Redigerer Carlo Ginzburg (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Carlo  Ginzburg er sønn av forfatterinnen [[Natalia Ginzburg]] og av Leone Ginzburg, som underviste i russisk litteratur på [[universitetet i Torino]].
===Karriere===
Ginzburg tok doktorgrad ved [[Universitetet i Pisa]] i 1961,<ref>[http://www.sscnet.ucla.edu/history/ginzburg/ Ginzburgs side ved UCLA]</ref> underviste ved [[Universitetet i Bologna]] noen år før han ble professor i renessansehistorie ved [[University of California, Los Angeles]].

Hans mest kjente verk er ''Il formaggio e I vermi'' fra 1976. Boka handlet om de religiøse forestillingene til mølleren [[Menocchio]], som levde på 1500-tallet, og var basert på forhørsprotokoller fra [[inkvisisjonen]]. Dette (svært smale) emnet ble benyttet til å skrive en fremstilling av reformasjonstidens religionshistorie og inkvisisjonens møte med folkelig religiøsitet. Metoden med å la dype analyser av svært ubetydelige enkelthendelser eller enkeltpersoner forklare større historiske sammenhenger kalt mikrohistorie. Ginzburg har også publisert teoretiske verk om denne metoden. 

I 1979 var Ginzburg sammen i en liten gruppe historikere en av de første eksterne til å få tilgang til [[Vatikanet]]s klausulerte inkvisisjonsarkiver.

I ''Storia notturna. Una decifrazione del sabba'' sporet Ginzburg en kompleks vei fra visse europeiske hekseforfølgelser til ''[[benandanti]]'' og et bredt utvalg av praksiser som han beskriver som bevis på et substrat for [[sjamanisme|sjamanske kulter]] i Europa. 

Hans verk ''Il giudice e lo storico. Considerazioni in margine al processo Sofri'' (1991), søkte å påvise urett i rettssaken mot Adriano Sofri som ikke klarte å vinne en ny rettssak. Boken hans handlet ikke bare om Sofri, men var også en generell refleksjon over de vitenskapelige metoder som ble brukt av en historiker, og deres likhet med arbeidet til en dommer, som også må korrelere vitnesbyrd med materielle bevis for å utlede hva som egentlig skjedde. Dermed forklarer han hvordan den forensiske modell for tidlig historiografi fikk den til å fokusere på lett etterprøvbare fakta, noe som resulterte i studier som sentrerte seg om individer eller om det [[Lucien Febvre]] og [[Marc Bloch]] i ''Annales d'histoire économique et sociale'' kalte «evenementialhistorie». 

I sin bok ''Rapporti di forza. Storia, retorica, prova'' (2000) kontrasterer han [[Aristoteles]]' gamle retorikk med [[Nietzsche]]s moderne retorikk.<ref name="thehindu conversation">[http://www.thehindu.com/todays-paper/tp-opinion/A-conversation-with-Carlo-Ginzburg/article14879607.ece A conversation with Carlo Ginzburg], ''Thehindu.com'', 21. november 2007</ref>