Redigerer Canon de 155 mm L (de Bange) (avsnitt)

== Utvikling og tjeneste på 1800-tallet ==
Basert på erfaringer fra [[den fransk-prøyssiske krig]] møttes en komité i det franske [[artilleri]]et den 2. februar 1874 for å diskutere nye skyts til [[festning]]er og for [[beleiring]]er. Blant skytsene som ble vurdert var det ett med kaliber mellom 14 og 16&nbsp;cm. Etter flere møter bestemte komitéen seg 16. april 1874 for [[kaliber]]et 15,5&nbsp;cm. I den skriftlige utredningen fra komitéen, datert 21. april, ble kaliberet for første gang kalt 155&nbsp;mm (de to andre kalibrene komitéen bestemte seg for var 120&nbsp;mm for kanon og 220&nbsp;mm til bombekaster). Tre ulike 155&nbsp;mm prototyper ble testet i [[Calais]] i [[1876]], og modellen til [[Charles Ragon de Bange|Charles de Bange]] ble utropt til vinneren. Den franske regjeringen bestilte de første 300 skytsene i november 1877.<ref name="GBM" />

{{Flere bilder
| justering   = venstre
| retning     = vertikal
| overskrift  = 155 L med serienummer 1 (1877)
| bredde      = 200
| bilde1      = Matériel de l'artillerie-p20-Canon de 155.jpg
| bildetekst1 = Oversikt
| bilde2      = Matériel de l'artillerie-p21-culasse canon de 155.jpg
| bildetekst2 = Lukkemekanisme
}}
Til felles med andre kanoner utviklet av de Bange var 155 L laget av stål forsterket med stålringer, og hadde en progressiv [[rifling]]. Kanonens lukkemekanisme var de Banges forbedrete [[skruemekanisme]]. Den opprinnelige utgaven (1877) måtte stå på en treplatform når den skulle avfyres og [[rekyl]]en ble absorbert av friksjonen mellom kanonen og plattformen. Kanonen måtte da dyttes tilbake på plass etter hvert skudd. I 1883 introduserte man en [[hydraulisk bremse]], ''Saint-Chamond'', for å absorbere rekylen på en mer effektiv måte. Denne bremsen var en separat dings som forankret kanonens [[affutasje]] med avfyringsplatformen og returnerte kanonen til utgangsposisjonen etter rundt 110&nbsp;cm med rekyl.<ref name="GBM" />

På 1800-tallet ble rundt 1&nbsp;400 skyts av typen 155 L produsert. De fleste ble plassert i de tallrike franske fortene, blant annet i [[Toul]], [[Belfort]] og [[Verdun]]. I 1882 ble rundt 200 skyts reservert til mer offensive operasjoner som beleiringsartilleri. I denne rollen ble hver kanon trukket av 10 hester.<ref name="GBM" />