Redigerer Carinus (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Styre ===
Carinus kjempet med suksess mot germanske stammer som [[kvadere]],<ref name="Leadbetter">Leadbetter, William: [http://www.roman-emperors.org/carinus.htm «Carinus (283–285 A.D.)»]</ref> men snart etterlot han forsvaret av øvre Rhinen til sine legater og vendte tilbake til Roma, hvor de bevarte redegjørelser, som demoniserer ham, forsikrer at han kastet seg ut i alle former for skjørlevnetet og utsvevelser. Mer sikkert er det at han feiret den årlige religiøse festivalen ''[[ludi Romani]]'' i en grad som ikke hadde sett sin like i prakt.<ref>Spence, H. Donald M. (2003): ''Early Christianity and Paganism''. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-3068-1. s. 391–392</ref><ref name="Chisholm">Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Carinus,_Marcus_Aurelius «Carinus, Marcus Aurelius»]. ''Encyclopædia Britannica'' '''5''' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref>

Etter at hans far Carus var død, krevde hæren i øst å reise tilbake til Europa, og [[Numerianus]], den yngre sønnen til Carus ble tvunget til å akseptere det.<ref>Southern, Pat (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine''. New York: Routledge. ISBN 0-415-23944-3. s. 133.</ref> Under et opphold ved havnebyen [[Khalkedon]] ved [[Bosporos]] i Antolia (i dag en bydel i moderne [[Istanbul]]) ble Numerianus funnet død. [[Diokletian]], kommandant av livvaktene, hevdet at Numerianus vr blitt myrdet, og han ble selv utropt til keiser av sine soldater.<ref name="Chisholm" /><ref>Pohlsander, Hans A. (1996): ''Constantine''. Routledge. ISBN 0-415-31938-2. s. 6.</ref>

Carinus forlot øyeblikkelig [[Roma]] og dro østover for å møte Diocletian. På reisen gjennom [[Pannonia]] slo han ned opprøret til usurpatoren [[Sabinus Iulianus]]. I juli 285 møtte han hæren til Diocletian ved elven [[Velika Morava|Margus]] i [[Moesia]].<ref name="Leadbetter" /><ref name="Chisholm" />

=== Død i 285 ===
Historikerne har ulik oppfatning for hva som deretter skjedde. I [[slaget ved Margus]] i [[Moesia]], i henhold til en redegjørelse, hadde tapperheten til hans soldater høstet seier, men Carinus ble myrdet av en tribun som hevnet sin hustruen som Carinus skal ha forgrepet seg på.<ref name="Leadbetter" /> En annen fortelling framstilte slaget som en fullstendig seier for Diocletian og at Carinus' hær rømte fra ham. Denne redegjørelsen kan bli bekreftet av det faktum at Diocletian tok inn i sin tjeneste Titus Claudius Aurelius Aristobulus, kommandant for [[pretorianergarden]] til Carinus.<ref name="Leadbetter" /><ref name="Chisholm" />

=== Karaktertrekk ===
Carinus har fått omdømme som en av de aller verste av alle romerske keisere. Denne vanæren kan ha vært støttet og kanskje direkte diktet opp av Diocletian. Eksempelvis forteller den (upålitelige) ''[[Historia Augusta]]'' at Carinus giftet seg med hele 9 kvinner, men unnlater samtidig å nevne hans ene og faktiske hustru, Magnia Urbica, som han hadde en sønn med, Marcus Aurelius Nigrinianus.

Etter Carinus' død ble hans minne offisielt fordømt i den romerske protokoll kjent som ''[[Damnatio memoriæ]]''. Hans navn, sammen med hans hustru, ble slettet fra inskripsjonene.<ref>Varner, Eric R. (2004): ''Mutilation and Transformation : Damnatio Memoriae and Roman Imperial Portraiture''. Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-13577-4. a. 212</ref>