Redigerer Canadas generalguvernør (avsnitt)

== Historie ==
Den franske koloniseringen av [[Nord-Amerika]] ble innledet på [[1580-tallet]], men [[Ny-Frankrike]], som foruten Canada også bestod av [[Louisiana]] og [[Acadia]], begynte ikke å vokse før på den første halvdelen av [[1600-tallet]]. Den oppdagelsesreisende [[Samuel de Champlain]] ble den første uoffisielle guvernøren av Ny-Frankrike rundt 1613. I [[1636]] ble [[Charles Huault de Montmagny]] den første som ble ansatt med disse oppgavene. Opprinnelig ble [[Ny-Frankrike]] administrert av ''[[Compagnie des Cent-Associés]]'', men [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] tok kontrollen over kolonien i [[1663]] og utnevnte den første generalguvernøren samme år, [[Augstin de Saffray de Mésy]].

Frankrike tapte de fleste av sine nordamerikanske territorier, inklusive Canada, til [[Storbritannia]] etter [[syvårskrigen]] (1756–1763). Gjennom «den kongelige britiske kunngjøringen» av [[1763]] (''[[Royal Proclamation of 1763]]'') skiftet området navn til ''Province of Quebec'' samtidig som guvernørposten ble innstiftet. [[Generalløytnant]] [[Jeffrey Amherst]] styrte provinsen i krigens siste år. Den første sivile administratoren ble [[James Murray]] som tiltrådte i [[1764]]. [[Nova Scotia]] og [[New Brunswick]] fortsatte som separate provinser med egne guvernører, men på 1780-tallet aksepterte den britiske statsministeren [[William Pitt den yngre|William Pitt]] og hans regjering idéen om at provinsene skulle bli styrt av en felles guvernør og den første som tiltrådte denne posten ble [[Guy Carleton]]. Han hadde riktignok bare direkte innflytelse over Nedre Canada -Øvre Canada, New Brunswick og Nova Scotia ble styrt av viseguvernører. Da Øvre og Nedre Canada ble slått sammen til [[Provinsen Quebec]] i [[1840]] ble kontrollen over denne liggende hos generalguvernøren.

Generalguvernørens rolle ble endret i forbindelse med [[revoltene i 1837]] (''Rebellions of 1837''). Rett etter dette opprøret besluttet den britiske regjeringen å gi de canadiske provinsene egne regjeringer, noe som førte til at  både generalguvernørens og viseguvernørenes roller først og fremst ble formelle posisjoner, og den virkelige makten ble overført til de demokratisk valgte forsamlingene og deres statsministere. Slik var det også etter at Canadas status ble endret til en [[dominion]] i 1867. Generalguvernøren og viseguvernørene i provinsene fortsatte som den britiske kronens lokale representanter, men den virkelige politiske makten ble delt mellom [[Canadas statsminister]] og regjeringssjefene i provinsene.
[[Fil:GG Duke of Devonshire.jpg|thumb|250px|Fram til [[1974]] bar generalguvernøren [[uniform|embetsuniform]], her Victor Cavendish, 9. hertug av Devonshire som var generalguvernør [[1916]]–[[1921]]]]
Generalguvernørens rolle ble påvirket sterkt på 1920- og 1930-tallet som følge av [[King-Byng-affæren]]. I [[1926]] ba den [[Canadas liberale parti|liberale]] statsministeren [[William Lyon Mackenzie King]] at generalguvernøren [[Julian Byng]] skulle oppløse parlamentet. Generalguvernøren henviste imidlertid til  valget som hadde blitt avholdt bare noen få måneder tidligere og nølte med å etterkomme statsministerens anmodning. Denne gikk så av og Byng valgte [[Arthur Meighen]] som hans etterfølger. Men noen uker senere tapte Meighens [[Canadas konservative parti (historisk)|konservative]] regjering en mistillitsvotering i underhuset, noe som tvang generalguvernøren til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Mackenzie King vant valget stort og fikk tilbake regjeringsmakten og begynte arbeidet med å reformere generalguvernørens rolle.

På en [[Imperial Conference]] senere samme år aksepterte Storbritannia at Canada og andre britiske dominions [[Balfourdeklarasjonen i 1926|Balfourdeklarasjonen]] som slo fast at de britiske protektoratene ble likestilt med Storbritannia. Generalguvernørene skulle i fortsettelsen ha en rent representativ rolle i stedet for å være den britiske regjeringens stedfortreder, dette ble i stedet ivaretatt av en [[Høykommissær (Samveldet)|høykommissær]] (''The High Commissioner''). Likestillingen mellom Storbritannia og de tidligere koloniene ble forsterket i [[1931]], da hver dominion ble ansett for et eget kongedømme og at den britiske monarken var monark over flere kongedømmer parallelt. Selv om Canada i dette ble anerkjent som et uavhengig land, var generalguvernøren også i fortsettelsen en engelskmann. Etter at man gikk bort fra betegnelsen «dominion» kunne den første canadiske generalguvernøren [[Vincent Massey]] tiltre i 1952.

I [[Roland Michener]]s embetstid (1967–1974) gjennomgikk embetet en rekke betydelige endringer. Han forenklet etiketten og formalitetene, som blant annet skikken med å bukke for generalguvernøren. Michener fortsatte allikevel å bære den tradisjonelle tjenesteuniformen, men han var den siste som gjorde det. Micheners reise til [[Trinidad og Tobago]] i 1971 var det første utenlandske statsbesøk av en canadisk generalguvernør. Dette medførte imidlertid noe strid, da en mente at det var monarken og ikke generalguvernøren var Canadas statssjef. Nå er det imidlertid akseptert at generalguvernøren representerer Canada i utlandet.

Generalguvernørens rolle kan fortsatt forårsake en viss kontrovers i Canada. Organisasjoner som [[Citizens for a Canadian Republic]] («Borgere for en canadisk republikk») arbeider for å forandre og «demokratisere» embetet slik at en kan få en president slik en har i de tidligere koloniene [[Irland]] og i [[India]]. På den andre siden har monarken og dens representant generalguvernøren sine tilhengere i organisasjoner som [[Monarchist League of Canada]] («Canadas monarkistiske forbund»). Etter de mislykkede [[Meech Lake-overenskomsten]] fra 1987 og [[Charlottetown-overenskomsten]] fra 1992 har slike konstitusjonelle spørsmål fått liten plass i canadisk politikk og havnet i skyggen av mer alvorlige spørsmål som [[Quebec#Selvstendighetsspørsmålet|spørsmålet om Quebecs selvstendighet]]. Tilhengerne av republikk har i Canada fått en mindre innflytelse enn for eksempel i [[Australia]].