvunget til å gi avkall på det viktige havnestedet [[Antofagasta]] i den bolivianske kyststripen som bestemt i fredstraktaten i Ancon den 20. oktober 1883. Tapet av adgangen til Stillehavet var et stort tilbakeslag for den bolivianske staten som trengte tilgang til det internasjonale markedet for sine produkter uten utenforstående innblanding. 

For Paraguay hadde Chaco Boreal-regionen, med korte avstander til havnesteder langs elven Paraguay, blitt lønnsom på begynnelsen på 1900-tallet. En tredjedel av landets nasjonale inntekter, sammen med deres tilgang på internasjonale valuta kom fra salget av [[quebracho]]trær, [[guaiacolje]] og [[kveg]]. Etter hvert som utbyggingen tok til i regionen, ble den mer og mer økonomisk viktig for det fattige landet som allerede hadde startet arbeidet med [[jernbane]] i flere traseer, deriblant Casado-jernbanetraseen som så sent som i 1929 var med på å skape en koloni (''Colonia Filadelfia'') for seks tusen kanadiske og russiske [[mennonitter]] som hadde flyttet til Paraguay.

=== Naturressurser ===
Den bolivianske økonomien var stort sett basert på eksport av råvarer som [[sølv]] og [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] fra slutten på 1800-tallet fram til 1920-årene. Etter et kupp i 1920 som gjorde slutt på den lange regjeringsperioden for det liberale partiet, overtok det republikanske partiet makten i landet, dette startet en periode med politiske og økonomiske forvandlinger. Produksjonen av tinn som hadde blitt den viktigste eksportvaren for den bolivianske økonomien, begynte å synke sammen med et prisfall på tinn frem til [[børskrakket i 1929]]. Etter hvert som den økonomiske veksten avtok, økte den finansielle avhengigheten av internasjonale parter i form av utenlandske lån til staten i Bolivia. Nedgangen i økonomien kom samtidig med store og kostbare utbyggingsprosjekter, hvilket tvang regjeringen til å låne mye i [[USA]]. I løpet av årene hadde sosial uro oppstått med økende bruk av vold mot streikende arbeidere for å stabilisere produksjonstakten. [[Den store depresjonen]] som først hadde rammet den amerikanske økonomien, kom som et sjokk på den bolivianske befolkningen med et sprang i antall arbeidsledige. Arbeidsstokken av gruvearbeidere ble sterkt redusert som følge av den økonomiske kollapsen av markedet for tinn.

En mulig utvei av den økonomiske nedturen ble oppdaget av politikerne etter at det var funnet olje i [[Sanandita]] i 1926 og Camiri i 1927, ikke langt fra det omstridte Chaco Boreal-område. Dette kom etter at det amerikanske oljeselskapet [[Standard Oil]] hadde åpent sin avdeling i Bolivia i 1921. Allerede i 1895 var det oppdaget olje i [[departement]]et [[Chuquisaca]]. Med bakgrunn i dette kom Standard Oil til Bolivia, der de tok kontakt med den regjerende eliten som etter hvert gikk med på å gi dem stor innflytelse i bytte mot økonomiske gevinster. I 1926 hadde Standard Oil overtatt kontrollen over syv millioner [[hektar]] jord.

Oppdagelsen av olje ved foten av Andesfjellene i Bolivia  fikk de internasjonale oljeselskapene til å lure på om Chaco-regionen kunne inneholde store mengder [[parafin]]. Utenlandske oljeselskaper begynte å involvere seg i utforskningen, og etter hvert ble det et tydelig skille; selskapet [[Standard Oil]] støttet Bolivia, mens [[Shell]] støttet Paraguay. Standard Oil hentet allerede opp olje fra fjellene øst i Bolivia, rundt Villa Montes. I mellomtiden forsøkte det amerikanske oljeselskapet å få tillatelse til å bygge en [[oljerørledning]] til et havnested i [[Argentina]], men dette ble avslått av uvisse årsaker. Paraguay på sin side nektet å tillate transport av olje fra Bolivia under Standard Oils kontroll til sine havnesteder. Etter å ha fått leterettigheter av myndighetene i Paraguay skulle det engelsk-nederlandske oljeselskapet Shell vinne innpass hos de utenlandske investorene som dominerte den paraguayanske økonomien. 

Dette trakk ulike interesser fra diverse stormakter inn i striden, hvilket bidro til å tilspisse tvisten om Chaco Boreal mellom Bolivia, som var i økonomiske vanskligheter, og Paraguay som for lengst anså regionen som sin siste sjanse til å få en levedyktig økonomi. Paraguay begynte å innse at deres ønsker om en bedre økonomi måtte skje på bekostning av den bolivianske, og dermed startet de første forberedelser på en væpnet konflikt, mens forhandlingene om regionen ble mer intense. Den paraguayanske president Jose Guggiari, motivert av muligheten for at det kunne være rike oljeforekomster i det omstridte området som for lengst delvis hadde kommet under paraguayansk kontroll, inntok en hard holdning under forhandlingene.

Internasjonalt argumenterte Bolivia med at regionen hadde vært en del av den tidligere spanske koloni-provinsen [[Moxos]] og [[Chiquitos]] som da hørte under Bolivia. Samtidig hadde Paraguay begynt å kolonisere regionen, som var blitt deres viktigste tilgang på naturressurser for å styrke sin nasjonale økonomi som var meget svak i kjølvannet av trippelalliansekrigens slutt i 1870. Utover 1920-årene ble tonen hardere mellom de to landene. De startet å forberede seg på en væpnet konflikt, og den diplomatiske krisen som hadde oppstått eskalerte med nyheten om en konfrontasjon mellom patruljer i regionen den 6. desember 1928.