Redigerer Bygd (avsnitt)

== Historien til Norges bygder ==
Da [[menneske]]ne begynte å dyrke jorda og ble bofaste for omkring 6 000-7 000 år siden, startet også prosessen med dannelsen av bygdesamfunn. Urgårdene var gjerne enorme i utstrekning og hadde en sentral plassering i landskapet. De aller eldste gårdene fikk gjerne enkle beskrivende enstavelesnavn, som ''berg'', ''stein'', ''haug'', ''rud'', ''ask'', ''bjørk'' og ''by''. En litt yngre type urgårder kunne få navn sammensatt av to beskrivende ord. Eksempler på slike er navn er «jevn åker» ([[Jevnaker]]), «fagra nes» ([[Fagernes]]) og Staangfjord ([[Stavanger]]). Teknologisk utvikling, erfaring og ny kunnskap satte etter hvert bonden i stand til å øke avlingene, slik at behovet for mark ble mindre med årene. Det resulterte med tiden til at urgårdene ble delt i stadig mindre enheter. De første «nye» gårdene ble gjerne også liggende svært sentralt og forholdsvis nært opptil urgårdene. Denne utviklingen fortsatte like fram til [[svartedauden]] ([[1349]]–[[1350]]), da en rekke gårdsbruk ble lagt øde (såkalte ødegårder). I de neste tohundre årene var det nærmest ingen nybygging på bygdene. Etter [[reformasjonen]] ([[1536]]) startet imidlertid en gradvis gjeninnflytting til plasser som sto øde, spesielt til de som lå mest sentralt. På denne tiden startet også den såkalte ''finneinnvandringen'' til [[Østlandet]], der spesielt i grensetrøkene mot [[Sverige]], som på [[Finnskogene|Finnskogen]], ble bosatt.

[[Industrialiseringen]] fra [[1600-tallet]] og framover førte gradvis til et mer [[urbanisering|urbaniserte]] bygder, med tettbebyggelser knyttet til andre næringer enn [[primærnæring]]ene, for eksempel til [[handel]], [[håndverk]], [[industri]] og [[service]]. På [[1800-tallet]] var delingen av gårdsbruk kommet så langt at teknologi og utvikling ikke lenger kunne holde tritt med befolkningsveksten, noe som resulterte i sult og [[utvandring]] fra midten av dette århundret. Samtidig har det vært folkeforflytninger fra bygdene til tettsteder, byer og [[forstad|forsteder]], der det har vært en [[befolkningsvekst]]. På denne tiden dukket også bygdeskolene opp. Den samme utviklinga har i forskjellig grad og til forskjellig tid skjedd i alle land, og i [[2007]] er det for første gang flere mennesker i verden som bor i byer enn på landsbygden.

Det har i alle tider også vært en viss motsetning, og til dels også konflikt, mellom kulturen på landsbygda og i byen. Tradisjonelt har livet og mennesket på landsbygden blitt betraktet som [[fattig]]slig, men enkelt og naturlig, mens det i byen har blitt ansett som travelt, [[sivilisasjon|sivilisert]] og [[mote|moderne]]. Rikdom, [[kunnskap]] og [[makt]] har dessuten vanligvis vært samlet i byene. Uttrykkene ''landsbygd'' og (spesielt) ''bondebygd'' har derfor også blitt brukt nedsettende, særlig av byfolk. Dette [[urban]]e kulturhovmodet har imidlertid blitt mer nedtonet, også i Norge, fra sist på [[1900-tallet]]. 

Det har også vært flere perioder da det arbeidsomme, men [[moral]]sk «ufordervede» og «[[lykke]]lige» livet på landsbygden ble oppfattet som et [[ideal]]. Det gjelder for eksempel i [[romantikken]], i [[nazisme]]n og i [[1970-tallet]]s [[økologi]]ske motkultur. Andre eksempler på kulturkonflikten mellom land og by finner vi uttrykt i [[Ludvig Holberg]]s komedie [[Erasmus Montanus]] fra 1722, der forfatteren leker med de utbredte forestillingene om lærde byfolk og dumme bønder. Også det norske [[Arbeiderpartiet]]s klassiske, politiske [[slagord]] fra [[valg]]kampen i [[1933]] bygger på disse motsetningene: ''By og land, hand i hand!''

<!-- ==Landsbygd i Norge==
Tynt befolkede områder eller områder langt fra byer og maktsentra kan i Norge også kalles ''grisgrendte strøk'' eller ''utkantstrøk''. Det er for øvrig først og fremst innlandsstrøk der jordbruket er dominerende, og ikke [[kyst]]strøk der det også blir drevet med primærnæringer, som omtales som ''på landet'', ''landsbygda'' og ''bondelandet''. -->
Den norske landsbygda skiller seg fra den europeiske på flere måter. Tradisjonelt har Norge vært befolket av sjøleiende bønder og fattige [[husmenn]] som har bodd spredt, mens det i Europa har vært [[føydal]]systemer med tydeligere by- og [[landsby]]bebyggelse. I dag er norske gårdsbruk fremdeles små i internasjonal sammenheng, men de er ofte velholdte på grunn av statlig støtte. Denne offensive [[distriktspolitikk]]en har også ført til at norske utkantstrøk er mer jevnt bebodd enn for eksempel i [[Sverige]] og andre industrialiserte land der områder langt fra byene er fraflyttet og gjengrodd.