Redigerer Butt-Millet Memorial Fountain (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Archibald_Willingham_Butt.jpg|miniatyr|Archibald Butt i 1909.]]
Archibald Butt var kaptein i [[United States Army]] og hadde tjenestegjort på [[Filippinene]] fra 1898 til 1904, i Washington, D.C. fra 1904 til 1906, og på [[Cuba]] fra 1906 til 1908.<ref name="Encyclopedia">"Butt, Archibald Willingham DeGraffenreid," in ''The Encyclopedia of Louisville'', p. 150.</ref> [[Theodore Roosevelt]] hadde blitt kjent med Butts [[logistikk]] og husdyrhold under arbeidet på Filippinene og ble imponert over hans harde arbeid og omtanke.<ref name="Obit">[https://query.nytimes.com/mem/archive-free/pdf?res=9900E5DF153CE633A25755C1A9629C946396D6CF "Major Archibald Butt."]</ref>

Taft hadde fungert som leder av den Andre Filippinske Kommisjonen (organet som skulle etablere en sivil regjering i landet i kjølvannet av den spansk–amerikanske krigen og de første slagene i den [[Den filippinsk-amerikanske krig|filippinsk–amerikanske krig]]) fra 1900 til 1901 og som [[Liste over generalguvernører på Filippinene|Governor-General of the Filippinene]] fra 1901 til 1904. Taft kjente Butt godt fra den tid de var sammen i utlandet. Roosevelt engasjerte Butt til å tjenesregjøre som sin militære rådgiver i april 1908.<ref>Gould, p. 208.</ref>

Da Taft ble president i mars 1909, spurte han Butt om å bli hans militære rådgiver. Butt viste seg å ha sterk forhandlingsteknikk og et godt hode for tall, noe som gjorde ham i stand til å bli Tafts ''de facto'' sjefsforhandler på føderale økonomiske spørsmål.<ref>Bromley, p. 52.</ref> I 1911 ble Butt forfremmet til major.

Butt bodde i et stort herskapshus på 2000 G Street NW (nå revet).<ref>"Maj.</ref> Siden ca 1910 hadde Butt og Millet bodd sammen i huset.<ref>Brewster, p. 30.</ref> (Millets kone, Lily, bodde i Millets hjem i Italia.) "Millet er min kunstnervenn som bor sammen med meg" var Butts betegnelse på sin ledsager. De var kjent for å holde spartanske, men store selskaper med medlemmer av Kongressen, dommerne i Høyesterett, og president Taft som gjester.<ref name="Daily">[http://www.thedaily.com/page/2012/03/20/032012-opinions-history-butt-davenport-hines-1-3/ Davenport-Hines, Richard.]</ref> Aviser kalte det dype vennskap mennene hadde som et ''[[Damon og Pythias]]''- forhold.<ref>"Millet Planned Trip."</ref>

I 1912 var Tafts første presidentsperiode kommet til sin avslutning. Det ble kjent at Roosevelt, som hadde tapt mot Taft forrige gang, aktet å stille som presidentkandidat mot ham. Nærstående begge menn og sterkt lojal, begynte Butt å lide av depresjon og utmattelse.<ref>Abbott, p. xi–x.</ref> Millet (som var i Tafts krets) spurte Taft om å gi ham permisjon for å komme seg til hektene igjen før primærvalgene begynte. Taft var enig og ba Butt reise på ferie.<ref>Garrison, p. 89.</ref> Butt forlot på en seks ukers ferie til Europa på 1. mars 1912, ledsaget av Millet.<ref>"Major Butt on Sick Leave."</ref> 

Butt bestilte plass på RMS ''Titanic'' for å komme tilbake til USA. Han gikk ombord i «Titanic» 10. april 1912; Mille gikk ombord i skipet i [[Cherbourg]] i [[Frankrike]] senere samme dag. Butt og Millet spilte kort på natten av 14. april i førsteklassens røykerom da «Titanic» traff et isfjell.<ref>Lynch, p. 84.</ref> Skipet sank to og en halv time senere, med tap av over 1&nbsp;500 liv.

Både Butt og Millet gikk ned med «Titanic». Butt ble aldri funnet.<ref>Schemmel, p. 148.</ref> Millets legeme ble imislertid funnet, han ble gravlagt i [[Bridgewater]], Massachusetts.<ref>"Millet's Body Found."</ref>

Taft ble sønderknust av Butts død. Da han fikk vite at Butt ikke hadde overlevd,  brøt sammen og gråt; '''hele kroppen ristet med krampaktige hulk''<ref>Quoted in Stephenson, p. 219.</ref> Den 2. mai 1912 ble der holdt en minnegudstjeneste i Butt-familiens hjem i [[Atlanta]] i [[Georgia (delstat)|Georgia]]. Taft brøt nesten sammen to ganger og han sa:<ref>Quote in Mowbray, p. xvi.</ref>

:''Archie could have selected a time to die he would have chosen the one God gave him. His life was spent in self–sacrifice, serving others. His forgetfulness of self had become a part of his nature. Everybody who knew him called him Archie. I couldn't prepare anything in advance to say here. I tried, but couldn't. He was too near me. He was loyal to my predecessor, Mr. Roosevelt, who selected him to be military aide, and to me he had become as a son or a brother.''

En annen seremoni ble holdt i Washington, D.C., 5. mai hvor Taft brøt sammen og gråt — og ga sin hyllest til en brå slutt.<ref>"Taft in Tears as He Lauds Major Butt."</ref>